Bokelskere.no

Klokka er 10 på kvelden, det er ikke sikkert det er så mange som har sett ditt rop om hjelp. Det er heller ikke sikkert at de som har sett det mente at det var så prekært at de følte behov for å svare på det rett før leggetid. Jeg ser heller ikke hvordan det har noe med janteloven å gjøre. Det kan du gjerne utdype om du ønsker det.

For min del synes jeg bokelskerene er utrolig snille og hjelpsomme når det gjelder, men man må nok regne med at folk tar ting i sitt tempo. Dette innlegget synes jeg rett og slett var ufint.

For å svare på ditt opprinnelige problem, jeg har ingen problemer med å komme inn på min profil og heller ikke din.

I fare for å starte en politisk diskusjon (hvilket jeg ikke ønsker), må jeg likevel si at hverken historie- eller leksikonskriving er upolitisk. Generelt sett har jeg større tillit til Store norske leksikon enn til Wikipedia. Men jeg har, faktisk flere ganger, funnet at Store norske ikke er så nøytralt som ønskelig, men at deres fakta er tilpasset den rådende, offisielle historien. At Laxness har fått en Stalinpris passer vel ikke helt inn i bildet.

Jeg har lett som deg, Karin og funnet mye av det samme som du har funnet.

Jeg fant denne siden, en interessant liste må jeg si. Lenins fredspris-Stalins fredspris. Jeg har vært inne på flere sider og der står det at han fikk Stalinprisen i 1949.
Stalin-prisen her er en annen side.
Det ser kanskje ikke ut som det blir nevnt på alle nettstedene, ser ut til at Store norske leksikon har utelatt det, merkelig.

Beklager,
Essayets forfatter heter Einar Már Gudmundsson (f. 1954). Regnes som en av de fremste islandske forfattere i sin generasjon.
Skal legge dette inn i innlegget mitt.

Jeg skal lese Verdensbibliotekets utgave av Sin egen herre. Jeg har allerede lest det innledende essayet, og jeg mener at det gir en fin introduksjon til forfatteren og romanen. Jeg kan ikke se at essayet røper noe om innhold og handling i romanen. I alle fall ikke nok til at det kan kalles spoilere.
Jeg har forstått det slik at flere av dere har VBs utgave, men jeg siterer likevel noen avsnitt fra essayet som fikk meg til å se fram til å lese denne romanen. Essayet er skrevet av den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson:

Folk trenger verken titler eller uniformer for at deres indre menneske skal komme i lys. Hvor de bor og hvor mange penger de har, er heller ingen målestokk på hvordan folk er.
Det er mange slike strenger i Sin egen herre. Medlidenhet er et av bokens hovedmotiver, og lengselen etter skjønnhet ligger der som en rød tråd, selv om scenen er rå på overflaten og det er denne virkeligheten som er fremtredende i verket. Samtidig har få fortellinger blitt et slikt speil på et lands eget sjelsliv som nettopp Sin egen herre.
(s. VI)

Hva skjer når en nasjon forvandler seg til et enkeltindivid som aldri gir seg, samme hva som dukker opp i form av motvind og uansett hvor lite fornuftig det er? Jo, i situasjonen finnes alltid muligheten for at David seirer over Goliat. Et eller annet sted dypt nede i sjelen lovpriser vi denne bonden som driver gården uten hjelp, og når vi går våre egne veier, sammenligner vi oss med Bjartur i Sumarhús. Det er dessuten også blitt sagt at Bjartur er den eneste islendingen som alle forstår, for han finnes i alle land.
(s. VII)

"Romanforfattere er krønikeskrivere i sitt hjerte og eventyrsmeder av ferdighet," skriver Halldór Laxness i sitt essay Personlige erindringsskrifter om romaner og skuespill. "For dem er sannhet et begrep fra metafysikken. Ordet sannhet inneholder i seg selv ubehagelige ortodokse begreper, som krever anerkjennelse en gang for alle i form av en slags monopolisering. I de tilfellene der sannhet ikke betegner en myte om kjensgjerninger, betegner den en myte uten kjensgjerninger. Begreper i det hele tatt, og da særlig ferdiggjorte definisjoner, er for gode romanforfattere lite maktpåliggende."
(s. VIII)

Bjartur i Sumarhús er ofte blitt sammenlignet med Don Quijote som person, selv om Gerpla er det verket av Halldór Laxness som er mest beslektet med tankegangen i Don Quijote.
(s. IX)

