Tekst som har fått en stjerne av buchwurm:

Viser 1 til 20 av 142:

Jeg sliter litt med å skjønne hva denne boken ønsker å være.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vardagslivet är långt mer spännande än vi tror. Genom att studera människors vanor och ovanor, idèer och erfarenheter kan etnologen blottlägga oväntade sammanhang i dagens samhälle och i historien. Men vad är etnologi? Hur skiljer den sig från andra universitetsämnen? Och framför allt- vad kan den användas till?
Billy Ehn och Orvar Löfgren presenterar här etnologien som studiet av vardagslivets kulturmönster. Vi får följa ämnnets framväxt från 1800-talets nationalromantik till vad som idag är en vetenskap om brännande frågor kring t. ex. kön, klass och kulturmöten. Författarna visar hur etnologin har förändrats och diskuterar olika forskningsområden och problem. De beskriver metoder och arbetssätt och de många vägar som finns för att söka kunnskap. Vi får veta hur människors verklighet skildras och vilka nya insikter de etnologiska perspektiven kan ge.

Billy Ehn är professor i etnologi i Umeå och Orvar Löfgren är professor i samma ämne i Lund.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I «Prosessen mot Viggo Kristiansen» følger Bjørn Olav Jahr flere spor. Han viser hvordan retten la avgjørende vekt på Jan Helge Andersens forklaring, til tross for at den var full av åpenbare feil og selvmotsigelser, hvordan retten feiltolket svært utydelige DNA-funn, hvordan den neglisjerte Telenors klare melding om at Viggo Kristiansens telefon ikke kunne ha vært i Baneheia da han sendte og mottok meldinger samtidig med at drapene ble begått, og hvordan politiet ikke bare ga Jan Helge Andersen den forklaringen han trengte for å slippe lettere unna, men også gikk rett i bekreftelsesfellen og ble blind for forhold som stred mot fortellingen om at Andersen ble truet av Kristiansen til å drepe åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen. Den inneholder sprengstoff mot store deler av justissektoren - så hvorfor fikk og får den så liten omtale? Er det fordi den som rammes er en vi helst ikke vil vite av?

Gjør deg selv en tjeneste og les!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Direktøren hadde tydeligvis gått sammen med partiledere og ministre på et av kursene der man drilles i å unnvike ubehagelige spørsmål uten å framstå som unnvikende.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det du sier om å bryte ned ekte verdi, er en bra måte å beskrive det på!
Jeg visste at historien foregikk i Storbritannia, men likevel klarte jeg ikke å endre bildene i hodet av at de var asiatiske. Merkelige greier..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

For en bok! Tettpakket med informasjon og forskning, forskning på insekter, dyr, planter og mennesker rundt det som har med elektromagnetisk stråling å gjøre. Boken maler fram elektrisitetens og den menneskeskapte strålingens dype konsekvenser på helsen og miljøet vårt og hvilke skader den kan føre til og har ført til i løpet av sin over 200årige historie.

Boken starter med et interessant innblikk i elektrisitetens historie før den tar helt av; dessverre med masse bevis, bevis som har ligget der i mange år uten at de fleste myndigheter løfter en eneste finger, men påstår at det ikke finnes nok bevis, og dermed er det fritt fram med stråling både her og der. Men, bevisene er der, og mye av forskningen er gjort i land med et annet alfabetsystem og språk enn det som er vanlig i dagens forskning og dermed ikke blitt oversatt, men oversett. Firstenberg gir leserne også et nytt syn på bl.a. influensa, fedme, diabetes og forskjellige kreftformer.

