Bokelskere.no

Jeg tillater meg å anamme sansen for utrydningstruede ord og bejaer den belevne disputt som tillater dannet sjikane av arten: "din forstumpede plattenslager" eller, ja, siden det nevnes: "din elendige stymper, din grobian, din tølper!"

Bok jeg er flau over å ha lest? Så morsomt spørsmål!!! Skal vi se... skal vi se... hmmm... tja... - Nei, det har jeg visst så til de grader fortrengt! Men jeg husker en episode i min grønne ungdom, da jeg hadde lånt en nyutkommet Faldbakken-roman på biblioteket, og satt og leste den på toget til Oslo. Så satte det seg en kar på plassen ved siden av meg - og begynte å konversere meg der jeg satt med nesen ned i boken. Og akkurat hadde oppdaget at den boken (jeg husker ikke tittelen) var spekket med erotiske fantasier om hva hovedpersonen gjorde eller ville gjøre med kona si mellom laknene. "Hva leser du?" spurte sidemannen. Jeg løy på meg en "trygg" tittel. Hvorpå fyren interessert rakte ut hånden for å ta boken nærmere i øyesyn. Dette er så lenge siden at nabokupeen var røykekupé - og intermessoet ble avrundet ved at jeg flyktet rødmende inn i tåkehavet på den andre siden av svingdøren, for å unngå dobbelteksponering av min kombinerte løgn og skam.

Jeg er sluttet å rødme nå, heldigvis.

Hvis du holder musepekeren over "din side" i toppmenyen skal det nå komme opp undervalg slik at man kan komme direkte til boksamling/profil/bokorganisering.

Undermenyen ser slik ut:

Si fra om noen opplever at denne ser annerledes ut i sin nettleser.

Ok takk Ellen, har sjekket safari, og der er det en annonse som planlagt. Dette er ikke en feil, den er plassert der av markedsavdelingen etter et forslag fra økonomiavdelingen fordi it-avdelingen trenger økte budsjetter.

Hei Norah! Det er interessant det du sier om ærlighet som begrunnelse for "at vi må lese videre". Det er jo et kjent fenomen at betroelser (ærlighet) kan få allmenn interesse hvis bare hovedpersonen er viktig nok. Vi må ha stadig mer. Men betingelsen er ofte at det dreier seg om seksuell intimitet eller skandaler. Hva skjedde videre? Fortell mer! Dette kan jo også være innbringende! (Linda Tripp og Monica Lewinski) Jeg understreker at jeg nå snakker generelt om ærlighet som salgsvare. Ærlighet som ledd i en selvutviklingsplan eller terapeutisk forløp kan kanskje også være interessant, men normalt hører vel det mer hjemme i en terapeutisk kontekst.Når det gjelder Knausgård... Tja, for min del ble jeg ferdig med ham etter å ha lest ca to tredeler av hans debutbok "Ute av verden" for noen år siden. Da var jeg så inderlig lei av den unge lærerens senpubertale selvopptatthet at jeg fant ut at nok var nok. Men visst skrev Knausgård godt og visst var han ærlig. Hilsen Jon

Ja, ikke sant, Tao? Man får følelsen av å være der sammen med de menneskene som levde for så lenge lenge siden. Nå er det blitt lenge siden jeg leste bøkene, men inntrykket sitter fortsatt i. Jean M. Auel har studert og forsket mye og har formidlet historien på en fargerik og interessant måte. Godt skrevet og godt laget, pirrer nysgjerrigheten til fortiden vår, en fantastisk flott måte å tilnærme seg historiske perspektiver på.

