Bokelskere.no

Ja, jeg har aldri laget slike systemer og vet ikke hva løsningen er, men er enig i at det var enklere å følge litteratur før omleggingen. Også gjør det ikke meg noe om korte meldinger synes, men at de konkurrerer om oppmerksomheten med lengre innlegg. De kunne vært gitt likeverdig plass. Det sier seg jo selv at noe som tar svært kort tid å skrive vil mangfoldiggjøre seg mye raskere enn noe som tar lengre tid :)

Jeg synes det er en uting å tillegge andre motiver man umulig kan vite om de har. Forøvrig er mitt forslag at det lages en struktur der flere preferanser enn i dag gis plass.

Ønsker man respons på en bokomtale synes jeg det må være helt greit å legge den under "Diskusjoner", - der forsvinner den ikke så lett. Jeg oppfatter nærmest "Bokomtaler" som en huskelapp for den som har lest boken, - kommentarene kommer jo ikke en gang frem i offentligheten. Man kan til og med legge omtalen begge steder, - må jo innrømme at jeg har gjort det ;-)

Takk for respons. Det siste synes jeg du skulle overse. Fordi det er antagelig minst like mange som setter pris på det. Kanskje har ikke de ropt høyt nok. Det "irriterende" med det slik jeg ser det må i tilfellet være at diskusjonen også flyttes ut av bokelskere, fordi utgangspunktet for en eventuell diskusjon ligger utenfor siden. Jeg har funnet mye nyttig via bokblogger:) Til anarkiet: jeg er også litt for det, men tenker at det må være noe system slik at den ene formen for bruk av nettstedet ikke helt utkonkurrerer de andre.

Tidlegare tykte eg at anarkien som rådde her på denne nettstaden var sjarmerande. No er eg meir i tvil. Bok"omtalar" på fem ord - og lange, grundige og gode omtalar side ved side og hulter til bulter var eit teikn på den fridomen me brukarar av nettstaden hadde fått.

Men på eit eller anna tidspunkt skjedde det noko - det vart for mange av desse "Dette er ei drittbok. Terningkast 1" og "Eg elskar denne boka. Terningkast 6" Desse altfor korte "omtalane" gjer at eg ikkje lenger giddar å klikka meg inn på omtalane på framsida. Men det hender eg klikkar meg inn via bøker som eg har lagt til.

Sjølv har eg faktisk slutta å skriva omtalar her på bokelskere.no. Tidlegare skreiv eg gjerne eit kort utdrag og lenka til bokbloggen min - slik at spesielt interesserte kunne klikka seg inn der. Dette vart av enkelte her sett på som upassande og irriterande, og difor slutta eg med det.

Nå ligger det to bokomtaler på forsiden som inneholder fem ord hver. De gjør at omtaler det er lagt arbeid i skyves ut raskt. Jeg mener systemet må differensieres, slik at det blir en for omtaler under 30 -50 ord for eksempel og en for de over det antallet. Nettstedet forvitrer når det ikke gir noe særlig tilbake dersom man bruker tid på å meddele andre noe her inne. Denne gangen er det jeg som har skrevet en lengre bokomtale. Andre ganger er det andre.

Musikalen Spelemann på taket går for tiden på Det norske teateret og Melkemannen Tevje er historien musikalen er basert på. Musikalens tittel er hentet fra Marc Chagalls bilde Spelemann på taket. Bildet malte han i 1924 og inspirasjonen var Aleichems historier om Tevje. Jeg fant en utgave av Melkemannen Tevje blant Nasjonalbibliotekets digitale utgaver. Historiene skrev Scholem Aleichem over en periode på 20 år og de ble utgitt i jiddiske folkeaviser. Aleichem døde i 1916. Jeg leste boka før jeg så musikalen med Pål Christian Eggen som melkemannen Tevje og Herborg Kråkvik som kona hans Golde.

Oppsetninga i Det norske teateret er en fantastisk opplevelse på tre timer. Eggen som Tevje er rørende, sjelfull, god og morsom. Stemmen hans er fjetrende og fundamentet for en tvers gjennom troverdig karakter. Og det i en musikal (!) Klezmerorkesteret som spiller gjennom hele forestillingen gjør at den også er en stor konsertopplevelse, ensemblet at den er både danseforestilling, komedie og tragedie. Løp og se!