Denne boken er en øyeåpner og forhåpentligvis er dette startskuddet til et mer helsebevisst fokus på dette med stråling. Boken er også klar på at selv ytterst lave nivåer av stråling vil kunne føre til alvorlige helseskader. Forfatteren er både forsker og journalist noe som viser seg i bokens omlag 200 sider med noter og kildehenvisninger. Boken er av det alvorlige slaget, men samtidig underholdende og variert skrevet, samt lettlest og interessant.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"The End of Gender" er en høyaktuell bok i dag, i en tid der kjønn blir sett på som noe flytende og påvirket av samfunnet. Dr. Debra Soh tar for seg dette området og legger fram mange håndfaste bevis på at det kun finnes to kjønn, mann og kvinne. Som kristen så synes jeg boken gir et godt innblikk i akkurat dette. Det er vanlig at kristne blir skyteskiver for kritikk i debatter som omhandler dette temaet, men det som er interessant er at bokens forfatter er ateist og at ateister som Richard Dawkins og Michael Shermer også ser ut til å omfavne boken.

Noen deler av boken blir noe forvirrende, men det er ikke så rart når man skal ta for seg så mange forskjellige antatte kjønn og forklare at de egentlig ikke er kjønn, da får man plutselig et hav av forkjellige "kjønnstyper" å holde orden på. Jeg synes Soh kanskje gjentar litt mye generelle ting som kan være enkle å huske, isteden for å ha gjentatt hva de forskjellige "kjønnstypene" består av når det hadde vært passende. Jeg synes å huske at hun forklarer en gang for mye hva homofili er, men det vet jo alle. Hva med "cisgender", "quadgender" eller "pangender". Det hele kan bli noe forvirrende og innimellom noe kjedelig og langtekkelig. Men boken har sine gode stunder med mye interessant lesestoff og vitenskapelige henvisninger, selvom det også kunne ha vært flere av dem. Siden jeg jobber med barn så var kapitlene som omhandlet barn spesielt relevante og interessante for meg og jeg fikk gode svar og argumenter på det, bl.a. med tanke på at barn stadig er i forandring og hvordan de kan være påståelige, men der påståeligheten som regel går over uten at man bør stemple et barn som det motsatte kjønn, eller et helt annet kjønn av den grunn.

Debra Soh forsvarer og oppfordrer allikevel transpersoner og homofile til å leve ut sin livstil, og jeg synes hun er noe løsluppen moralsk med tanke på at hun mener at kvinner og menn bør kunne ha seg med den de ønsker, selvom det ikke er snakk om et bindende forhold. Men, man kan jo ikke ha så store moralske forventninger på det seksuelle området når det kommer til det ateistiske og materielle verdensbildet som forfatteren bærer på. Forfatteren mener også at det ikke går an å bli legt fra homofili, eller bli hetero etter å ha vært homfil, at det er å undertrykke den man egentlig er hvis man mener det om seg selv. Her er jeg uenig, når jeg vet om folk som mener å ha blitt legt fra homofili og lever som heterofile idag. Utenom dette, stort sett en god bok så lenge den holder seg til emnet om KJØNN.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ikke min favoritt av Michel. Mulig jeg ikke forstod boka. For meg handlet det om en depressiv og livstrøtt mann på 30 år som forteller om sin uinteresserte livsglede.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Folk som flyttet til landsbyene, ville kjøpe landsbyallmenningen utenfor husene deres, som var offentlig område, og ble sinte når de ble fortalt at det ikke gikk an. Hvis man drev kveg eller sauer gjennom landsbyen (noe vi har gjort i århundrer), risikerte man å bli trakassert, for dyrene spiste blomster eller tråkket spor i de mer og mer velpleide gressplenene. Noen ferske naboer ringte politiet fordi de hørte menn med hunder som gikk og ropte oppi fjellsidene. Vi var bare ute på sauesanking. To verdener som ikke forstår hverandre, på kollisjonskurs. Det føltes som om vi hadde gått glipp av et eller annet møte, og at de andre i vårt fravær hadde forandret på reglene sånn at det vi drev med, ikke lenger betydde noe.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hehe, ja, danskene kan alltids sette opp noe sånt, men i Norge blir det litt som å gjete katter?
Vi bor tross alt i et land hvor for eksempel et ukeblad måtte ramse opp tretten sorter julekaker (de som ble nevnt oftest) da de ønsket seg å finne ut hvilke sju slag vi foretrekker å bake til jul, mens det egentlig var over hundre oppskrifter sendt inn med påstanden "dette er én av de sju - basta!" Det viste seg umulig å koke ned lista til bare sju.

