Bokelskere.no

Når jeg har lest en bok som jeg ikke synes er god, og ser at andre syns den er kjempegod, så sitter jeg med følelsen at det er meg det er noe galt med. Da går jeg ofte på med krum hals, og leser mer av forfatteren. Gjør dere det? Jeg ser i BA i dag at Hanne Ørstavik er blitt valgt ut til å være årets Festspilldikter. Nå har Festspillene i Bergen aldri vært særlig folkelig, men det får no være måte på. 48 rue Defacqz er en bok som jeg sløste vekk to kvelder på. I min fortvilelse gikk jeg på en literaturkveld med forfatteren, for å kanskje lære henne, boken eller forfatterskapet hennes å kjenne, men hun leste fra et ferdig skrevet manuskript i 50 minutter, og under aplausen snek hun seg ut. Mange i publikum så på hverandre med ??? i øynene, og jeg var i alle fall ikke blitt noe klokere. Jeg tolket det som et tegn på usikkeret (at hun selv ikke kunne forklare hva hun hadde smurt i sammen), men var hun bare veldig "kunstnerisk"?

Jeg har ofte samme problem selv. Mitt tips er og prøve å lese videre, selv om det ikke er så lett.

Hvis jeg leser en bok det bare er jeg ikke skjønner eller som jeg bare trakk på skuldrene av, så tror jeg at jeg har gått glipp av noe og prøver igjen senere. Det kommer litt an på boken det gjelder. Noen ganger så er bøkene utenfor mitt interessefelt og jeg kan konkludere med at heldigvis så er det andre som interesserer seg for det boken tar opp.

Jeg er litt omvendt av deg. Når jeg ikke liker en bok som ''alle'' liker får jeg en liten pervers glede av det. Ikke spør meg hvorfor eller hvordan, men kanskje jeg bare liker å gå litt mot strømmen av og til?

Millenniumtrilogien for eksempel. Jeg HATET den. Det gjør meg absolutt ingenting og jeg føler ihvertfall ikke at det er meg det er noe galt med. (Heller ''alle'' andre som likte den dævelskapen der. Hihi!)

Samtidig elsker jeg Harry Potter. Så jeg liker ikke å gå mot strømmen bare for å gjøre det. Det jeg prøver å si er det samme som en nedenfor her: noen liker fisk. Andre ikke. Hvorfor skal du sløse bort tid med å prøve å like noe du egentlig ikke liker?

Jeg føler meg såpass sikker på meg selv at jeg kan velge å ikke like en bok, selvom "alle andre" gjør det, jeg har ellers etterhvert forstått eventyret "Keiserens ny klær" bedre og bedre.. Noen må noen ganger si at dette var da ikke noe særlig, -synes du ellers har vært veldig aktiv for å lære/forstå, litt imponert.

Vi er alle forskjellige. Vi leser ulikt og oppfatter ting på ulike måter. Hvorfor skal alle like det samme? Det er som mat. Noen bare elsker fisk. Andre kan ikke skjønne at noen kan like det. Ikke vær bekymret dersom du ikke liker en bok som andre liker. Stå for dine egne synspunkter. Ikke bruk energi på å finne ut hvorfor. Les heller bøker du liker og har lyst til å lese.

Livet gir oss et visst antall lesetimer (heldigvis vet vi ikke hvor mange). Noen har tendens til panikk fordi de ikke har tid til å sette seg inn i alt mulig, forstå de "gode" forfatterne, lese de "viktigste" bøkene. Senk skuldrene. Kos deg med den litteraturen du liker. Bøker skal være til glede. Derfor kaller vi oss bokelskere. :)

Takk! Jeg blir glad når noen kommer med slike synspunkter! Så får andre mene hva de vil om min måte å tilnærme meg bøkene på! Får jeg merkelappen endimensjonal, så lever jeg helt greit med det! ;-) He-he ...

Når jeg svarte som jeg gjorde, så jeg hen til din alder og min egen alder. Vi er mao. godt voksne og jeg går derfor ut fra at vi faktisk har gjort oss noen erfaringer - både i det virkelige liv og i bøkenes verden - i årenes løp.

