Noen som kjenner den irakiske novellisten Hassan Blasim? Han har vunnet den prestisjetunge britiske prisen Independent Foreign Fiction Prize, ifølge Bok og Samfunn.

Selv må jeg innrømme at jeg aldri har hørt om ham, men det går det vel an å rette på ...

Det var mer enn litt stas å få møte Neil Gaiman. Jeg kom fra det med fire signerte bøker.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale bøkene hans varmt videre.

Takk for fint innspill Jeg har lest Gata utan sol, av japanske Sunao Tokunaga, som ligger på nb.no, her. Den kom i norsk oversettelse i 1976, handler om en storstreik, og er den eneste Japanske boka av denne typen jeg kjenner.
Andre?

Jeg kan ikke se at noen har nevnt Frode Gryttens bøker med handling fra Odda. Både Bikubesong, Flytande bjørn og Saganatt har skildringer av et klassedelt samfunn der utviklinga fører til fremmedgjøring fra egen klassetilhørighet.

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner.

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien.

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ...

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold.

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose?

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Er ikke Hundreårsromanen i tre bind av Bengt Calmeyer en slags arbeiderroman? Jeg har den, men har ikke lest den. Så er det vel en mannlig forfatter fra Nord-Norge et sted som har skrevet flere bøker, han var ikke nevnt i den artikkelen du har lenke til. Jeg liker de du nevner her, og Dag Solstad. Kan Richard Ford være relevant som en representant fra våre dager, amerikansk forfatter som har skrevet flere bøker om Frank Bascombe, for eksempel Sportsjournalisten.

Fra Wikipedia: Ford's works of fiction "dramatize the breakdown of such cultural institutions as marriage, family, and community", and his "marginalized protagonists often typify the rootlessness and nameless longing ... pervasive in a highly mobile, present-oriented society in which individuals, having lost a sense of the past, relentlessly pursue their own elusive identities in the here and now."

Det er vanskelig å definere hva arbeiderklassen er nå, kanskje er det heller en ide å tenke over hvem det ikke er. Det er mange som har høy utdannelse, og produserer vurderinger og rapporter etter strenge maler og "kvalitetskriterier", for eksempel i helsevesenet. Det er vel også et slags samlebånd? Apropos sportsjournalistikk: Er det mest rituelle gjentakelser, eller er det kreativitet som gjelder der. Jeg synes de produserer seg selv om igjen og om igjen.Det vil si et samlebånd med intervjuer og analyser og sportsendinger. Det er vel ikke så kult å være arbeider nå, men det er vi vel så lenge vi ikke er kreative og skaper noe nytt. Da produserer vi etter en mal, som vi leverer til et samlebånd.

Kunne tenkt meg å lese Kristofer Uppdal om rallarlivet.

Det er lite snakk om arbeiderkultur/ litteratur i våre dager. Noen argumenterer vel til og med for at det ikke finnes lenger. Denne artikkelen fra 1975 sier noe om temaet, mens Store Norske leksikon har denne artikkelen.
Begrepet kan sansynligvis defineres både som arbeidere som skriver, forfattere som skriver for arbeiderklassen, litteratur som er revolusjonær eller peker mot sosialismen, eller er antikapitalistisk.
Jeg vil gjerne ha hjelp både til å grave fram gode forfattere og gode bøker fra fortida som kan gå innunder begrepet, og mer enn gjerne tips om nyere forfattere.

Sjøl er jeg iferd med å avslutte lesinga av fjerde og siste bind om Pelle Erobreren, av Danmarks store forfatter Martin Andersen Nexø. Nexø var både fattig gjetergutt, arbeider og en produktiv forfatter. Det jeg har lest til nå synes jeg er bra. Det viser framveksten av den organiserte arbeiderklassen i Danmark, med mye fokus på de aller fattigste. Og Nexø gjør historia til levende historie, og det er interessant å prøve å trekke paralleller til våre dager i eget hode.

Har du bøker eller forfattere som har gjort inntrykk? Favoritt bok eller favorittforfatter? En god definisjon?