Riktig som du sier: Hun har laget "et mektig univers" i disse bøkene! (Og jeg gleder meg til det skal komme ei bok til; den har vi ventet lenge på)

Tunge og dystre bøker kan være interessante og ha litterære kvaliteter utenom underholdningsverdien.
Av og til kan det være svært givende å lese noe som yter motstand og som er tankevekkende/lærerikt (det kan underholdende litteratur også være). Språk og stil har også svært mye å si.
Og jeg har en følelse av at MANGE Nobelprisvinnere ikke skriver/har skrevet så "tungt og dystert" som noen vil ha det til.
Tror mange som unnlater å lese bøker FORDI de er skrevet av en (Nobel)prisvinner går glipp av mange store leseropplevelser.

Denne boka kommer du garantert til å like! Jeg leste den for noen år siden, og nylig så jeg filmen som er basert på boka (med John Malkovich i hovedrollen). En av Coetzees beste, tror jeg (uten at jeg har lest alt).

Etter å ha lest Min kamp 1 - 5 og nå startet på Ute av verden sitter jeg igjen med ett spørsmål: er Knausgård en god forfatter, - eller er han "bare" en god forteller?

Eller sagt på en annen måte; er man en god forfatter når man ikke "dikter", men bruker sitt eget liv som utgangspunkt?

KOK skriver til tider utrolig godt, - men er ikke det meste av det han skriver tilknyttet virkelige hendelser? (Har ikke lest "Engleboken" så her må jeg kanskje bite i meg det innlegget jeg nå skriver..) Selv om jeg nekter å tro at alt han skriver er en helt "nøyaktig" beskrivelse av fakta, - for hvem i all verden kan huske alle samtaler, tanker og følelser man har hatt i løpet av et liv, - så er hans bøker (med ett unntak kanskje) spunnet rundt hans eget liv. "Ute av verden" ble da den kom ut ikke satt direkte i forbindelse med KOKs eget liv, - men vi som har lest Min Kamp-bøkene ser fort at hans første bok kanskje er like selvbiografisk som hans siste bøker.

Noen som har synspunkter på dette?

Åpenbart er det noen som tar en diskusjonen for diskusjonens skyld. Det finnes nok av kverulanter her også. Det finnes også de som liker å "trykke" andre ned ved å briljere med sine kunnskaper om språk og litteratur. Det beste er om folk uttrykker seg på en slik måte at andre kan forstå, og evt lære noe av det som diskuteres. Det må selvfølgelig være mulighet for å diskutere på forskjellige plan, og det gjøres ofte på bokelskere.

For min del er det å beskrive hvorfor jeg liker en bok ofte forbundet med følelser og hvordan jeg blir oppslukt av innholdet. Jeg har vanskeligheter med å forklare dette med språkelige virkemidler. Språk kan være forstyrrende, men ikke alltid så lett å sette fingeren på. Om noen mener at f. eks en bok er god/ dårlig må en kunne akeptere at det ikke alltid er like enkelt å forklare hvorfor. I tillegg er det sikkert en del som kvier seg for å begi seg ut på litterære analyser med så mange "eksperter" som overvåker det en skriver. Det finnes nok flere der ute som ønsker å delta, men som er redd for å bli "naglet" for å si noe feil, andre er kanskje litt konfliktskye og runder av med "smaken er.. osv.

Jeg vet ikke om det er helt det du søker, men jeg vil anbefale Malteserfalken av Dashiell Hammett. En ganske flott og hardkokt detektivfortelling - en av pionerene, har jeg hørt -, og karakterene er veldig levende og vanskelig å glemme. Filmen fra 1941, med Humphrey Bogart i hovedrollen, er dog kanskje (enda) bedre.

Ellers får jeg nevne Hunden fra Baskerville; klassisk Sherlock Holmes som ihvertfall holdt meg fast spent i stolen og med øynene i boka. ;-)

Slaktehus 5, Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede,Den underbara kärlekens historia,Spelaren Rubashov, Mesteren og Margerita, Den lille prinsen, Boktyven, Parfymen, Bestialitetens historie, Sult.