Jeg har mange erfaringer mht. at bøker jeg ikke likte da jeg var ung (og dum?), har fått en helt annen betydning for meg med økende alder. Tilsvarende også den andre veien, hvor bøker jeg slukte da jeg var ung, ikke fenger i dag. Det jeg vil frem til er at når man i godt voksen alder fremdeles synes at en bok ikke gir en noe, er kjedelig eller et eneste langt gjesp - eller hvordan man vil velge å formulere seg - så er det antakelig helt greit å innse at "vel, så var ikke dette noe for meg!" Er jeg da endimensjonal når jeg hevder dette?

På tross av de begrensninger som enkelte måtte mene at man dermed setter på sin egen lesning, har jeg erfart at jeg som et svært nysgjerrig og kunnskapstørst menneske leser mengder med bøker fra et meget bredt spekter innenfor litteraturen. Det er primært min egen personlighet som styrer meg i ulike retninger, hvor mine preferanser er svært sammensatte. Det kan være bøker jeg har lest om tidligere, steder jeg har reist til, folk jeg har snakket med, lesesirkelen min, bokklubben min, bokanmeldelser, min interesse for fremmede og eksotiske kulturer, min interesse for å oppdatere kunnskapene mine på enkelte områder for å unngå at jeg blir fordomsstyrt i holdningene mine, litteraturelskersider som denne og lignende - over alt kan man finne inspirasjon til å utvide horisonten sin. Den forrige boka jeg leste fant jeg helt for egen "maskin" uten å ha hørt noe om den fra før av - og inspirasjonskilden var et maleri av Picasso. Og så er det bare å erkjenne at man ikke rekker over alt man gjerne skulle ha lest, og at man faktisk må være litt sellektiv innenfor sin egen begrensede tid. Så hvorfor skal man utsette seg for å lese bøker man ikke kan fordra/ikke synes man får noe ut av/som kjeder en etc., når det er så uendelig mye annet å lese?

Jeg syns temaet du reiser er interessant, og at din innsats ved å lese flere bøker av en forfatter som har fått berømmelse er prisverdig. Derimot synes jeg mange av svarene du har fått i tråden er ganske endimensjonale.

Stort sett blir du oppfordret til å gi opp. Du skal stole på din egen dømmekraft, dessuten er folk forskjellige, and that’s it.

Hvis vi ikke problematiserer vår egen lesning skjer ikke annet med den enn at vårt interessefelt følger alderen – og selvsagt kjønnet. Jeg har i andre tråder her gjort meg til talsmann for gjenlesing som en kilde til å lære mer om å lese, ja til og forstå egen lesning. Følger vi livets vei som en rett hovedvei i lesningen vår, blir den lite utfordret – og deretter.

Det finnes et utall av lesevinkler som litteraturvitere kjenner til. Hvorfor ikke prøve selv? Leser du akademisk vil du være nødt til å sjekke ut konteksten – forfatterens måte å skrive sett i en tradisjon – tekstens egne utsagn, til tross for forfatterens hensikter – biografisk lesning med konsentrasjon om forfatterens egen oppvekst, forfatterens tid - Leser du en bok som pensum (som alle har erfaring med) vil du når du leser Ibsen bli utfordret til å greie ut detaljene rundt Ibsens bruk av ordet ”det vidunderlige” . Ja, ta Ørstavik, som er en forfatter som arbeider med tekster som gjerne må tolkes, hva hvis du ikke går inn på disse premissene?

Vår egen lesning bør sees som en reise til mulighetenes land, langt mer enn begrensningene.

Det er en fair sak at ikke alle faller for de samme bøkene. Jeg slår et slag for at det ikke er noe galt med leseren av den grunn! Vi er forskjellige, og sånn er det bare!

Må si at jeg er imponert over hvor iherdig du har gått inn for å knekke "Hanne Ørstadvik"-koden! Jeg har ikke klart det. Hennes bøker er ikke noe for meg, og det fant jeg ut etter kun kort tid på første forsøk (en bok jeg valgte å avbryte, og jeg kommer ikke til å forsøke å lese bøkene hennes igjen fordi jeg ikke likte fortellerstemmen).

