Bokelskere.no

Jeg har i grunnen aldri tenkt på fruentimmer i slike former. Kjenner meg litt "såret" over 2 ting. Den første at tilslørte bondepiker nevnes som fruentimmer-kriterium - det er jo en fanatstisk dessert som mange burde servere i solidaritet med våre muslimske medsøstre. Og det andre, kjære André Nesse, er at du har fått meg til å lure på noe som aldri ville falle meg inn om jeg ikke hadde lest kriteriene for fruentimmer -dette med å kysse Vidar Lønn-Arnesen. Nå har jeg faktisk lurt på det - og det er ikke spesielt lystig (ikke noe galt med Vidar Lønn-Arnesen - det er bare at jeg ikke trodde jeg noen gang ville tenke på ham på den måten - og jeg trivdes med å ha det slik) Tanken er tenkt - jeg kan aldri mer vandre gjennom verden i lykkelig uvitenhet om at Vidar Lønn-Arnesen og kyss har noe i samme setning å gjøre. Kan dette tilgis - det lurer jeg på nå...

Sikker på dette? Jeg trodde det var slik at navnet hans i Japan skrives Murakami Haruki, og at vi her i vest har snudd dette slik at fornavnet kommer først.

Fikk lyst til å svare på dette innlegget selv om det er lenge siden det kom på trykk... Grunnen er vel at boken - denne historien om religion -tro og tvil, om innvandring og om følelsen av å ikke høre til, om "Vest versus East" og om slutten på sannhetsgehalten i de store fortellingene, er høyaktuell også i dag!

Boken er spesiell. Den er riktignok ganske fantastisk når det gjelder teknikk - her har vi postmodernitet og magisk realisme som både forskjønner og forvirrer. Men, du har helt rett, boken er forvirrende og vanskelig å følge. Dette er særlig fordi man befinner seg i/følger en drøm, som igjen er en del av en annen drøm osv.

Rushdie skrev smart, men "farlig" - i hvert fall hvis man tenker på islam, litteratur og sensur. Fra et vestlig perspektiv kan man forsvare bokens innhold ved å henvise til ytringsfriheten, men sett fra et muslimsk perspektiv, kan historien helt klart betraktes som et angrep på islam (mange er nok uenige med meg her...).

Boken er kontroversiell, og som med karikaturtegningene, Rushdie latterliggjør til tider Muhammad - hans gjøren og laden, fra han mottar åpenbaringene som ble nedfelt i Koranen og utover. Muhammad blir plassert i lite flatterende situasjoner, samt anklaget for lureri. Boken er uten tvil blasfemisk. Dette føles uten tvil dypt sårende for store deler av det muslimske samfunnet, og er IKKE ok for de grupperingene som ser opp til profeten og daglig prøver å leve etter hans eksempler. Rushdie setter spørsmålstegn ved det meste.

Når det er sagt, boken kan i tillegg betraktes som et fantastisk motstandsskrift - mot vestlig imperialisme,mot grådighet og rasisme. Den forsvarer innvandrernes rettigheter, og setter spørsmålstegn ved Vestens behandling av innvandrere. I tillegg er historien ment å fungere som en "oppskrift" - hvordan innrette seg i samfunnet man kommer til? Hvordan integreres uten å assimileres? Hva bør man forkaste og hvilke verdier bør man holde på for å bevare sin identitet men samtidig "gli inn i" det nye samfunnet? Skal man bli en hybrid?

I boken, som beveger seg på flere plan, spiller Rushdie på deler av profeten Muhammeds liv. I første fase av historien, kastes bokens hovedpersoner ut av et eksploderende fly over den engelske kanal. Dette er metaforisk - poenget er at de samtidig "kastes" ut av sin egen historie - de "mister" sin muslimske identitet. Fremmedgjøring versus integrering - spørsmål som stadig er like aktuelle. Mange føler seg "in between"...

Noe mer bør man vel ikke røpe, men interessant hvis de som har lest boka uttrykker seg.. Har sjelden sett noen diskusjoner om denne.