Fra ungdomstida husker jeg Frydenholm av danske Hans Scherfig som et høydepunkt jeg vil lese oppigjen.
For få måneder siden fant jeg Upton Sinclair i USA, delvis etter å ha blitt utfordra av Annelingua. Jeg ga Kong Kull en femmer. Skal komme tilbake med mer om han.

Det var eit billig poeng av meg, beklager

Jo da, jeg ser selvfølgelig at de prøver å appellere til et yngre publikum enn meg, og også verdien i det. Ikke det at jeg ønsker spesielt nasjonalromantisk musikk til Veslemøys verden, men lell, dette skurrer for meg. Selv etter å ha sett videoen flere ganger.

Mitt spørsmål er, kan man ikke kle Garborg (eller Ibsen for den saks skyld) i en moderne drakt, og LIKE FULLT treffe 60-åringene.

Jeg tror ikke det er sånn at 30-åringene vil ha en moderne Veslemøy (eller Nora), og 60-åringene en «gammeldags» og nasjonalromantisk. 60-åringer er fullt kapable for en nåtidens Veslemøy, om hun blir fremstilt på en dyktig og troverdig måte. Ja, kanskje er vi gamle kvinner ekstra rustet til å se de allmennmenneskelige sidene ved Veslemøys (og Noras) liv, nettopp i kraft av vår alder.

Jeg er for så vidt like langt, eller kort, med hensyn til disse billettene …

Eg tykkjer det er heilt greitt å ta opp til debatt, slik eg oppfattar at du gjer, korvidt det høver seg å gjere seg nytte av bokelskere-sidene, eller brukarane til sidene, til komersielle foremål.

Det er ikkje sikkert vi kjem til å bli samde om dette, men eg meiner måten Heitmann gjer dette på er heilt OK. Ho legg ikkje skjul på at det ho ber om er til gagn for jobben hennar og arbeidsgivaren hennar, og ho gjer også greie for at det etter kvart vil kome meir reklame på desse sidene. Redeleg og greit lagt fram etter mitt syn. Eg har også sansen for måten ho ordlegg seg på når ho ber om hjelp:

"Om noen skulle ha lyst til eller glede av å tipse meg ..."

Men eg kan tenke meg eit knippe andre scenaria der eg ville ha reagert negativt på komersiell bruk av sidene eller brukarane. Til dømes dersom det blir lagt skjul på at ein førspurnad er i jobbsamanheng, eller dersom nokon finn på å nytte seg av bokomtaler eller anna tekst her inne utan å kreditere opphavspersonen og nettsidene.

I kveld gikk jeg inn på Det norske teater for å bestille billetter til Haugtussa til høsten – være tidlig ute og sikre gode plasser. Heldigvis så jeg videosnutten teateret hadde lagt ut, først. Det er vel ikke riktig å dømme en hel forestilling etter en liten snutt, men for meg ble dette totalt feil. En gedigen skuffelse. Anmassende og påtrengende musikk som på ingen måte harmonerte med sangen i Garborgs dikt – i hvert fall ikke i mine (gamle) ører.

Når jeg leser, har jeg ingen vansker med å forstå teksten (selv om jeg ikke forstår hvert eneste ord). I videoen overdøvet musikken Ane Dahl Torps ord, slik at jeg strevde med å få tak i dem.

Det hadde vært fint å høre hva dere andre synes. Har noen av dere sett videoen - eller forestillingen? Skal jeg likevel bestille billetter …

Ja, det synes jeg... :) Han har skrevet mye bra. Tegneserien The Sandman er for eksempel verdt å merke seg.

Han har ellers skrevet mange romaner, for eksempel Stardust (også filmatisert), American Gods, Neverwhere (opprinnelig en BBC-serie, men han skrev en roman også) og The Ocean at the End of the Lane.

Blant barnebøkene hans finnes Coraline (også filmatisert), Odd and the Frost Giants, The Wolves in the Wall og The Graveyard Book.

Full bibliografi her. Han har vunnet haugevis av priser. Han har for øvrig også skrevet Doctor Who-episoder.