Spesielt når jeg tidligere hørte at en forfatter hadde fått en prestisjefylt pris, tenkte jeg at det måtte være jeg som ikke hadde forstått forfatteren hvis hans/hennes bøker ikke ga meg noe. Etter hvert har jeg imidlertid erfart at det ikke nødvendigvis er noen grunn til å la seg blende selv av at en forfatter har fått Nobels litteraturpris en gang. Det er virkelig mange rare pristildelinger som blir gjort, og som jeg ikke forstår - selv om jeg forsøker å legge godviljen til.

jeg mistlikte shantaram bl.a pga språket, og kommer ikke til å lese mer av roberts dersom han bestemmer seg for å skrive flere bøker.
jeg mislikte the road pga selve settingen, men kommer til å lese andre bøker av mccarthy da jeg tror at jeg kan like ham.
men nei, jeg føler vel egentlig ikke at det er noe galt med meg fordi jeg ikke liker de to bøkene selv om "alle" andre liker dem :) og jeg gidder heller ikke å lese mer av en forfatter for å forhåpentligvis skjønne greia.

Hun leste fra et ferdig skrevet manuskript i 50 minutter, og under applausen snek hun seg ut, skriver du. Jeg kjenner ikke forfatteren personlig. Men jeg tenker to ting:

For det første: forfattere er vel like forskjellige som oss andre, og noen liker å stå på en scene og få oppmerksomhet og svare på spørsmål, andre kan ikke fordra det. Man blir jo ikke nødvendigvis en scene-person fordi om man skriver!

For det andre: Hvem som helst kan ha en dårlig dag. Kanskje hun til og med var syk den dagen, eller noe spesielt hadde hendt som gjorde at hun måtte av gårde, hvem vet.

Så nei, jeg syns man skal være forsiktig med å dømme folk utifra noe sånt.

Kanskje du har rett. Jeg gikk på tilstelningen for å få "forklart" boken, men fikk bare mer av det samme, og ingenting hun sa kunne belyse nok til at jeg ble klokere. Jeg var nok bare veldig skuffet, og følte meg vel bare mer "dum" enn da jeg kom. Normalt er jeg den første til å "tilgi" folk med alle mulige slags forklaringer for deres oppførsel, men denne gangen var jeg nok for skuffet.

Jeg er imponert, og synes du har en meget konstruktiv tilnærming til det du ikke "skjønner". Og etter såpass mye arbeide og tankevirksomhet som du legger i det å prøve å forstå så mener jeg at du har gjort ditt. Dvs, du kan være stolt av seg selv. Og forfatteren.. tja hva vet jeg.. men når noen liker det, og attpåtil har utdannelse og tittel som gir dem pondus (kritikere), så er det vel ingen grunn til å være skråsikker for noen, hverken skuffede lesere eller selvsikre kritikere?

For min egen del så tror jeg Ørstavik lever og skriver i et annet univers enn mitt, og har derfor ikke engang tenkt på å gjøre et forsøk...men det betyr ikke at hun ikke er dyktig, etter hennes univers' målestokk.

Takk :)

Jeg begynner ikke å lese en bok bare fordi alle andre har lest den. Jeg leser alltid hva en bok handler om før jeg leser den. Om alle andre liker den er helt likegyldig for min del. Selv om jeg noen ganger føler at jeg "burde ha lest en bok", så overser jeg den følelsen som regel.

Hvorfor kaste bort tid på bøker jeg ikke liker når jeg heller kan bruke fritiden min på en bok som gir MEG noe? Jeg har tross alt ikke så mye fritid. ;)

Jeg kan derimot godt lese en bok med en forfatter jeg før ikke har likt, om temaet fenger meg.

Jeg lar meg flyte med "flowen" og låner/kjøper gjerne bøker etter andres anbefalinger. Jeg leser aldri bakpå boken, og siden jeg ofte har stått på venteliste på biblioteket en stund, så husker jeg gjerne ikke hvorfor jeg ville låne denne. Har fått magne flotte leseropplevelser etter forslag, bla. fra denne siden. Sender gjerne videre forslag som Shantaram og Kildens Utspring.

Vi flyter vel litt med alle sammen ettersom de mest populære bøkene er de som er mest omtalt og ergo lettest å finne. ;)

Takk for tipset. Kildens Utspring ligger allerede på listen min, men Shantaram skal jeg jaggu også lese når jeg en gang får tid. Jeg leser alltid bakpå boken før jeg bestemmer meg. Jeg tror av en eller annen grunn at jeg unngår dårlige bøker med det, men det viser seg å slå feil stadig vekk. ;)

Det er veldig sjelden jeg avbryter en bok, - men ofte jeg ikke låner/kjøper av samme forfatter igjen. Men jeg legger ofte bort bøker, - for så å hente dem inn igjen, - da jeg ofte opplever at hva jeg får igjen av en bok kan være veldig avhengig av min egen sinnsstemning. Men vi har ulik smak, ulike ståsted og jeg synes det er helt naturlig at vi ikke får det samme ut av en og samme bok.