Så hvorfor vie musikalen plass i bokomtalen? For det første fordi jeg hadde lyst til å meddele en publikumsopplevelse. Men også fordi jeg tror musikalen gjør noe med tolkningen av boka. Da jeg leste hadde jeg aldri opplevd historien om Melkemannen Tevje og hans flokk med døtre (6 i boka, 5 i musikalen om jeg husker riktig) som skaper han hodebry når de skal giftes bort. Tevje og hans folk er fattige jøder i en Schtetl (jødisk landsby) i det russiske tsarriket rundt århundreskiftet. De lever i en brytningstid der både tradisjonen og selve livet deres står i fare. Tradisjonen står under press både utenfra og innenfra fra yngre generasjoner som vil studere, velge kjærligheten og oppleve en revolusjon som kan bringe de ut av den bunnløse fattigdommen. Noen blir sionister og drømmer om Palestina, noen kommunister eller sosialister. Alle, både deres tradisjonelle foreldregenerasjon som tror på skjebnen, Toraen og tradisjonen og de selv er truet av forfølgelse og pogromer. Tevjes landsby fordrives og oppløses. I dag eksisterer ikke denne kulturen lenger i Europa. De som ikke ble fordrevet på Tevjes tid, endte i gasskamrene under andre verdens krig, noen få overlevde og vendte aldri tilbake.

Da jeg leste minnet Tevje meg litt om Don Quiote. Jeg så han for meg som en litt tragikomisk karakter. Musikalen endret dette. Tevje bruker humor og bevisst naivitet for å overleve. Etter musikalen ser jeg han for meg som en sterk mann som bærer både familie og en landsby på sine lutfattige skuldre. Han feilsiterer Det Gamle Testamentet for alle anledninger, han samtaler med sin Gud som om han styrer det hele, men er vel vitende om at det lille han kan få ut av livet må han få til selv. Han lurer sin strie kone Golde av kjærlighet til både henne og døtrene. Han elsker sitt folk, men er ikke av de som nekter å se at endringer også kan være av de gode. Han er på mange måter på høyde med sin tid, men vilkårene han lever under er håpløse. Og et sted går grensen også for Tevje, kjærligheten til tradisjonen og folket er størst når han settes på prøve.

Les Melkemannen Tevje gratis på Nasjonalbiblioteket. Det er en varm komedie med en dypt tragisk undertone. I dag framstår den som en hyllest til en utdødd kultur. Og Aleichem ble svært populær blant Europas jøder for sine historier om Tevje. Antagelig ga han de noe å være stolte av og en god latter. I følge Wikipedia fulgte 100.000 han til graven da han døde i New York i 1916. Han var fra Ukraina, men endte som så mange øst-europeiske jøder sitt liv langt hjemmefra. Hans egentlig navn var Solomon Naumovich Rabinovich og psedonymet Sholem Aleichem betyr "fred være med dere" på jiddisk, språket Schtetl-jødene snakket.

En bok om å forlate, ta avskjed, reise fra et elsket sted og uten å ville det selv. Hva gjør man? Hvordan takle endring påført av andre? Små anekdoter fra hverdagen og livet i den lille byen Finistere.
En liten perle syns nå jeg :-)

Denne romanen av Adichie er en påminning om at kultur aldri er noe statisk og alltid er en del av livene våre. Og at vi blir mest oppmerksomme på det når vi er på reise i mellom kulturer eller får en fot innenfor flere. Sammenligning og det å kunne se seg og sitt utenfra er vesentlig for denne historien.

Ifemelu er bokas hovedperson, en ung kvinne fra Nigeria som bosetter seg for en periode i USA og blir en Americanah. Ifemelu ligner de kvinnelige hovedpersonene i Adichies andre bøker, selvbevisste, sterke og med livsvalg som også gjør de sårbare. Handlingen i Americhanah drives fram av en kjærlighetshistorie og kretser rundt et frisørbesøk. Romanens tema oppfatter jeg likevel som kultur og kulturmøter.