Der har du det. Jeg bruker Firefox til vanlig, og sjekket i IE nå. Der er skriftstørrelsen mye mindre enn i Firefox (i Firefox er den like stor som i diskusjonene), og "Diskusjoner om bøker du leser" har enda mindre skriftstørrelse.

Enda en god grunn til å bytte nettleser ;)

Selvsagt må man få lov til å ha sine egne subjektive meninger! Jeg tror de fleste av oss har noen forfattere vi bare ikke klarer. Jeg klarer f.eks ikke bøkene til Kjærstad. Jeg har prøvd og jeg har prøvd, men det går ikke. Duun har slik jeg opplever det gått ut på dato, mens jeg derimot har et utmerket forhold til Solstad (som jeg "oppdaget" i godt voksen alder).

Poenget er vel at når man først åpner en diskusjonstråd her, så er det vel meningen at vi skal diskutere? Og skal det bli en spennende diskusjon er det jo interessant å høre mer om hvorfor enkelte mener at denne romanen er oppskrytt ... ;-)

Jeg er ikke fornærmet, og om du hadde lest kommentaren litt nøyere hadde du sett at det ikke var dette med lyst kontra "plikt" til å lese jeg reagerte på - men det at du påpeker at Hamsun ikke skriver spenningsromaner. Det fremstår som en smule nedlatende, og det tror jeg du er i stand til å se selv? Men for all del, det var sikkert ikke vondt ment! Jeg syntes boka var oppskrytt fordi jeg ikke blei spesielt grepet eller rørt. Jeg fikk lite sympati for hovedpersonene ettersom de framsto som ganske uinteressante, og jeg "trodde" ikke på denne kjærligheten mellom to personer som knapt kjente hverandre. (Dette var min personlige oppfatning, og overhodet ikke ment som noen slags "profesjonell" anmeldelse.)

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre. For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”. Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.

*”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.

Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”*

I novellen ”Hundegrøt” beskrives inngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende.

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:

”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”

Takker =) Eg trur kanskje eg har lese Haugers - Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, slukte alt av ho i ein periode, men ein kan jo lese bøker fleire gonger!

Tja sei ikkje det, føler at eg nærmar meg 30 med stormskritt, siste eksamensperioden gav meg mange grå hår, men det er vel kunnskapen sin pris ;)

Bokelskere har nå plassert 652.810 bøker i virtuelle bokhyller her inne.

Hvis en gjennomsnittlig bok er 2,5 cm tjukk ville bokhyllene krevd en vegg på 13,75 km.

Plasserte man bøkene oppå hverandre hadde de rukket halvveis opp Galdhøpiggen :-)

Da er det nok for min del. Etter å ha lest nummer to innser jeg at det kommer til å stanse her. Jeg har fått nok av egosentrisk husmorporno for viderekommende.

Det er likevel ikke slik at bøkene som helhet er dårlige. Innimellom tenker jeg at her finnes det meget gode partier som kunne blitt gode romaner, som fint kunne stått på egne bein. Det er helheten som blir for mye for meg. For det første benytter Knausgård stadig de samme litterære grepene, for å få meg som leser til å lese videre. Det fungerte greit halvveis ut i første roman, men utsettelsene og omveiene blir for meg likevel en ensformig måte å holde leserens oppmerksomhet på. For det andre gir han ikke meg som leser nok rom. Her skal alt utbroderes, fortelles, forklares og beskrives. Jeg vil ha mulighet til å fylle ut (eventuelt inn) mer selv!

Når det er sagt er det sider ved dette prosjektet som fascinerer meg: hvor går grensen mellom biografi og fiksjon her? Hvor mye huskes og hvor mye er fri diktning? I hvor stor grad er Knausgård faktisk Knausgård i disse bøkene (er det et skille mellom "lille Karl Ove" og "store Karl Ove", for å benytte en referanse fra Ramslie). At man skriver sitt eget liv, er intet nytt, men i hvor stor grad skal og bør det være så tydelig som her? Jeg har flere ganger underveis undret meg over om jeg kanskje hadde likt bøkene bedre dersom de ikke hadde vært så biografiske..... Det igjen fører selvfølgelig til det (kanskje) viktigste spørsmålet for min egen del: Dersom det er slik, hvorfor det?