Var på det samme foredraget (Litteraturhuset før jul) og satt med den samme følelsen som deg, ... hallo? hva er dette? Kjære Hanne Ørstavik, kom ned på bakken! Lurer på om kritikere trenger å profilere seg ved å like de som er spesielle.

"Sterk sult plutselig kvalme" av Trude Marstein har jeg lest to ganger. Første gangen likte jeg første kapittel, men lite av resten, boken skapte bare forvirring. Dermed leste jeg den en gang til etter en lang pause, men jeg ble ikke klokere andre gangen. Jeg lurer fremdeles på hva det er med meg og Marstein som ikke fungerer og må nok lese mer av henne for å finne det ut.

Helene Uri har altfor mye "luft" i bøkene sine. Jeg har lest flere av bøkene hennes for å finne ut om bare første boken jeg leste av henne var utenfor min stil, men fikk bekreftet gjennom andre bøker at skrivestilen holder gjennom flere bøker. Jeg er likevel nysgjerrig på om "De beste blant oss" stiller i samme kategori som de andre. Altså må jeg lese den også.

Hvorvidt jeg leser flere bøker av en forfatter jeg ikke skjønner eller har sansen for avhenger av hva som butter imot. Hvis det er for komplisert språk gidder jeg ikke, men dersom det er lettskrevne bøker eller bøker mange liker leser jeg gjerne mer. Og jeg bruker en del tid på å finne ut hva som gjør at jeg ikke liker bøkene.

Nå ble jeg veldig nyskjerrig på Trude Marstein :)

Hvis jeg ikke liker en bok etter et par kapitler, kan jeg gi den opp. Jeg tenker ikke negativt om min egen vurderingsevne av den grunn. Noen ganger tenker jeg at en bok er oppskrytt.

Bl.a. begynte jeg på en bok av S. Rushdie for noen år siden (jeg husker ikke i farten tittelen, men det gjaldt ikke S.vers), og jeg syntes faktisk ikke den var særlig godt skrevet, bare veldig oppskrytt, så etter tre kaptitler avsluttet jeg bare.

Det hender jeg prøver meg senere på en ny bok av samme forfatter, men da må det nok gå litt tid først.

Det motsatte kan selvsagt også hende: at jeg liker en forfatter, og så leser en ny bok av vedkommende som jeg syns er dårlig. Da hender det jeg går lei av den forfatteren for en tid.

Jeg gir opp både boka og forfatteren. Ikke nok med det, men jeg klarer ofte også å hisse meg litt opp over forfatteren. Litt sånn 'herregud, går det an' liksom. Jeg bruker faktisk litt energi på det. Å bli fornærma over at noen kan skrive på den måten. Det gjelder spesielt forfattere som pynter seg med språk som gjør at handlingen drukner. Det skal mye til at jeg leser noe av samme forfatter igjen. Rasjonelt ser jeg at dette er skikkelig teit, men på en annen side så finnes det så mange bøker der ute som jeg har lyst til å lese.

Det finnes et unntak og det er hvis jeg får boken i gave. Jeg elsker nemlig å få bøker i gave. Bøker som betyr noe for andre. Da leser jeg nok litt annerledes. Det er ikke viktig for meg å like boka jeg får i gave - jeg liker godt at folk synes forskjellig om en bok. Men da blir lesingen min påvirket av at noen jeg liker elsker akkurat den boka. Det er fint nemlig. I seg selv.

Når jeg ikke skjønner en forfatter/bok, så pleier jeg å gi den en sjanse til, enten boken eller forfatteren, og hvis det ikke fungerer så leser jeg ikke mer av forfatteren.

Men som deg så føler jeg også ofte at det er meg det er noe feil med.

Det hender stadig at jeg føler meg ganske dum som ikke leser dypere og "større" bøker enn jeg leser. Men så kommer jeg hver gang til at jeg jo leser for min egen underholdnings skyld, i all hovedsak. Jeg har så godt som aldri avbrutt en bok, men er det en forfatter jeg ikke liker, så leser jeg ikke bøker av denne selv om resten av verden gjør det.

