Bokelskere.no

Tenk bare at jeg har en beslektet ånd i gamlelandet, det må nesten feires! Har du lest Ridderen og Prinsessen? "Fra fire til seks sov den grumme fader middag. Med det samme den første snork lød ut fra kontorvinduet, steg den skjønne prinsesse op paa taket af sit jomfrubur - til daglig kaldt hønsehuset - og gjorde det avtalte tegn til ridderen paa Terneskjær tversover sundet". Jeg tror nesten at denne er min favoritt fortelling. Så full av menneskelighet, godhet og forståelse.

Jeg har ikke hørt om noen av disse du nevner, så takker for spennende tips som jeg ble veldig nyskjerrig på!

Menneskets sinn, spesielt det litt mørke, er noe jeg finner veldig fascinerende. Hvorfor er noen "onde" eller "gode"? Hva skal til for at noen krysser den linjen vi selv har satt? Er vi alle bare en uheldig avgjørelse eller dårlig situasjon unna å bli skyldig i en forbrytelse?

Personlig er jeg veldig glad i de litt usmakelige typene, hvertfall de litterære, men jeg kan ikke huske å ha heiet på en av disse gjennområtne typene. American Psycho blir nevnt som en bok som er bra, selv om både handling og hovedperson er så usympatisk man kan komme borti. Boka er klassisk og god, men det finnes ikke noen formildende trekk eller noe sympatisk ved karakteren som får deg til å like han. Denne er jo også filmatisert og var vellykket tror jeg.
For meg er det nettopp det det handler om, hvordan personen blir fremstilt. Er han gjennområtten eller har han andre sympatiske trekk eller en forhistorie som forklarer noe av oppførselen? Det er opptil forfatteren om man kan få sympati for djevelen i historien eller ikke. Et eksempel er seriemorderen Dexter, han følger en tillært moralsk kode som gjør han spiselig og det gjør at man kan heie på han. Andre karakterer kan ha en fantastisk humoristisk sans som får deg til å like de eller karaktertrekk som "forsvarer" deres handlinger. For min del må de ikke "stå til rette" på slutten for at den skal være tilfredsstillende.

For meg kan en bok være god selv om hovedkarakteren ikke har noen sympatiske trekk, men jeg kjenner at jeg da ofte må jobbe litt med meg selv. Her tenker jeg på hovedkarakteren i Lolita som er ufyselig i tankegang og handling, men samtidig fremstår som sjarmerende og karismatisk. Grunnen til at jeg synes det fungerer så bra er fordi det viser hvordan sosiopaten manipulerer og lurer ofrene sine.

At bokelskere er mer tolerante overfor usympatiske karakterer tror jeg ikke, det tror jeg varierer like mye fra person til person enten man leser bok eller ser film.

Jeg pleier å dele mine favorittbøker og filmer i (grovt sett) to kategorier; heltehistorier og bøker som utforsker det mørke. Heltehistoriebøker har vanligvis en protagonist som er god, eller har en karakterark hvor han går gjennom en prøvelse og kommer ut på den andre siden som en forandret og god person (jeg vil plassere antihelten i denne kategorien også, så lenge han/hun lever i et univers der motstanderne er enda sjoflere enn ham/henne). Så er det bøker som utforsker mørkere sider ved karakteren eller starter reisen fra den andre enden.

Jeg kan ikke huske å noen gang ha inntatt et nøytralt standpunkt i forhold til karakterenes handlinger, selv om jeg liker å lese om skurker. Det tror jeg gjelder for de fleste av oss (også elitister). Jeg vil gjerne at den utro skal bli avslørt, at et medlem av Stark-familien skal sitte på jerntronen og at Clarice Starling skal spore opp Hannibal. Samtidig synes jeg jo at det er spennende å lese om intelligente mordere, femme fatale og lurendreiere. Men jeg tror ikke jeg aktivt kunne heiet på dem.