Så hvordan i alle dager skulle det gå om vi skulle velge bøker? Egentlig er det vel ikke nødvendig, siden vi allerede har både Rivertonserien og Verdensbokbiblioteket, to fine lister med bra bøker. Men også listene over Bokklubbøker gjennom tiårene gir godt overblikk over hva vi leser og har lest her i Norge. Sjøl syns jeg 70- og 80-tallet hadde endel spennende utgivelser.

Lister får være bra nok!
Da kan vi alle være så individuelle vi har behov for og stryke det som ikke passer og kanskje la seg inspirere litt av resten.

Jeg husker jeg leste en statistikk for noen år siden at i løpet av et år leser 94% av nordmenn minst en bok i året, mens en "hardcore" kjerne (omkring eller snaut 20% om jeg husker rett) av sånne som oss står for flesteparten av alle leste bøker til sammen i et gitt år. Jeg antar tallene kanskje fortsatt stemmer, siden den statistikken jeg leste den gang rommet også digitale bøker.

Kanskje det kunne vært interessant å se på hvor literate vi er som befolkning, om vi virkelig trenger en snever liste. Jeg vil tro vi ser på lister fra andre kanter av verden, eventuelt lister fra hele verden, fordi vi (som befolkning) har allerede lest våre "lokale" nasjonale skatter. Det er naturligvis et kulturaspekt i en utvelgelse, så noe av det mest interessante med lister, ut fra min egen subjektive vinkling, er å se på utvelgelseskriteriene.

Jeg har ennå ikke kommet gjennom for eksempel Peer Gynt for jeg syns det hele er en haug med fjollete pølsevev (men Terje Vigen har jeg lest som ebok ila 4 matpauser og gitt terningkast 6, så en veit aldri med meg, jeg liker ikke engang dikt, sånn generelt) og har en tendens til å gi terningkast tre eller deromkring til bøker som har fått Ettellerannet-prisen i litteratur, så jeg kan trygt si jeg ikke behøver å gå "mainstream" for å lete etter neste uleste klassiker.

Men det er interessant å kikke på andres lister like fullt!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Forfattere i en krisetid like før katastrofen
Wow! En så godt som perfekt bok om forfattere på randen av katastrofen. En gruppe tyskspråklige forfattere møtes sommeren 1936 i den belgiske badebyen Oostende, ikke så mye for å bade, men for å skrive og diskutere. Bøkene deres er allerede forbudt i Hitler-Tyskland. Weidermann tar særlig for seg de to mest kjente forfatterne: Joseph Roth og Stefan Zweig, begge jødiske skribenter fra det tidligere Østerrike-Ungarn. De to har et svært tett forhold som går fram av brevvekslingen mellom dem. De samarbeider og krangler, men Roth er avhengig av Zweig for praktisk og økonomisk hjelp.

Forfatterne i Oostende spres for alle vinder etter sommeren 1936. Flere dør tidlig. Roth i Paris 1939, Zweig i Brasil 1942. Bøkene deres leses fortsatt.

Brevvekslingen mellom Roth og Zweig finnes samlet i Joseph Roth: a life in letters, redigert av Michael Hofmann.