Jeg kommer vel til å bli halshugget nå, men jeg har lest de 2 første bøkene om Jarle Klepp, og har ikke blitt overbevist... men kanskje jeg må gi det en sjanse til!

Da skal du i alle fall ikke lese den siste :) Jeg likte Kompani Orheim, men Pxleyettellerannet var utrolig dårlig, rett og slett.

Når jeg ikke skjønner en forfatter, så dropper jeg boken ganske kjapt og bryr meg ikke mer om det. Det finnes så mange bøker og så mange lesere at noen liker noe og noen liker noe annet. Solstad og Ørstavik skriver bøker som for meg tilhører biblioteket i helvete (hvor det ikke finnes noe annet lesestoff i all evighet ...). Leste The Road fordi så mange anbefaler den og synes ikke den var noe spesielt. Så sånn er det. Det er ikke noe galt med deg som leser, du har bare en annen smak. Sånn er det bare!

Innlegget ditt fikk meg til å lure på om du da ikke leste mer av den forfatteren?

Jeg ville aldri ha lest mer av en forfatter hvis jeg synes han skrev dårlig. Men så lenge det er selv historien som skrives jeg ikke liker ser jeg ikke noe grunn til ikke å forsøke en annen bok av samme forfatter.

Jeg er veldig enig med deg! Som regel gjør jeg meg riktignok den motsatte erfaringen. Jeg leser gjerne en brukbar bok av en forfatter, og tenker at jeg ønsker å lese mer. Og så kommer oppfølgeren, og det er kjempeskuff! Da oppstår det et dilemma: skal jeg gidde å lese mer av forfatteren? Her har jeg litt ulike erfaringer. Det kommer helt an på situasjonen, akkurat HVOR godt jeg likte den første, hva andre jeg liker å sammmenligne boksmaken min med mener om de neste bøkene etc. Det er derfor ikke mulig å generalisere.

Noen ganger kan faktisk historien i en bok reparere det faktum at den kanskje ikke er det mest høyverdig litterære jeg har lest. Andre ganger kan språket være så utrolig godt at historien som sådan nesten blir irrelevant. Det er bare deilig å lese den likevel. Og atter andre ganger hjelper det ikke hvor godt en bok er skrevet, fordi innholdet ikke engasjerer. Jeg hadde en slik leseropplevelse for et års tid siden da jeg leste "Gilead" (husker ikke hva forfatteren heter i farten). Boka hadde fått Pulitzerprisen, og den var vanvittig godt skrevet. Men historien var tung å komme gjennom! Innimellom var den riktignok glitrende, men i det store og hele kjedet boka meg. Jeg spekulerte lenge på hva dette kunne skyldes, og kom til at den ble i meste laget religiøst forkynnende for meg. Jeg tror faktisk den hadde vært mer interessant sett fra mitt ståsted dersom den hadde handlet om islam.

Sånn er det noen ganger ...

For meg er det viktig av hvilken grunn jeg ikke likte en bok som f. eks The road ;) den var jo skrevet kjempebra men dysterheten og min manglene i gjenkjennelse av relasjonen mellom far og sønn (var veldig glad når faren døde!) gjorde at jeg ikke likte boka. Men jeg skal i det minste lese en bok til av McCarthy for han skrev som sagt drivanes godt. Men hvis jeg da finner ut at den dysterheten hans er noe som går igjen i den neste boka også ja da skal det gå noen år før jeg forsøker meg på en til evnt.

Enkelte forfattere tar med seg karakterer eller stemninger i bok etter bok som f. eks Erlend Loe eller som Sarah Waters. Hos Loe elsker jeg den litt tafatte og sjarmerende mannen som går igjen i de bøkene som jeg har lest men hadde jeg mislikt denne karakteren ville jeg også ha mislikt neste bok jeg av ham.
Sarah Walters er en av de forfatterne som jeg leste fordi den ble anbefalt her inne og hun skriver bra og selve historia er helt kurant men det ble for erotisk fiksert etter min smak så jeg kjedet meg for ofte og når da den neste boken jeg plukket opp av henne også startet med samme opplegget gadd jeg ikke fullføre og jeg tviler på at jeg kommer til å lese mer av henne.

