Medisinsk kommentar:

Det mest uforglemmelige eksempel på demens som jeg kjenner til er pasienten som glemte å skru av gasskomfyren sin slik at det oppsto en brann hjemme hos henne, som heldigvis ble slukket fordi det strømmet vann ned gjennom taket fra en kran hun hadde glemt å skru igjen på badet.

Etter hvert som jeg mister grepet på nåtiden, finner jeg større og større trøst i minnene fra fortiden.

Barndomsminner er så skarpe at jeg faktisk kan kjenne lukten av det lille biblioteket hvor jeg tilbrakte så mange timer da jeg var barn.

En blanding av løvtregulv, marmor, gamle bokhyller og den mugne lukten av gamle bøker ga til sammen den gamle bygningen den samme fredelige, beroligende stillheten som i en kirke.

Selv om jeg ikke har sett snø på flere tiår kan jeg kjenne smaken av snøfnugg på tungen. Jeg kan oppleve den totale stillheten i en snødekket verden.

Ja, til og med smerten i de frosne fingrene mine når jeg varmet dem etter å ha gått til pianolærerinnen min, er blitt et bittersøtt minne.

Hvis jeg ikke er en kvinne lenger, hvorfor føler jeg meg da fremdeles som det? Hvis jeg ikke lenger er verd å bli omfavnet, hvorfor tørster jeg da etter det? Hvis jeg ikke lenger er følsom, hvorfor blir jeg beveget av rørende sangtekster?

Det er som om hvert eneste molekyl i meg skriker ut at jeg i høy grad eksisterer, og at noen må sette pris på det!

Uten å ha noen ved min side gjennom denne labyrinten, uten en medreisende som virkelig forstår mitt behov for å ha et egenverd, hvordan vil jeg da kunne holde ut resten av ferden inn i det ukjente?

I dag lengter jeg etter forståelse, en øm berøring og en helbredende latter.