Meget interessant diskusjon. Dette tror jeg er helt avhengig av hvor leseinteressen ligger, noe som mange her nevner. Boksamlingen kan nok ofte gi en pekepinn, og på dette nettstedet ser man jo at bokelskerne kommer i alle variasjoner. Men kan man utvikle en venstreradikal holdning av å lese mye? Tja, her er vel svaret det samme... det kommer an på hva man velger, og kanskje hvor faktaorientert man er.

Selv har jeg imidlertid hatt den følelsen (spekulasjon) selv - at mange som leser mye er venstreorienterte. En sterk leseinteresse kommer av et sterkt samfunnsengasjement, og dette samfunnsengasjementet fører igjen til at man - i stadig større grad, velger bøker fra flere hyller - utvider horisonten og "blir venstreorientert" - nettopp fordi mange bøker tar opp utfordringer; nød, konflikt, urettferdighet osv.

Men, når jeg har kommet så langt i tankegangen - hva med meg selv? I de senere årene har jeg lest uttallige "venstreorienterte" bøker, politikk, om Midt-Østen, om innvandring, om konflikt generelt. Er jeg nå mer venstreorientert?

Vel, jeg leser veldig mye, og jeg er BÅDE venstreorientert OG høyreorientert. Jeg prøver (når det går an) å velge de samme historiene sett fra ulike perspektiv. Studiene begynte jeg som ganske radikal, og endte dem - sånn litt i den andre enden. Jeg leser bøker som gjør meg sint, som gjør at jeg ønsker å stå på barrikadene og rope ut, deretter slapper jeg litt av, velger en annen bok, og tenk - noen ganger forandrer jeg faktisk ståsted...

Uff, denne forvirringen - dess mer man vet - dess mer skjønner man at man ikke vet. Ignorance is [maybe] the key to happiness?

Og svaret er, vel - jeg er selvfølgelig ikke noe nærmere noe svar, eller løsning... Det varierer. Ingenting er svart/hvitt. Tror jeg har (og leser med)et venstreorientert hjerte som noen ganger skjønner at jeg må ta i bruk det høyreorienterte - et luksusproblem i et overflodsland...

Jeg kjøper svært sjelden romaner, de låner jeg på biblioteket, fordi det er så fint å slippe å ha de selv (det er vel som å banne i kirka her inne, men det er slik jeg føler det :) ). Bøker jeg blir totalt forelska i kjøper jeg meg og leser flere ganger, men det er få slike. Faglitteratur har jeg mye av, så det er vel det som jeg "samler" på men i de to siste årene har jeg blitt veldig restriktiv på hva som blir i bokhylla. Jeg trenger ikke ha mange bøker for å føle meg rik på leseopplevelser :)

Denne boken gjorde noe med meg. Den nyanserte det overfladiske og likegyldige synet på mennesker jeg ikke omgås hver dag, ikke er i min omgangskrets, men som jeg likevel forbeholder meg retten til å mene noe om. Det er en vakker historie om mor og sønn som går igjennom deler av livet som virker meningsløs og destruktiv, men som de likevel evner å ta vare på. Boka setter fingeren på det viktige i livet. Jeg føler en ømhet for denne familien. Jeg er takknemlig for at de vil dele historiene sine med meg, og forhåpentligvis mange andre.

Jeg liker bøker som inneholder de antall sider som er nødvendige for å fortelle ferdig historien.

For meg er dette ei av verdas beste forteljingar, så full av eventyr og handling, så svinaktig godt fortalt. Odysseen er grunnlaget for all seinare forteljing i den vestlege tradisjonen. Eg har studert verket nøye, på gresk og i gjendiktingar, og eg kjem aldri til leggje det frå meg.

Jeg synes tvert imot slutten er det eneste som fungerer. Den viser hvordan faren har blitt en paranoid og redd mann som gjennom sin overbeskyttendhet nær sulter ihjel sønnen sin. Uten ham er sønnen endelig fri til å søke fellesskap med andre overlevende.

for en fantasi denne mannen har

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!