Morsomt at du nevner Erlend Loe. Da jeg for ca. 10 år siden prøvde meg på "Naiv Super", kjente jeg at dette kunne jeg faktisk ikke fordra. Alle listene, for ikke å snakke om det tåpelige bankebrettet, ble for mæget for meg. Jeg leste ikke flere bøker av ham. Ved en tilfeldighet kom jeg for et par år siden til å lese en annen bok av ham ("Doppler"), og plutselig løsnet et skred. Jeg MÅTTE lese alt av ham, og "Naiv Super" - oppdaget jeg - var jo bare helt herlig! ;-) Jeg elsket NETTOPP listene og bankebrettet i all sin absurdhet. Så slik kan det gå! He-he ... Jeg likte imidlertid ikke Mulleum, og kan vel egentlig styre min begeistring for Tatt av kvinnen også. Nå er jeg der at jeg egentlig synes at Erlend Loe bør finne på noe nytt/fornye seg. Det er også en mulighet for at jeg ikke burde ha lest alle bøkene på en gang. ;-)

Jeg har bare lest "Veien" av McCarthy, og når jeg ikke ga den toppkarakter (den fikk "bare" 5 på terningen av meg), var det fordi jeg egentlig ikke liker postapokalyptiske undergangsbøker (har nok sett litt for mange filmer av den sorten - men McCarthys bok er heldigvis fri for en helt som skal redde verden i løpet av 24 timer - der går nemlig alt til helvete uten at det er håp - filmen er forresten glitrende, bare for å ha sagt det!). Jeg opplevde for øvrig boka som svært godt skrevet, selv om jeg syntes at språket var litt nakent (men det passet på den annen side godt til historien). Han har jo også skrevet "Ikke et land for gamle menn", og den har jeg kun sett som film. Dyster den også.

Jeg må ikke like personene en bok handler om for å ha sansen for en bok. Akkurat nå holder jeg på med "Den hemmelige historien" av Donna Tartt, og der er de fleste av hovedpersonene rett og slett ufordragelige. Like fullt en besnærende og åndeløst spennende psykologisk thriller! ;-)

At "språket var litt nakent" er akkurat det jeg ville utrykke ja :-).
Må si at jeg ikke blir overrasket når du sier at "ikke et land for gamle menn" også er dyster. Tror nok at den dysterheten vil dukke opp i alle McCarthys bøker.!!

Jeg trenger heller ikke å like karakterene i en bok men på et eller annet plan må jeg føle at jeg forstår minst en av karakterene i en bok, noe jeg ikke gjorde i "The Road" og ergo ble det ikke noe god historie for min del.

Filmen "Ikke et land for gamle menn" er for øvrig en av de virkelig bedre innen denne genren (thriller) jeg har sett. Men som sagt veldig dyster. ;-) Jeg kommer nok til å lese boka en gang (har kjøpt den på billigsalg for en tid tilbake), men foreløpig konsentrerer jeg meg om å lese andre ting som er nytt for meg. Med sikkert minst et par hundre uleste bøker i hyllene mine, kan det gå litt tid før jeg får lest en del perler om igjen også. ;-)

Jeg oppfattet for øvrig faren i "The Road" som en nokså enkel karakter å forstå. Han hadde egentlig kun et mål for øye: å redde sønnen sin fra ondskapen og rekke frem til kysten i tide. Det at vi aldri fikk vite hva som hadde skjedd, var i utgangspunktet litt irriterende. Samtidig bød nettopp dette på en del utfordringer for meg som leser. Hva skulle jeg relatere det som skjedde til? Det var få knagger av gjenkjennelse å knytte handlingen til.

Kanskje er det med bøker som med mennesker: det må være en viss kjemi for at det skal bli full klaff. ;-) En kollega av meg, som har studert nordisk litteratur, forsøkte en gang å beskrive for meg hva litteraturvitere mener med god litteratur: det må være en viss "motstand" i teksten. Hvis alt bare flyter for lett, kan det mao. ikke være god litteratur. Jeg er langt på vei med på tanken, men så tenker jeg at de færreste av oss leser litteratur på den måten. I alle fall varierer det veldig for meg. Noen ganger ønsker jeg å få brynt meg veldig - andre ganger er det underholdningen jeg søker. Og jeg får skikkelig gåsehud av et godt språk. Tilsvarende faller jeg veldig lett av hvis jeg ikke synes noe om språket. Det er ikke i første rekke bøker med et såkalt nakent språk som går mest hjem hos meg.