Men når jeg nå skriver om Halldór Laxness' fortellinger, må jeg også nevne at hans eget liv ikke var så ulikt er fortelling. Et eventyr. Sønn av en bonde og veiinspektør, og hans hustru, oppfostret ved sin bestemors fotskammel, en gutt som verken festet seg ved utdannelse eller jobb, men dro ung ut i verden, flakket rundt blant krigsruiner i et oppløst Europa, inntil han slo seg ned hos munker, konverterte til katolsk tro og tok helgennavnet Kiljan, skrev noen verk i denne troens ånd før han tok tak i den i et moderne oppgjør og skrev - da han var bosatt på Sicilia - Den store veveren fra Kashmir, som kom ut i 1927 og ofte regnes som en markering av starten på den islandske samtidslitteraturen, tilbrakte nesten to år i Hollywood med det for øye å rydde seg plass i filmbransjen, men vendte så hjem derfra som sosialist, og startet sin omflakkende reise rundt på Island, tok så en avstikker til Sovjet og gikk dem til hånde, som er så viden kjent, men det lyktes ham aldri å følge denne rettroenheten i romanene sine, til det var han altfor mye forfatter.
(s. XI)

I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot framskrittet som kjennetegner Hamsuns begrepsverden.
(s. XII f.)

Den bibelske landnåmsscenen er riktignok den samme hos Halldór Laxness og Knut Hamsun, men den peker også fremover mot verk som Hundre års ensomhet av Gabriel García Marques.
[ . . . ]
Det skal ha vært Hamsun som var den første forfatteren som kledde denne myten i nåtidsdrakt og fikk den ned på jorden i en roman, da han ledet sitt folk over fjell og heier på jakt etter markens grøde i et eller annet nybrott. Senere reiste det seg et lite bruk på dette forjettede landet, noen sommerhus som legges øde etter oppgangstider og blodskam og syndefloder i menneskenes sjeler. Diverse forfattere har gjentatt dett temaet fra Det gamle testamente med utallige variasjoner og ujevnt resultat. Fortellertemaet har vært spesielt kjært for land som en gang var en ny verden, men som nå er blitt fordervet. Dette er familiehistorier fylt med ren luthersk ånd eller kommunisme, som på spesielt, degenerert vis fikler med synden og på samme tid har som mål å være et nasjonalt symbol, et ris bak speilet og en kjærlighetserklæring til fedrelandet. De mest kjente forfatterne av slike kjærlighet-hat-historier er Hamsun, Faulkner, Laxness, Rulfo og García Marques.
(s. XIII)

Jeg vil nå gjøre en lang historie kort og fortelle at med de tre romanene som her nevnes, som sagt Salka Valka, Sin egen herre og Olafur Karason, starter Halldór Laxness sin inntreden i det store fortellertradisjonens kloster. Han som på en måte begynte sin forfatterbane med å gjøre opprør mot , banket nå på dets dør, rede til å legge seg på kne for de gamle mestere, men uten å glemme sin egen samtid. Modernismen føyer seg sammen med sin episke sammenheng eller den episke sammenhengen sluker modernismen.
Eller - det må man også spørre seg - var tradisjonen så sterk at den slukte opprøret og passet det inn etter sine behov? I dag leser vi Halldór Laxness' romaner som en fornyelse av en fortellertradisjon istedenfor et forsøk på å bryte den ned. Tradisjon og fornyelse er noe som må gå hånd i hånd, og de verkene av Halldór Laxness som han hadde til gode å skrive, og som jeg ikke har nevnt her, slike som Islandsklokke, Gerpla, Land til salgs, Brekkukotkrønike, Det gjenfunne paradis, Kristenrøkt under jøkel, Bygdekrønike og Guds gode gaver, beveger seg ikke mindre i den retning.
(s. XV)

Gabriel García Marques har beskrevet hvordan han gikk deprimert rundt i gatene i byen Bogotá. Da han leste Forvandlingen av Franz Kafka, den første setningen, der Gregor Samsa våkner som en bille, tenkte han: Det er mulig.
For samtidens islandske forfattere er Halldór Laxness et slikt eksempel: Det er mulig. Ingenting behøver å være til hinder: ikke språket, ikke det lave folketallet og fortellertemaene, de befinner seg i luften, eller du kan grave dem opp med en ordspade, i evig lære, i evig søken.
(s. XVI)

Takk for innlegget ditt og lenken -- interessant og motiverende begge deler. Boken er bestilt. Noterer meg også Gudmundssons Universets engler.

En interessant artikkel fra Klassekampen - Å skrive etter Laxness der Einar Már Gudmundsson forteller om Laxness og hans forfatterskap. Gudmundsson ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for boka Universets engler (Englar alheimsins). Har lest den, det er en bok jeg hadde stor glede av å lese, den anbefales
Boka som vi skal lese heter Sjálfstætt fólk (Frie menn)1934–36 "Sin egen herre" er en nyere tittel på boka.
Laxness ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1955. I tillegg var han den første mottageren av Stalinprisen i 1949.
.