Den norske oversettelsen flyter stort sett bra, men hva menes med «funksjonsbygg»? Skal det være funkis? Boka har to ulike undertitler. På tittelsiden står det «Sommeren før mørket falt.» På omslaget og bokryggen er tittelen utvidet til: «Stefan Zweig og Joseph Roth sommeren før mørket falt.» Uansett, boka er et funn for lesere av de to forfatterne.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En virkelig velskrevet bok som tar for seg kua og biffen og stiller spørsmålet om kvegdrift virkelig er så ille som miljøforkjempere og veganere skal ha det til. Ikke bare det, men forfatterne svarer også på spørsmålet på en gjennomgående god og overbevisende måte, både når det kommer til helse, miljø og etikk. Boken gav meg flere nye argumenter å bryne meg på og mersmak for kua og biffen. Dette er første boken jeg leser av Robb Wolff, og har "siklet" etter den siden den kom ut på markedet, og den skuffet ikke og kanskje den også gir veganere og miljøforkjempere noe å tenke på. I et par av kapitlene blir det noen utregninger som jeg detter litt ut av, siden jeg ikke er noe mattegeni men jeg regner med de kan sin matte, og siste kapitlet gav meg ikke så veldig mye nytt. Bortsett fra det så var dette en ypperlig bok om miljø, klima og kjøtt og hvor bra det egentlig er for miljøet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Er det virkelig mulig, i dagens Norge, å kjøpe en politisk beslutning?

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Som regel tenker vi at gleden kommer innenfra, men i denne boken gir Ingrid Fetell Lee oss et annet perspektiv og viser til hvordan gleden faktisk også kan komme utenfra gjennom de små hverdagslige tingene vi omgir oss og kan stelle i stand. Boken er med på å bevisstgjøre dette fra forskjellige hold, alt fra gledelig design, stilige og sterke farger, lek og feiring, til det mer magiske og harmoniske. Boken kommer med mange gode vinklinger, men noen ganger går den unødvendig mye inn i dybden og gir eksempler som ikke alltid er like praktisk mulig for den vanlige mann i gaten. Boken gir allikevel et godt perspektiv og praktiske tips om ting rundt oss som kan gi den lille ekstra gledesfølelsen. Jeg ble også glad når jeg merket forfatterens positive innstilling til sollys og dets positive egenskaper. Det virker også at Lee er bevisst soloppgangens og solnedgangens effekt ved å ta fram kontrasten vi opplever i dag ved å la det elektriske lyset styre døgnrytmen vår fremfor sol opp og ned gangene. Hun påpeker også hvordan den flate strukturen i LED lys lett kan skape mistrivsel.

Selvom boken er informativ, lettlest og til tider underholdende så går mange av kapitlene litt i hverandre og noe blir gjentakende, og er man f.eks. ikke så interessert i blomster og klesdesign så kan fort de delene bli litt kjedelige i lengden.
Det som sjokkerte meg litt er at på Island tror over halvparten av innbyggerne, ikke at jorden er flat, men at det muligens finnes alver, og forfatteren tar også å besøker en skole der fokuset er på alver og der folk virkelig tror at de eksisterer og mener også å ha sett dem. Overtroen er såpass sterk at man til og med kan avbryte veiprosjekter fordi man er redd for å ødelegge alveterritorium.

Mye underholdende, interessant, givende og gledesfylt, men de to siste kapitlene i boken, den om fornyelse og den aller siste med å skjematisere det hele synes jeg ble litt langdrygt, men for de som gir boken terningkast seks eller mer setter seg vel ned med engang for å fylle ut disse gledesskjemaene. Terningkastet mitt når ikke helt opp dit, men ikke så veldig langt unna.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fra himmelen skuer Herren ned på menneskets barn , for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:

«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hogne Hongset skrev denne boka i 2016.
Den er helt rå og avslørende når det gjelder kraftbransjens manipulerende lobbyvirksomhet. Vi merker de sørgelige virkningene av denne kyniske lobbyvirksomheten i dag, med de høye strømprisene vi nå har fått.
Det har gått akkurat slik som han beskriver det, etter at kraftmafiaen har fått det som de ville, de lurte politikerne trill rundt med strømkrisemaksimeringen, med påstander om de "nødvendige" utenlandskablene,
som nettopp har ført til mye høyere strømpriser i Norge, for det er vi strømkundene her i landet som betaler dyrt for dette gildet ...
Det viktigste med denne boka er nettopp de avsløringene av kraftbransjen, alle løgnene og fortielsene om nødvendigheten/utførelsen/resultatene av kabelutbyggingen og vindkraften, politikernes udugelighet og den samfunnskritikken som boka egentlig handler om.