Det er i alle fall helt urealistisk at alle skal like de samme bøkene. Vi rekker jo ikke å lese alle bøkene vi har lyst til å lese en gang, fordi livet er for kort. Mitt mål som leser er å bli så pass orientert at jeg klarer å styre nokså rett mot de bøkene jeg tror jeg kommer til å elske, og styre unna bøker som for meg er bortkastet tid å lese. Ikke dermed sagt at jeg kun søker bekvemmelighetslitteratur. Men jeg må føle at en bok gir meg noe.

Jeg også synes han faren i "The road" var en enkel karakter å forstå :-) var ikke så mange lag å krype ned i der nei. Tenkte vel mer på å ikke kjenne seg igjen på et følelsesmessig plan og ikke et intellektuelt ett :)

Flott innlegg forresten!

Ta Gert Nygårdshaug for eksempel. Jeg begynte på første boken om Fredrik Drum, syns den var en 4. Fortsatte med nr. 2 og syns den repeterte mye fra den første, også har han mange fraser og vendinger som går igjen hele tiden. Folk elsker ham jo! og jeg skjønner ikke hvorfor. Mengele Zoo skulle være den beste, er nå ferdig med den, men det fenget ikke, og min tålmodighet er slutt. Han skriver jo "en viss..." på hver side...

:-D det har jeg ikke lagt merke til heldigvis. Men det er vel sånn at vist man henger seg opp i noe, ja så dukker det støtt og stadig opp ;-). Nå er jeg en av de som liker Nygådshaug men det er vel mest selv historiene jeg liker , har ikke tenkt så veldig mye over hvor godt eller dårlig han skriver.

Jeg har kikket på All the pretty horses, men etter et par kapitler fenget det ikke i det hele tatt. Dette var før The Road - så det hender at jeg prøver igjen siden forfattere jo ikke nødvendigvis skriver den samme boken om igjen. Selv om det kan virke sånn av og til. Det er et godt poeng. Jeg leser alle Joanne Harris' sine bøker, men da jeg leste debutboken hennes var den en mye dårligere historie og totalt annerledes enn senere bøker - så hvis jeg hadde lest den først så kunne jeg gått glipp av de gode bøkene hennes ... det er jo noe å tenke på.

Jeg hater å få pushet på meg bøker... sånne folk som kommer med ei bok og legger den i hånda mi og snakker et kvarter om boka. Det fratar meg all lyst til å lese den (litt sært, ja). Men hvis jeg ser at mange liker en forfatter, får jeg jo lyst til å prøve.

Solstad er en forfatter jeg nå har lest to bøker av og fremdeles ikke liker, men har tenkt til å prøve igjen. Tenker at det er noe jeg ikke har skjønt...

Pratchett er en forfatter jeg har lest to bøker av og fremdeles ikke liker, og har bestemt meg for å gi opp.

Snobbete? Ja, litt :-)

Hadde det sånn med Hamsun en stund. Den første boka jeg leste tok nesten livet av meg av kjedsomhet. Men alle andre måtte åpenlyst ha lest noe hos ham som jeg hadde gått glipp av, så jeg ga ikke opp men leste på. Nå etter at 5 - 6 av hans bøker er lest, noen bedre enn andre, er min konklusjon at de andre har feil og jeg rett hehe han er oppskrytt.

Det kommer litt an på hvem de "andre" som synes boka er bra er. John Irving er en forfatter "alle" fortalte meg at jeg burde like og som jeg forsøkte meg på en del ganger uten helt å skjønne poenget. Men såpass mange mennesker som jeg setter pris på meningene til anbefalte meg å prøve igjen, så jeg gjorde det, og de nå har jeg lest to av bøkene hans ferdig - og likt dem.

Men mange andre forfattere gidder jeg aldri forsøke meg på igjen etter en lest bok. Morsomt i så måte at du nevner Ørstavik, for jeg vant et eksemplar av Presten (som fikk Brageprisen) og leste den og, vel, jeg ser ikke poenget. Bortkastet tid er vel rett måte å si det på. Og jeg tror neppe jeg kommer til å forsøke meg på fler av bøkene hennes samme hvor mange priser og utmerkelser hun får.