Adichie skriver mye om hår denne gangen og rase, om hvordan en afrikaner først blir "black" i møtet med USA. Og hvordan man i USA blir kategorisert som "black" på mange ulike måter, der for eksempel hår, aksent, smak og hudtone er kriterier mennesker klassifiserer hverandre etter. Om hvordan naturlig afrohår i utgangspunktet diskvalifiserer i en rekke sammenhenger og kanskje også derfor blir en så viktig identitetsbærer for mange. Mens andre svir av seg hodebunnen for å rette ut det som naturen krøller.

Hvor du hører hjemme i klassifikasjonssystemet avgjør hvordan du blir behandlet. Ifemelu skriver en berømt blogg om dette og dører åpnes i USA. Dører som for mange nigerianere er lukket. Ifemelu foretar klassereiser ved å få en fot innenfor andre miljøer enn de hun i utgangspunktet er klassifisert til å kvalifisere for i følge de kulturelle kodene hun mener å kunne identifisere i USA. Sånn sett blir hennes historie også et bevis på at heller ikke disse kodene er statiske og definitive. Og hjemme igjen i Nigeria oppdager Ifemelu og de hun møter at hun har tilegnet seg noe i tillegg til det nigerianske, hun har blitt en Americanah.

Som alle Adichies bøker mener jeg denne fortjener mange lesere. Hennes andre store suksess, En halv gul sol, har et større historisk bakteppe og er ganske annerledes denne. Antagelig en smakssak hva man liker best. Jeg likte begge godt, men skulle jeg lest bare en hadde jeg antagelig valgt EHGS.

Fascinert av den vakre byen eller kanskje du skal på reise til Praha? Her er en liste med romaner hvor hele eller deler av handlingen foregår i Praha. Kom gjerne med tips til andre titler som passer inn i denne listen, så kan jeg oppdatere den.

"Read whatever you want. But you should feel embarrassed when what you’re reading was written for children", skriver Ruth Graham i Slate.

Disse er uenig:
- Elisabeth Donnelly, Flavorwire.
- Maddie Crum, Huffington Post.
- Noah Berlatsky, The Atlantic.
- Alyssa Rosenberg, Washington Post.
- Sara Benincasa, The Frisky.

Jeg har nevnt denne episoden tidligere, men den er så søt og troskyldig at jeg nevner den igjen.

Da Jens Bjørneboe's bok Uten en tråd ble utgitt for første gang i Norge (før den ble inndratt og forbudt) - gikk en gymnasiast inn på bokhandelen på Bryne og spurte etter boken.
"Nei, den har vi nok ikke", svarte bokhandleren, "men vi har Moro med garn".

Vi snakker mye om gode og dårlige oversettelser til norsk, men hva når norsk skal oversettes til andre språk.

Heldig lell.

Enig med deg i at det er et spennende område for litteraturen, og i enda større grad et moralsk problem. Jeg antar at du har sett Tv-serien WIRE. Jeg tenker på den som litteratur for vår tid. Nok et tips om "litteratur", med andre ord. Denne praksisen med å møte opp om morgenen i håp om dagsjobber hadde de forresten på Schous plass i Oslo også, husker ikke lenger hva de kalte det. Dagsen? Det er mange norske ungdommer som burde fått den muligheten til en fysisk jobb, fordi det er så mye læring i hvordan samfunnet fungerer når du ser det fra lossegjengen sitt perspektiv. Som et alternativ til studier på Bali eller et friår i selskap med PC'en? Det ville også skjerpet bevisstheten om mange andre ting.

Kort og fort om noe av det jeg mistet i innlegget som forsvant. Apati og maktesløshet er en viktig del av arbeiderklassens reelle kultur, tenker jeg. I litteraturen tenker jeg videre at noe av formålet også er å vise at du skal få en dag i morra.
Hva så med dagens norske arbeiderklasse - som i så liten grad gjenspeiles i litteraturen? Det er nok mange grunner til det. En kraftig høyrevind har blåst og blåser friskt. En annen grunn kan være at stadig større deler av den arbeiderklassen vår velstand hviler på befinner seg i Kina og andre deler av tredje verden. Ut av syne ut av sinn. Den delen som befinner seg innenfor landets grenser blir stadig mindre etnisk norsk - og stadig mer uorganisert? Det siste lurer jeg på, men når jeg serverer min kone kaffe i heimen skjer det alltid på svensk.
Sommeren 2013 lastet jeg på en fabrikk i Moss. Kun en i lossegjengen var norsk, alle var innleid fra et bemanningsbyrået, to mann blei sendt hjem mens jeg venta på lasset mitt fordi det var lite å gjøre = null betaling. Den ene blei forbanna, men fikk beskjed av formannen (fra Serbia) om at det ikke var lurt, for da fikk han aldri komme tilbake.
Marx skreiv om England midt på 1800 tallet at det var så rikt at det hadde utvikla et eget arbeideraristokrati. Lite fokus på dette i Norge i dag.