På fremsida til bokelsker får ein oppdateringar av litt av kvart, og særleg "Bøker som nylig ble lagt til boksamlinger" fasinerer meg - eg har det med å skue hunden på håra.

Det eg lurer på er om det er mogleg å legge til namnet på den som har lagt bøkene til boksamlinga si, slik at det vert lettare å finne desse boksamlingane.

Det hender det dukker opp bøker på denen lista som eg likar, og det kan tyde på at "brukaren" har fleire godbitar i samlinga si =) Saknar litt ein snarveg inn i denne samlinga.

Vi sliter ennå med hurtighet på sider, og for å forsøke å fikse dette har det skjedd en rekke endringer.

Den mest iøynefallende er en ny utforming av bokvisninger i lite format; for eksempel her: http://bokelskere.no/verk/leses/.

Årsaken til redesign har faktisk tekniske årsaker.

Før hadde vi 8 forskjellige visningsformer av disse boklistene, men nå er all informasjon om bøkene plassert i "hovedvisningen".

Som en hyggelig bivirkning kan vi nå flytte bokdata ut til memcached, som er et lynraskt mellomlager av data; som igjen betyr drastiske forbedringer for databaseserveren vår som er rødglødende.

Men nok om det tekniske: hva synes dere om det nye visningsdesignet?

He-he ... Jeg er enig med deg, selv om jeg gjør det alt for sjelden. Men det er jo noen perler jeg har vært borti opp gjennom årene i forbindelse med lesing for ungene. Som den boka om muldvarpen som fikk bæsj i hodet sitt hele tiden. ;-) Og Anne B. Ragdes bok om hunden Mia er jo helt ubetalelig! Men fantacy-genren har aldri fenget meg. ;-)

Denne boka las eg då eg var i den rette alderen for slike bøker (16-17), og eg meinar å hugse at eg kom frem til den same vurderinga. Må innrømme at eg synes ho bestemora var litt artig i byrjinga, men ho var vel ikkje nokon sympatisk person når eg tenkjer etter, og plottet var ein vits.

Men eg har lese ein serie i litt den same sjangeren, ("eventyrreise?") som eg har likt godt og det er Gunnar Staalesens trilogi "Vikingskatten": =)

Hun skriver faktisk om dette i sin selvbiografi, som jeg leste etter denne boka. Etter at hun hadde problemer med å skrive (dvs. skrivesperre), forsøkte hun å skifte genre over til barnebøker/fantacy. Hun hadde da bak seg et par bøker som jeg fant svært skuffende (bl.a. Paula). Etter hvert innså hun at hun feilet, for hun fikk det ikke til. Og det merker vi jo når vi leser denne boka!

Hæ? Jeg kan virkelig ikke vedkjenne meg at jeg liksom skulle være et fruentimmer ... ;-) Tror jeg snart må stikke til optikeren slik at jeg i alle fall kan få radert ut ett av kriteriene ... ;-) Og gode gud! Jeg har virkelig aldri - og da mener jeg ALDRI - lurt på hvordan det hadde vært å kysse Vidar Lønn-Arnesen!!!! ;-)

For ei bok, for ei ærlig bok. Jeg synest Edvard Hoem skriver sin familie's historie på en varm måte, den pirker i følelsene til leserne og får fram mye empati i allefall gjorde den det hos meg.
Selv om jeg las boka hørte jeg på en måte Hoem's lune stemme i mitt hode.

Jeg er stor fan av McCall Smith og var så heldig å få intervjue ham for noen år siden. Intervjuet kan dere lese her: Vestlandets leirgjøk

Denne veien til intervju med Sandy ... Vestlandets leirgjøk