Jeg tenker som så at det er jo sånn her i verden at man ikke kan være venner med alle, noen stemmer kjemien med, andre ikke. Selv om du kan se at folk er hyggelige og ordentlige er det allikevel sånn at du ikke har lyst til å tilbringe tid sammen med dem. Sånn er det også med bøker, tenker jeg. Ok, det er kanskje meg det er noe feil med som ikke forstår det geniale, men kanskje er det ikke noens "feil", men bare sånn at vi ikke passer sammen?

Synest du er tøff når du leser mer av samme forfatter. Jeg får litt avsmak når jeg har lest ei bok som jeg ikke forsto eller synest var dårlig. Det skal mye til at jeg går i gang med en ny bok av samme forfatter. Er dårlig til å gi de en ny sjanse.

Tenker som så at alle kan ikke like de samme bøkene, vi er alle forskjellige og har individuell smak men mange ganger har vi mye til felles . Jeg sleit meg gjennom Sofies verden husker jeg, hadde bestemt meg for å lese ut boka, har ikke lest et ord mer av Jostein Gaarder, tilfeldig? neppe... Det er kanskje synd men veldig mennesklig, tror jeg.

Jeg blir alltid skuffet når en bok jeg har hatt forventninger til ikke innfrir. Men gir meg som regel ikke etter en, særlig når jeg tenker på verkene til noen av yndlingsforfatterne mine. Erlend Loe for eksempel. Den første boka jeg leste av ham var Tatt av kvinnen - en bok vi måtte lese i norsken på skolen en gang. Grei den, men ikke noe spess. Hvis jeg hadde latt det bli med det hadde jeg gått glipp av så utrolig mye! Man må jo ta i betraktning at den boken man velger å begynne på av en forfatter godt kan være en av hans/hennes svakeste. Det har jo med sannsynlighet å gjøre. Etter Tatt av kvinnen har jeg etter hvert lest alt av Loe, og noen av bøkene er absolutte favoritter, andre er helt greie, og et fåtall ikke fullt så bra. Og det er vel sånn det er med de fleste forfattere tenker jeg. Så hvis det er en forfatter jeg er nysgjerrig på leser jeg alltid 2-3 av bøkene hans/hennes før jeg gir meg. Hvis ingen av dem falt i smak, ser jeg meg da ferdig med forfatteren. Men noen ganger selvfølgelig, kan du se et slags mønster; at dette er en forfatter med bøker som ligner hverandre veldig. Og hvis jeg absolutt ikke likte en av bøkene, leser jeg ikke flere. Det har vel med instinkt å gjøre. F.eks. Drageløperen hadde jeg ikke særlig sansen for, og jeg skjønte etter å ha lest bakpå coveret av Tusen strålende soler, at det ikke var noen vits i å fortsette på bøker av samme forfatter. Mens med andre forfattere igjen, selv om de også skriver bøker som omhandler mye av det samme og den første boken du leste hadde visse mangler, kan du nesten kjenne på deg at dette forfatterskapet har potensiale, at her har du kun sett toppen av isfjellet, og du bare vet at en eller flere av de neste bøkene kommer til å treffe blink. Og det er en fin følelse.

Må bare si at jeg ikke klarte å komme igjennom Sofies verden :-) men har senere lest flere av Gaarders bøker og det har jeg ikke angret. Han er i dag en av mine norske favorittforfattere :-)

Du er ikke alene om ikke å ha klart å komme gjennom Sofies verden! Jeg har gjort noen forsøk, men har gitt opp hver gang. Filosofi er interessant, men jeg tror faktisk at jeg foretrekker å lese fagbøker om filosofene i stedet. Dessverre har jeg aldri lest noe annet av Gaarder, og det burde jeg sikkert gjøre. hvilken bok vil du anbefale som en slags inngangsport til hans forfatterskap?

Sirkusdirektørens datter eller Maya :-)
Grunnen til at "Sirkusdirektørens datter" har fått et terningskast mer enn Maya er dens slutten. Vanligvis bruker jeg å være ganske flink til å legge sammen hint i en bok og dra noenlunde rette konklusjoner. Men i denne boka var jeg så fjernt fra å skjønne slutten at jeg ble gående å mumle for meg selv i flere dager etter at den var ferdiglest :-D

Da skal jeg jammen ta utfordringen! Mener også at jeg har lydbokutgaven av "Maja" liggende et eller annet sted - fordi jeg en gang tenkte at jeg burde gi Gaarder en sjanse til. Kanskje jeg begynner med den! Jeg kan se frem til en lesepåske i byen, og gleder meg stort! ;-)