Min første tanke da jeg la fra meg boka var; men, er det ferdig nå? Var det alt? Og: Det må jo komme en oppfølger?
Jeg hadde en snurt følelse av at forfatteren hadde lurt meg, for karakterene framstod så stiliserte og med liten dybde, - jeg ble liksom ikke kjent med dem, bare med slitet og overlevelsen.
Og DER kjære lesere ligger bokas genistrek! Roy Jacobsen er en luring som bare hadde gjort akkurat det tittelen lover leseren: "De usynlige".
Persongalleriet blir på en måte gjort usynlige i sitt slit og strev, fordi man får høre lite om følelser og tanker.
Derimot beskrives miljø, arbeid og de ytre kulissene inngående, med kraft og kunnskap. Og sånn var det vel å overleve i havgapet, prisgitt elementenes herjinger. Man måtte ha handlekraft for å overleve, så fikk tanker og følelser følge deretter.
Boka er vakker i all sin enkelhet, og gir en god beskrivelse av livet på ei lita øy på Helgelandskysten de første tiårene av 1900-tallet.
Jeg skal ikke røpe noe om Martin, Hans, Barbro, Ingrid og Maria, - les historien og døm selv.
Anbefaler den, som en god historie, men ikke minst også på grunn av ettertanken som kommer sigende etter at boka er ferdig. Terningen lander på en femmer, Roy Jacobsen, - og oss i mellom: Kom gjerne med en oppfølger fra samme miljø!

Hei Karen. Takk for flere tips, så interresante at det tok lang tid å kommentere. Du sendte meg ut på en fin (gjen)oppdagelsesreise.

Bengt Calmeyer er ukjent for meg, og jeg ser at kun to, tre Bokelskere har lest Hundreårsromanen. Lokkende.

Nord Jæren - tenker du på Tor Obrestad? Jeg har lest Sauda Streik og Stå På som begge er streikeromaner.

Så Richard Ford. Jeg har flere bøker, uten å ha fått helt taket på fyren. Rock Springs og Syndenes Mangfold, foruten Sportsjournalisten. Jeg mener jeg har lest to, uten å huske innholdet. Er i tvil om det sier mest om meg eller Ford, eller meg og Ford. Jeg veit heller ikke om jeg vil merke det jeg har lest som arbeiderlitteratur. Men begrepet, slik du vurderer til slutt, kan jo romme mye. I min begrepsverden peker denne litteraturen framover på et vis, mer enn bare å beskrive. Et underliggende håp om forandring kanskje.
Jeg hadde en gang en kamerat som presenterte seg som fjerde generasjon øst for elva. Kona føyde til: og den første som er stolt av det! Arbeider som vinner og ikke tapere.

En altfor ukjent norsk roman er Tvers gjennom lov av Thorkild Thorkildsen. Nærmest en krim, men med det jeg oppfatter som den underliggende stoltheten og glimtet i øye. Fra bygningsarbeidermiljøet.

Jeg håper du kommer med en nærmere vurdering av Main Street/ Sinclair Lewis etterhvert. Regner med du leser den på engelsk? Finner ikke at den er oversatt.

Ja, jeg tuslet bort til Ark etter jobb, jeg, og ble nummer 21 i køen uten å egentlig ha det noe travelt. Trodde det kom til å være mer kaos, siden folk allerede begynte å stå i kø klokken 7 om morgenen på Outland dagen før. Men nei, ganske rolig på Ark. Så kunne jeg tusle opp til Rockefeller etterpå og få med meg begge deler. Storfornøyd!