Etterordet bakerst i boka er egentlig den viktigste teksten i hele boka, og den vil jeg ta med her, til ettertanke,
sitat:

Energi er en fundamental forutsetning for moderne samfunn. God tilgang på energi, og også prisen på energi, er helt avgjørende for et lands konkurransekraft. All næringsvirksomhet er avhengig av energi, ikke minst industrien. Og en velfungerende industri er et lands sikreste basis for verdiskapning og utvikling av arbeidsplasser.
Vannkraften vår er evigvarende, kanskje også den enkeltfaktoren som har vært mest avgjørende for at vårt land er utviklet til et verlferdssamfunn.

I 1990 ble norsk energipolitikk lagt drastisk om. Men hvordan begynte det hele? Og når? I et historisk perspektiv er det ikke veldig lenge siden.
Det første kommersielle vannkraftverket i Norge ble bygd i 1885. Hundre år senere var elektrisk energi en selvsagt del av hverdagen for alle, hjemme og på jobb. Ble strømmen borte, stoppet alt. Det ble kaldt og mørkt, radioen ble taus og TV-skjermen svart.
De siste tre tiårene har så forbrukerelektronikken tatt oss for alvor. I dag er det selvsagt at PC-en, lesebrettet og smarttelefonen fungerer, internett gir oss tilgang til verdens kunnskap og at vi kan strømme og laste ned musikk og filmer. Men PC-en kom ikke før i 1985, internett i 1995 og Steve Jobs første iPhone kom i 2007.
Uten elektrisiteten ville vår tilværelse vært svært annerledes.

Det begynte i Skien. Og det begynte med Gunnar Knudsen, den senere legendariske statsminister Gunnar Knudsen. I 1885 etablerte han et vannkraftverk på Laugstol Brug, som han hadde vært med på å starte året i forveien. Som statsmninister i to perioder (1908-10 og 1913-20) ble Gunnar Knudsen den viktigste pådriveren til å sikre offentlig eierskap til vannkraftressursene, gjennom konsesjonslovene. Disse lovene sikret at samfunnet overtok eiendomsretten til kraftverkene gjennom hjemfallsordningen. Det innebærer at kraftverk som ble bygd av private aktører, blir overtatt vederlagsfritt av staten etter konsesjonsperiodens utløp. Denne perioden var opprinnelig 50 år, er senere utvidet til 60, og i 2007 til 75 år. Slik ble fellesskapets eierskap til vannkraften sikret. Bakgrunnen for konsesjonslovene var at utlendinger, først og fremst tyske interesser, tidlig hadde startet oppkjøp av norske fallrettigheter i stor skala. Under siste krig fulgte naziregimet opp arbeidet med å få norsk vannkraft til Tyskland, for å bidra til den tyske krigsindustrien. Rikskommisær Josef Terboven var en ivrig forkjemper for dette. Så arbeidet med å sende norsk vannkraft ut av landet, har lange tradisjoner.

Kraftbransjen har i løpet av 25 år tatt godt vare på de mulighetene energiloven av 1990 åpnet opp for bransjen. Erling Diesen sier det treffende på slutten av kapittel 55:

"-Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler."