Er enig når det gjelder TV. TV-serier, særlig de HBO, AMC og Showtime har laget i de siste 10-15 årene har gitt skribenter og skapere langt større rom til å utforske grumsete karakterer og miljøer. Men selv innenfor disse tyr jo forfatterne til et gammelt knep; å gjøre motstanderne, selv politiet, sjofle og lite sympatiske, slik at det blir enklere for seerne å heie på antihelten, se noe godt i ham eller henne som kan gi den det gjelder en håpefull karakterark.

Så vidt jeg ser har det de siste årene vært antihelten som står i sentrum i film og serier. Siden Sopranos-tidene har det oppstått en lang rekke: Breaking Bad, Game of Thrones, Boardwalk Empire, House of Cards. Blant filmer er det også mye. Jeg tror denne trenden kommer fra at mange har sett seg lei på den klassiske helten som kan beskrives med tre-fire ord, kanskje fordi det er kjedelig og for lengst oppbrukt, kanskje fordi det er urealistisk. De nevnte seriene har protagonister med både sympatiske og usympatiske trekk, som jeg anser som både mer interessant og troverdig.

Jeg tror tradisjonen for dette går mye lenger tilbake i litteraturen enn film, og at det er vanskeligere å få til å fungere på film. Her snakker jeg også om hovedpersoner som ikke er direkte usympatiske, men heller uattraktive eller feige.

Nødvendigheten av en karakter som kjemper "det godes sak" eller som har en karakterark som ender med at han lærer å forandre seg og bli en slik "god person", er jo eldre enn Hollywood-formulaen, er du ikke enig?

Men det er jo selvsagt ikke slik at vi alltid heier på de gode karakterene. Jeg husker ennå hvordan en del av meg fikk lyst til å klappe for Hannibal Lecter på slutten av "Nattsvermeren". Karakteren var ond som få, men det var noe med hans historie og personlighet som gjorde at det var enklere å heie på ham- en seriemorder og kannibal- enn Chilton. Delvis fordi Lecters ondskap, med unntak av det han gjør på slutten, dirrer i bakgrunnen, mens Chiltons sjoffelhet, smålighet, sexisme og overlegenhet kommer stadig opp.

I "Hannibal" er skurken enda verre enn Hannibal. Men ville det vært enkelt å heie på Hannibal hvis HAN hadde vært den fæle? Det ville sikkert vært like spennende som thriller, men jeg tror ikke karakteren ville skilt seg ut fra så mange andre som befolker krim-og-thrillersjangeren.

Er det en bok (eventuelt et helt forfatterskap) du har trykket til ditt hjerte, men som du mener aldri har fått den oppmerksomheten og hyllesten du synes den fortjener, og som du synes det er en tragedie at verden ikke har oppdaget ennå?

Jeg er nokså tilårskommen, så jeg går nok lenger tilbake enn dere barn av sene tider. I tillegg hadde jeg mye eldre stesøsken som etterlot seg et vell av bøker da de forlot barndomshjemmet. Blant disse fant jeg "Inger Johanne" bøkene av Dikken Zwilgmeyer samt Barbra Rings barnebøker. (Jeg husker enda en linje fra "Babbens Dagbok": De skal ha dans i morgen kveld, men tante er nå 28 år. Jeg kan ikke skjønne at hun har noen glede av å danse mer i hennes alder.)

En relativt vedtatt sannhet i filmbransjen er at protagonisten må være en sympatisk person. Noen vi kan identifisere oss med, som har mål som er gjenkjennelige og bruker metoder som er rosverdige, eller i det minste ikke får våre moralske klør til å sprette ut, rede til å gi vedkommende ripe i lakken.

Når det gjelder bøker, har jeg oppdaget at det er annerledes. I hvert fall hvis man skal dømme det ut fra hva de fleste av de jeg har snakket med sier når spørsmålet om helten/heltinnens moralske karakter kommer opp.

Mange av de jeg har snakket med sier nemlig at de ikke bryr seg særlig om personens moralske karakter, kun om andre sider ved boka (om den er "litterær", forfatteren, plottet, mm.)