Jeg har drømt om et lignende prosjekt - dog ikke et kommersielt prosjekt slik det stedet du ber om hjelp til. Ønsker deg lykke til! :-)

Stillstand er en bok som i utgangspunktet ikke er blandt bøkene jeg ser etter når jeg er på bibliotektet. Men som fersk bibliotekassistent, følte jeg for å utvide horrisonten noe.
Kan ikke si annet enn at jeg er svært glad for at sjefen foreslo å lese Agnes Ravatn og boka Stillstand - sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Boka inneholder 14 essays som tidligere er utgitt i "Dag og Tid" i serien "Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stadar der ingenting skjer"
På underfundig vis klarer A.Ravatn å dra meg inn i sine observasjoner og tankerekker. Den pratsomme nonna i klosteret, den sovende dommeren i Oslo tingrett og offiseren på "Rorbua" - alle står de levende for meg.
Boka er morsom og lettlest.
Anbefales.

Den første jeg tenkte på er av den norske antropologen Jan Brøgger sr., Folk uten land - europeiske skjebner, den var veldig bra. Har flere også, men da må jeg tenke litt mer først..

Ingen tid til å lese denne helga, gutten min går i tredje klasse og må følges i toget (pga Aspergers), så det ble meg og to foreldre til med i toget. Har ei festdrakt fra Hadeland, min opprinnelige plass, den er jeg glad i (valgt den i voksen alder) og brokaden sitter behagelig. Det jeg er litt ubekvem med er at ingen andre har denne drakta i den vesle Hedmarksbygda jeg har hus i, så jeg får litt vel mye oppmerksomhet... Siden jeg ikke har bodd på Hadeland på endel år har jeg ikke det "riktige" sølvet, så jeg dro liksågodt til med den enkle og vakre Østfoldrosa i halsen på blusen i år...

17 mai begynner alltid bra med frokostbuffet på grendehuset med min mor og sønnen min. Siden var det å ta vaffelrøra under armen og komme seg til bygds...

Nå derimot, på vei til Østfold og jobb i morra, ble det lydbok i bilen (fortsatt svensk som funker), Fyrmästarens dotter av Ann Rosman, siste cd... Den var bra denne her. Oppleseren er bra å høre på.

Nei, nei og nei. Finnest det ingen krav til dei som skriv tekstene på bokomslaga? Dette er tredje gangen på eit år at eg finn grovt misvisande eller direkte feil opplysningar i desse tekstene til bøker eg les. For denne boka:

"I tillegg til andre del av historiene om Mowgli, finner vi også fortellingene Purun Bhugat, Quiquern, Rød hund og Vårløpet."

Rød hund og Vårløpet er Mowgli-historier. Derimot er Begravelsesfolk, som ikkje er nevnt, ikkje om Mowgli. Pinlig.

Dette står ikkje på nettsida hans, so takk for beskjed! Eg synes forresten han kan ta seg ein tur til hi sida av landet òg, til oss som ikkje kan ta ein måndagstur til hovudstaden. Eg er ikkje av dei som spring etter forfattarar (eg er nok redd for at magien kan forsvinna om eg ser dei og høyrer dei snakka om bøkene sine, sjølv om eg gong på gong - ganske tilfeldig - får det motbevist), men akkurat Gaiman kunne eg verkeleg tenkt meg å få med meg. Jaja.

I tilfelle det er noen som ikke har fått det med seg: Neil Gaiman kommer til Oslo. Han kommer til Outland i Kirkegata søndag 25. mai kl 14 (info på FB-siden til Outland), så Ark Egertorget mandag 26. mai kl 17. Deretter blir det samtale på Rockefeller (var først på Litteraturhuset, men har blitt flyttet pga stor interesse) kl 19 samme dag (dørene åpner kl 18). Etter samtalen er det boksalg og signering. Du må ha billett til arrangementet på Rockefeller, der det også er 18-årsgrense. Det kjøper du hos Billettservice eller i døra. De under 18 kan komme på de andre to.

Han kommer til Norge i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen av Fortunately, the Milk, som har fått tittelen Heldigvis hadde jeg melka.