La meg her takke Erling Diesen. Han er en særdeles velorientert 84-årig pensjonist, tidligere direktør i Buskerud Energiverk og mangeårig NVE-sjef. Siden han forlot NTH som fersk sivilingeniør i 1956, det er 60 år siden(!), har han samlet mer kunnskap enn de aller fleste om norsk vannkrafts utvikling, fram til det den er i dag. Han har gjennom flere samtaler gitt mer førstehånds innsikt i det som skjedde da energiloven ble vedtatt. Han har selvsagt lest gjennom og har godkjent det han er sitert på i denne boken. Så takk til deg, Diesen! Så er det riktig å legge til følgende: I vår samtale sa ikke Erling Diesen Kvarmes energilov, han brukte det reelle navnet på den energiministeren som fikk loven vedtatt.

Det er utrolig kortsiktig av oss som nasjon, dersom vi lar kraftbransjen skusle bort den åpenbare konkurransefordelen rimelig vannkraft er. For det er det som vil skje, om vi bygger flere utenlandsforbindelser enn nødvendig for å sikre oss tilstrekkelig energi i tørrår. Til dette formålet har vi allerede lenge hatt langt mer utvekslingskapasitet enn det som trengs.
Når kraftbransjen vil ha flere kabler til utlandet, er det dessverre en kynisk strategi for at vi skal importere høyere strømpriser. Forslaget til endring av energiloven som Tord Lien la fram 15.april 2016, skal åpne for nettopp det. For det er her i landet bortimot all el-kraft selges. Når kraftselskapene er spesielt ivrige etter å få bygge kabler til Storbritannia, er det fordi prisene er betydelig høyere enn både her og på kontinentet. De prisene vil kraftselskapene importere.

Stortinget arrangerte en åpen høring om regjeringens forslag fredag 10.juni 2016. I denne høringen opptrådte blant andre administrerende direktør i Energi Norge, Oluf Ulseth. Han uttalte blant annet at regjeringens lovforslag

"- - legger til rette for å utvikle verdiskapingspotensialet i den regulerbare norske vannkraften, og er til fordel for konsumentene i Norge i forhold til forsyningssikkerhet".

Det han ikke sa, er at den økte verdiskapningen han snakket om, ikke vil komme fra økt krafteksport, men i all hovedsak fordi flere kabler vil presse strømprisene opp, i Norge. For deg, meg og alle andre private forbrukere. Og for all næringsvirksomhet. Det som blir eksportert i de nye kablene, vil først og fremst være konkuransekraft og arbeidsplasser.
Ulseths påstand om at nye kabler er en fordel med hensyn til forsyningssikkerhet, er godt over grensen til manipulerende bruk av fakta. Selv uten de to kablene som er under prosjektering/bygging, har vi allerede mer enn tilstrekkelig utvekslingskapasitet for å sikre oss strøm nok i tørrår. At vi skulle trenge flere kabler av hensyn til forsyningssikkerhet, er faktisk en ren løgn.
Ulseth og andre som ønsker seg flere kabler, påpeker ofte at nye kabler har en positiv miljøeffekt, fordi vi bidrar med ren energi inn i fossilbasert energimarked. Dette er også en høyst tvilsom påstand. For det første har vi ikke mye overskudd å eksportere. Økt produksjon av fornybar energi i Norge betyr også i praksis i all hovedsak mer vindkraft. Denne kraftproduksjonen er dessuten svært kostbar, og det er snorme kostnader forbundet med å frakte den til for eksempel Tyskland. En stor del av energien tapes underveis. Og hvis det trengs mer vindkraft i Tyskland, hvorfor skal de vindmøllene bygges i Norge?