Så hva sier DU?

Har hovedpersonens moralske karakter, hvorvidt han eller hun f.eks er utro, svikefull, bedrar, dreper noe å si for hva slags inntrykk du sitter igjen med ? Har det noe å si om hovedpersonen blir "straffet" for overtredelsen eller lærer noe av det?

Er boklesere mer tolerante overfor karakterer som ikke er sympatiske?

Såg dette på Prado-museet i fjor. Eg var på ingen måte førebudd på kor sterkt inntrykk det ville gjere på meg.

April har vært en ganske god måned med tanke på gode bøker, men det er 2 som skiller seg ut litt ekstra. Den første er Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie som ga meg mye å tenke på. Den tar for seg kultur, rase og identitet, samtidig er det en stor kjærlighetshistorie i bakgrunnen.

Den andre er Beasts of No Nation av Uzodinma Iweala. Historien er sterk da den handler om barnesoldater og krig i Vest-Afrika.
Språket i denne utfordret meg, men det var også en del av det som gjorde opplevelsen så ekte.

Synd å høre at du ikke har det noe særlig, men kanskje det hjelper at sommeren kommer snikende.

Goya's maleri May 3 1808 bidrar til at datoen er lagret i minnet mitt.
- Ord blir overflødige.

Rabletusten kjenner jeg ikke til, men høres ut som Zinken Hopps Trollkrittet fra min egen barndom.

En bok jeg husker jeg lånte om og om igjen på skolebiblioteket på barneskolen var Rabletusten av Vigdis Rojahn. Den handler om et lite rabbel eller drodle som blir levende og kommer ut av papiret. Jeg elsket den boka. :) Ellers slukte jeg alle bøker ala Enid Blytons Fem bøker og Nancy Drew.

Min favoritt var den nå nokså fillete Morovers av André Bjerke. Ungene lo seg skakke av bøkene om Ludde fra de var 2-3 år gamle og på kveldstid skulle det leses fra Den store dyreboka eller Den store godnattboka. Astrid Lindgren elsker vi alle tre fremdeles. Kos dere med lesestundene!

Jeg sliter for tiden, og det påvirker selvfølgelig leselyst og konsentrasjon.
Så jeg skaffet meg krimbøkene til Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt på biblioteket i begynnelsen av måneden, og alt i alt synes jeg dette er lett og god underholdning, ikke minst liker jeg språket.

1."Mannet som ikke var morder" terninkast 5
2."Dødens disippel", terningkast 5.
3."Fjellgraven", terningkast 4
4."Den stumme jenta" begynte jeg på i formiddag.

"Kjærlighet i koleraens tid" har jeg lest mye om rundt omkring, en rekke anmeldelser, og ingen bok har fristet meg mindre av de som vi har lest til nå.

Ha en riktig helg god til alle :)

Å joda du "underfulle vulgaris"!! Når jeg har lest/ studert denne boka, da kan vi ha en aldri så liten konkurranse, for da kan jeg feks fortelle,hvordan invasjonen av Iboland foregikk 1902-1906, om hele koloniseringen av Nigeria helt fra 1808. Jeg lærer også mye om igbo folkets historie, om språket, og stammenes kostymer, religionen, deres alfabet, de hadde trettiseks bokstaver forresten( så lærte kanskje du også noe nytt/nyttig,he,he).
Jeg blir nødt til å gjenta sitatet til Bergljot Hobæk Haff som er 90 år i dag; Det er det vi ikke forstår som gjør oss klokere, det frister vårt vitebegjær og tvinger oss til å fordype oss
Ha en flott 1 mai!

Ikke nødvendigvis. Jeg spør for å få vite hva slags diskusjon det er du legger opp til. Bokelskere er for meg et forum der man diskuterer bøker/litteratur, og jeg er gjerne med på diskusjoner om "hjelpevillighet" osv i litteraturen, men ikke i sin alminnelighet.

Du har forresten ikke svart på spørsmålet.