Ark.no har 50% på alle bøker, unntatt bøker utgitt i år, til og med i morra.
Bokklubben har 50 bøker til 50 kr stk nå :)

Literary Hub is a New Home for Book Lovers........
......og nå er lithub.com lagt til blant mine favoritter. :)

En spatel stikkes inn i munnen på pasientene.

Kanskje Marquez var mer "opphengt" i aluminium enn vi aner? Mot slutten av boka slår han til igjen, der han beskriver Fermina Daza i (over?)moden alder:
Det korte håret kledde henne, med en kinnlokk på hver side, men fargen var ikke lenger som honning, den var blitt aluminium, og de vakre lanseformede øynene hadde mistet et halvt livs lys bak de bestemoderlige stangbrillene.

Etter at sterilisering av instrumentene ble vanlig fra ca. 1860-årene, gikk man over til å bruke rustfritt stål, se artikkel.

Bruken av aluminium, da etter en anoniseringsprosess, kom ikke før langt inn på 1900-tallet. Metallets evne til å korrodere forhindret at det ble brukt der sterilisering var nødvendig.

Klassiker og klassiker, fru Vom - men denne ser iallfall ut til å handle om aluminium.

Knallbra, annelingua!
Eg kom over denne teksta, eit konferanseinnlegg frå januar 1886, og som skal ha vært publisert i Scientific American i mars same året. Ei fantastisk blanding av visjonære spådomar som faktisk har slått til, iblanda enkelte ville påstandar om eigenskapane til aluminium som var litt for gode til å vere sanne.

Det interessante i artikkelen i høve til denne diskusjonen er prisen. Det gjeng fram at der er ein viss produksjon av metallet frå 1855 og utover. Prisen i 1855 er oppgitt til å vere 32$/pund (71$/kg) i 1855, og 15$/pund (33$/kg) i 1885. (til samanlikning er prisen i dag omlag 1,8$/kg). Justert for konsumprisindeksen svara prisen i 1885 til mellom 900 og 1000$/kg i dag. Ikkje uoverkomeleg for medisinsk utstyr og luksusartiklar, men eg vil tru det er for drøyt for hushaldningsgjenstandar.

Detaljar, detaljar, men likevel ...
På side 118, der det blir gjort greie for dei sanitære tilstandane i byen når doktor Urbino vender attende dit, truleg rundt 1880, blir det skildra ei aluminiumsause med takkete kantar. Når den same doktoren litt seinare undersøker Fermina Daza, nyttar han ein aluminiumsspatel.

Eg tillet meg å tvile på at desse reiskapane var laga av aluminium på denne tida. Hall-Heroult-prossessen med elektrolyse av aluminium vart funnen opp i 1886, og det gjekk enno nokre få år før aluminium vart tilgjengeleg for alminneleg vareproduksjon. Før denne tida var aluminium eit særs sjeldsynt og kostesamt metall.

Eller er det kanskje ein del av den magiske realismen at desse reiskapane har vandra i tid?

Jeg bare må dele denne TED-talk'en også! Det er en skikkelig lykkepille, og har gitt meg veldig lyst til å lese masse (god) barnelitteratur.

Mac Barnett: Why a good book is a secret door

Ikke en artikkel, men lenke til et veldig godt foredrag av Jeffrey Brenzel om verdien av å lese klassikerne:

Se foredraget her

Takk skal du ha, jeg skal gjennomgå den nøye selv om jeg sitter her i California uten sjanse til å få fatt i noen av dem. Vel, kanskje AbeBooks, vi får se. Jeg hadde også Peik og Fjeldmus bøker hjemme, men den eneste jeg fikk med til Los Angelse, var 'Vildbasser' og 'Rædharen'.

Hvorfor feire en billedkunstner på Bokelskere? Fordi dagens 75-åring er en meget produktiv kunstner som i en årrekke har vært benyttet som illustratør av andres bøker (bl.a. Knut Hamsun, Petter Dass, Halvdan Sivertsen, Trygve Hoff), og som også har gitt ut egne bøker med tekst og illustrasjoner, oftest fra kyststrøka i Nordland. Her er ett eksempel.

Det vakte for øvrig en viss oppsikt den gangen han ga ut sin versjon Draumkvedet, med motiver fra Vest-Telemark og med seg sjøl i rollen som Olav Åsteson.

Må vi? Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det jeg ikke kan unnvære i både bok og film er konflikt, ganske enkelt noen som vil ha noe og noen eller noe som står i veien. Om personen er god eller ikke er kanskje ikke så interessant som at karakterarken til protagonisten og antagonisten, helst at de blir kjørt gjennom kverna og får sin moral og karakterstyrke utfordret og kommer ut på den andre siden som en forandret person.