Samme dag som høringen om lovendringen fant sted i Stortinget, hadde konsernsjefen i Agder Energi, Tom Nysted, en artikkel i Dagens Næringsliv. Der formante han Stortinget om at adgangen til å bygge private kabler må åpnes så raskt som overhodet mulig. (Agder Energi er sammen med Lyse Energi klar med søknad om konsesjon!) Også Nysted brukte miljøargumentet for alt det er verdt. Hans hovedargument er at våre vannmagasiner kan bli back up for utlandets vind- og solkraft, vi kan bli Europas "grønne batteri". For å få til dette vil Nysted ha mange flere kabler, og han vil ha det fort.
Våre vannmagasiner er riktignok store i vår lokale målestokk, men som balansekraft i europeisk energisammenheng betyr de svært lite. Dette vet Nysted, men nevner det ikke. At flere kabler primært vil drive strømprisene opp for alle her i landet, nevner han selvsagt heller ikke. Nærmere direkte løgn er det vanskelig å komme.

I tillegg til kraftselskapenes politiske råkjør for å få presset strømprisene opp her i landet, går det en parallell prosess. Den er også interessant å følge. I arbeidet med Høyres valgprogram for neste fireårsperiode, har Nikolai Astrup foreslått at det skal programfestes å åpne for delprivatisering av Statkraft, som i dag er helstatlig. Regjeringens plan har altså to ledd. Nye kabler til utlandet skal få kraftprisene opp. I neste runde skal så kapitalsterke private aktører, i og utenfor Stortinget, få anledning til å forsyne seg av de økte inntektene.
En delprivatisering av Statkraft vil dessuten i realiteten redusere den offentlige kontrollen av kraftbransjen, slik den tilsvarende prosessen i Statoil har svekket myndighetenes kontroll med oljebransjen.

Gunnar Knudsen var venstremann, og en politiker vi alle bør prise oss lykkelige for at landet fostret i en avgjørende tid. Vi står nå overfor et nytt, og like avgjørende valg på energiområdet. Hvis regjeringen skal få flertall for å åpne for private kabler til utlandet, og for å la private aktører få forsyne seg av vårt felles arvesølv, må den få flertall ved hjelp av minst ett av støttepartiene i Stortinget. Det blir spennende å se om dagens venstreleder, Trine Skei Grande, skal gi regjeringen flertall for å rive ned det Gunnar Knudsen sto i spissen for å bygge opp.
August 2016
forfatteren

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det må skapes inntrykk av at det kan bli krise. Og at det bare er flere kabler som kan hindre det. Argumentasjonen er enkel, og den må bankes inn. Det hender det er vindstille, både i Norge og Sverige. Mas om det, gjenta det og gjenta det og gjenta det. Helt til folk våkner med det i ørene når de må opp og slå lens om natten, og fomler med lysbryteren.Fortsett gjerne med de miljøargumentene også, så er den menigheten med. Men redselen for strømmangel er det eneste som kan få et flertall av politikerne til å akseptere flere kabler. De vil ikke risikere å få skylda for strømkrise. De fikk en prøve på det i Midt-Norge i 2008. Da gikk prisene der opp i over 14 kroner for en kilowattime. Da var det noen av politikerne som pissa i buksa.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

De har engasjert en som kan spillet. For det første, gjentagelsens kunst, den raffinerte Goebbels for lenge siden. Og den virker. Det viser seg, gang på gang. Når det gjelder å mase om forsyningssikkerhet, så er det helt klassisk. Hvis du har et argument som ikke holder vann, må du gjenta det og gjenta det og gjenta det. Til slutt blir det en sannhet.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

En demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått.

Godt sagt! (13) Varsle Svar

Sist sett

IreneleserBeathe SolbergKirsten LundMarianneJulie StensethMonica CarlsenHeidi LKristine LouiseLailaMonaBLBjørg L.KristineTine SundalGunillaReadninggirl30Emil ChristiansenGrete AastorpSverre HoemPiippokattaKari ElisabethEivind  VaksvikAstrid Terese Bjorland SkjeggerudAnne-Stine Ruud HusevågEgil StangelandHarald KRune U. FurbergPrunellaToveGodemineG LTone Maria JonassenAvaVibekeMorten MüllerPer LundBookiacSynnøve H HoelSolDolly DuckAkima Montgomery