Bokelskere.no

Kjempebra bok! Trodde kanskje jeg hadde fått min dose sørstatsromaner, men denne er annerledes. Begynner i gemyttelig Barnepiken-stemning, men utvikler seg til å bli en voldsom beskrivelse av orkanen i Florida i 1935. Sentralt er kritikken av myndighetenes svik mot krigsveteranene etter første verdenskrig - som ikke fikk sin bonus, og hvis sikkerhet ikke ble ivaretatt under orkanen. På amerikansk manér blir vi godt kjent med en rekke personer, og deres hverdagsproblemer, før vi følger dem gjennom orkanen. Anbefales!

En sterk bok jeg aldri kommer til å glemme.

Det føles ikke bra å bruke “kjedelig” som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman “Over det kinesiske hav”, er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor “Over det kinesiske hav” er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i “Over det kinesiske hav” betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem “åndssvake”, som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg - like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá “men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt”, “vi så ikke da hva som skulle komme senere” eller “hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli”. Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller “tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet” er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

“Over det kinesiske hav” er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i “Før jeg brenner ned” viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er “Over det kinesiske hav” nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Den boka!

Klikk her for å lese min mening om boken.

eller les det samme her:

Når jeg tar fatt på en "kristen" roman er jeg ofte litt skeptisk i utgangspunktet, særlig i forhold til de litterære kvalitetene i boken. Når det gjaldt Stormen forsvant denne skepsisen forholdsvis raskt. Jeg merket tidlig i boken at den var godt skrevet og hadde en indre driv som førte meg videre i handlingen.

Boken handler om en gruppe mennesker som på ulike vis har relasjoner til en liten menighet som har et stort kors stående utenfor kirken sin. Boken starter med at lynet slår ned i korset og det blir helt ødelagt. Det blir satt i gang en aksjon for å reparere korset og en ung snekker melder seg til å lede arbeidet. På forunderlig vis klarer han å reparere korset og undringen blir skapt i forhold til hvem han er - både hos karakterene i boken og hos leseren. Utover i boken blir vi bedre kjent med både Kenneth (snekkeren) og de andre personene i boken.

Vi møter bl.a.

• den livstrette unge kvinnen som har vandret fra den ene elskeren til den andre
• den unge moren som opplever at hennes 5 år gamle sønn er kreftsyk
• den unge dyktige kreftlegen som alltid lykkes når hun behandler kreftsyke barn
• den selvbeviste mannlige legen som mener at alt har en rasjonell forklaring
• den hengivne blinde presten som er trygg i sin kristne tro...
  Vi ser også hvordan de ulike personene i boken forholder seg til snekkeren.

Jeg liker fortellingen veldig godt. Den er som sagt godt skrevet og spennende i seg selv. Når den i tillegg tar opp viktige spørsmål omkring det å være kristen er det ekstra bra! Bokens viktigste anliggende er å si noe om hva som er den aller viktigste egenskapen hos Gud. Hvis den egenskapen ikke var der ville det være omtrent umulig å å tro på det som Bibelen holder fram som sant! Hva egenskapen er kan du lese om i boken.

Den ene tingen jeg ikke liker er når Kenneth mot slutten sier noe slikt som "nå har du gjort ditt, nå skal jeg gjøre mitt". Her er det et snev av en teologi som jeg ikke kan være enig i, jeg tror nemlig at det er Gud som gjør alt. Dermed har jeg vel også sagt noe om hvem Kenneth kan være...

Min oppfordring er - les boken og la deg utfordre av den. Du får en god leseopplevelse med på kjøpet!

Elsker virkelig denne, en av disse bøkene man ikke kan legge fra seg. Her har man to familer som blir flettet sammen, i forskjellige hendelser og over et århundre... Den er så nydelig skrevet, enkel å lese, selv om den hopper i tid og sted. Denne anbefaler jeg alle romantiske sjelder, den vil gå rett inn i hjertet og aldri glemt.

Stemningsfullt fra England, Irland og New York – med et spenningselement som gjør det vanskelig å legge boken fra seg!

Nasjonalromantisk - sikkert nok. Likevel er det det vare og varme som gjør bøkene om Bjørndalsslekta verdt å lese igjen. For meg.

Boka var helt grei, ble egentlig ikke så veldig grepet av den selv om den skulle være så fantastisk...

Ja absolutt. Vi som mennesker har gjort mye fælt opp i gjennom historien. Alle som ikke passer inn i en a4 verden ble stemplet. Sånn sett blir denne boka dypere enn bare underholdning. Jeg tror at bøker som dette er viktig for å forstå at vi trenger et samfunn hvor det er bedre plass til individer.

Jeg hadde store forventninger til denne boka, men må si de ikke ble innfridd. Temaet er viktig og boka var fengende fra tid til annen. Allikevel ventet jeg litt på å bli ferdig med den. Jeg satt flere ganger med et inntrykk av at forfatteren brukte grusomme og sjokkerende hendelser for å holde på meg, men situasjonene rant litt bort i sanden. Jeg fant ikke persongalleriet troverdig og noe sier meg at forfatteren er bedre på afrikansk historie enn han er på psykiske følger av traumer. Syns hovedpersonene var i overkant oppegående og reflekterte ifht. de traumene de nylig var blitt utsatt for. Greit å ha lest boka, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.

• når du akkurat har byrja å lese ei bok, og den er så fantastisk at du ikkje klarer og slutte, før du har kome til siste sida.

• når ein les for barn, og ein ser kor levande historia vert for barnet i augene deira, og dei stiller tusen spørsmål.

• når du ikkje får søve om kvelden og den du er glad i les høgt for deg.

• når du går inn i den perfekte bokhandelen, der det er bøker frå golvet og heilt til taket, og alle ser ut som heimlause skattar som berre ventar på at nokon skal gi dei ein heim, og sjå dei.

• når du sit på toget, eller bussen eller ein cafè og ser ein framand les ei bok du er glad i, og du følar at det er eit usynleg venskap mellom dokke.

• når du les ei bok som er så god, at du kan lukte regnet på asfalten i New York, høyre praten frå marknaden i India eller føle gleda til hovudpersonen langt inn i hjarterøtene, sjølvom du sit på ein studenthybel i vinter-Noreg.

• når du aldri har fått diskutert ei fantastisk bok, og endeleg møter nokon som har lest akkurat den boka for fyrste gong, og dokke kan prate i timesvis, lukke.

Denne selvbiografiske romanen, som på sett og vis kan minne litt om "Engelen pä det syvende trinn" av Frank McCourt, forteller forfatteren om sin jødiske oppvekst i Lancashire i England. Den livsfjerne og fordrukne faren gjør livet surt for hele den barnerike familien. Moren må bruke all sin kløkt for å holde liv i barna. Jødehatet preger hverdagen under og etter første verdenskrig. Blant annet er det utenkelig med blandingsekteskap. "Den usynlige muren" skiller den jødiske bosetningen fra den kristne - i realiteten fra den ene siden av gaten til den andre. Det er ikke kurrant å bevege seg over denne usynlige muren.

Dette er en sår roman om håp og kjærlighet, om fortvilelse og fattigdom.

Uff, denne kom eg ikkje inn i og leverte den tilbake til biblioteket. Kanskje feil tidspunkt for meg.