Bokelskere.no

Dette var en fornøyelig bok. To herlige gamle søstre bor sammen i sitt gamle barndomshjem. De finner på så mye rart.Det er helt utrolig hva de kan finne på.

Jeg slutter meg til alle lovord her! Krigen og de historiske hendelsene er skildret akkurat dyptgående nok til å danne bakteppe for relasjonene mellom høyst ulike mennesker. Personskildringene er meget gode, noen av dem riktignok litt stereotype i mine øyne: Her er den griske, den pompøse, den falske, den brutale osv. - men ingen av dem er helt uten forsonende trekk.

Pussig, forresten, at boka har fått tittelen "Storm i juni", når den egentlig består av to bøker som inngår i Fransk suite. Riktignok en kortere suite enn forfatteren hadde lagt opp til -.

Takk:) Så også nå dette i forordet til Bokklubbens utgave av Det blåser fra Dauingfjell:

"En mann skriver ikke en bok som kommer ut på tyve språk og selger i noen millioner eksemplarer uten at han har noe å gi. Og det hadde Trygve Gulbranssen. Midt i de hårde og bitre tredveårene som forberedte den annen verdenskrig sendte han ut i rask rekkefølge det tre romanene "Og bakom synger skogene", "Det blåser fra Dauingfjell" og "ingen vei går utenom", bøker fulle av romantikk og mystikk, tradisjonsdyrkelse og skjønnhetsdyrkelse- det gjorde godt i mange sinn i en periode da litteraturen for en vesentlig del sto i Sigurd Hoels og Helge Krogs tegn. Det suser virkelig av skog i bøkene, og vel kan en innrømme at figurene der ofte er sterkt forskjønnet og foredlet, men mange mennesker trengte faktisk noe skjønnhet og edlhet for å kunne overleve naturalismens "avsløringer" av all livets ondskap."

Eugenia Kielland, Morgenbladet, 1962

Jeg skal ikke dra parallellene for langt, men det kan jo hende at noe av det Kielland nevner fortsatt gjør at historien har tiltrekningskraft i 2011.

Denne beskrivelsen av romanen likte jeg godt. Du har klart å sette den inn i et nytt og spennende perspektiv. Til lykke med de to neste

Jeg har lest første bok og vil fortsette med de andre.

Flere i tråden sier de leste denne i barne- og ungdomsalder. Det skulle jeg ønske jeg også gjorde. Den er god nå også, men jeg ser for meg hvor bergtatt jeg kunne blitt med et yngre blikk:) Dette var eventyr, med de vakre, de stygge, de onde og de gode. Med kloke koner og litt pengegriske som kureres på gamle dager. Det siste minnet om Dickens. Det handler om kjærlighet, penger og makt. Litt Jane Austen på norsk og under norske forhold.

Jeg har alltid trodd disse bøkene var mer sosialrealistiske. Den første som jeg nå har lest overrasket derfor da den viste seg å være mer som en lettlest underholdningsroman. Jeg liker språket i boka, det bærer den litt tynne historien og gjør dette til mer enn dusinvare.

Et godt alternativ f.eks til Ken Follets historiske bøker, med godt språk og helt uten den klamme sexen han ofte dytter på leseren.

Jeg har levd mange år og opplevd mye motstand i livet mitt. Det eneste som fungerer er å akseptere det som skjer, akseptere det du føler. Så enkelt, så vanskelig.

Absolutt enig!!

Dette er en bok (lyd) jeg har liggende...hatt den på prioriterings-listen mange ganger, men så er den bare ikke lest enda. Grundig omtale som vanlig...(men jeg leser den som vanlig ikke grundig før jeg selv har lest boken, bare kikket fort igjennom, og det ser inspirerende ut...)

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av.

• Og ikke er du hundre tusen år heller.

• Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring.

Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten.

Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.

• Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han.

I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdagslige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Jeg ville helst at den aldri skulle ta slutt...

leste ferdig boka igår, og likte den veldig godt, med unntak av de siste par sidene.. synes slutten var unødvendig, og uforståelig, så velger rett og slett å se vekk ifra den. For meg sluttet historien der de trefftes på slutten, der de to historiene møttes. :-)

Jeg synes absolutt den er verdt å lese! Jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, men boken fenget meg helt fra første side! :)

"Sakte" bøker kan være "sterke" bøker :)og denne gjorde inntrykk.

Helt enig med deg, - en riktig koselig og fornøyelig bok som kunne vært enda lengre. Koste meg med hver side, og merker meg forfatternavnet... :-)

Helt enig med at "den glemte hagen" er den beste av Kates bøker så langt, med "en svunnen tid" på andre plass og "tilbake til riverton" til slutt. :) Kommer til å fortsette å lese Kates bøker.

Jammen godt det ikke bare er meg som ikke skjønte den slutten. Jeg ble rett og slett mektig irritert på slutten i denne boka.

Lykke! ;-)

Høres ut som et lite paradis, eia var jeg der!