OK, klartekst: Handler spørsmålet ditt om bøker?
Eg kjenner berre ei av bøkene hans, Fotball i sol og skygge. Ein serie små historier og anekdoter om fotball og fotballspelaar, ein stor del av dei frå Sør-Amerika. Ei av historiene har festa seg ekstra godt i minnet; ein godt voksen journalist møter ein enno godt voksnare fotballspelar på eit supermarked i Agentina. Tomta supermarkedet ligg på var tidlegare ei fotballbane. Dei kjem i snakk, og den gamle spelaren kjem spontant på å vise journalisten korleis det gjekk til då han skåra eit av dei mest berømte måla sine. Mellom hyllereolar, handlevogner, matvarer og kundar gjenskapar han hendinga på same staden som for fleire tiår sidan, sender den fiktive ballen i mål som var ved der kassaapparata er, strekker armane i veret og mottek applaus frå dei handlande. Vakkert.
Jeg som trodde at det var bare jeg som hadde sovet i timene, så bra å høre!!;-)
Om du kunne uttrykke deg litt mer i klartekst, ville du kanskje få svar, til og med fra reservebenken. Bokelskere er riktignok såpass anarkistisk at alle kan skrive (nesten) hva de vil, men ganske mange lar det være, og andre får aldri svar, selv om de roper i skogen.
Jeg er like beskjemmet sjøl. Det eneste jeg har å dele med meg er at jeg skulket unna den boka "alle" burde ha lest den gangen Latinamerika var "hot stuff" for oppegående samfunnsborgere. Siden har Galeano etter sigende sparket både til høyre og venstre og i øst og vest, men jeg har kun registrert at han har levd, og falt, og gått videre. Og at han nå er død.
Det finns så mycket saker man skulle sagt och gjort - och det är så väldigt litet man gjorde ...
Om jeg falt, var det fordi jeg gikk. Og å gå er bryet verdt, selv om man faller.
I 1936 publiserte George Orwell sitt fornøyelige essay Bookshop Memories, for de som ikke har lest essayet, men har et ønske om å gjøre det, finnes essayet her:
Bookshop Memories
Kanskje av interesse for flere bokelskere.
The 25 Best Websites for Literature Lovers
Forfatteren var 47 år da boken ble utgitt, mens jeg-personen er 55. Ingen stor aldersforskjell i mine øyne.
Jeg har en liten notis (med link) om forfatteren som filmskaper langt ned i denne tråden.
Var litt vanskelig å finne blant alle innleggene i en lang tråd.
Men den er der.
Vel å skrive mi vurdering her, sidan eg er svært enig i det du skriv...er også enig med fleire av dei andre, kanskje spesielt med Karin Jensen.
Det er nokre dagar sidan eg fullførte, og gemalen leverte den tilbake til biblioteket. Har vore forhindra for å skrive mi meining før no.
Eg likte boka, spesielt det språklege. Likevel så vart eg både irritert og provosert over den tafatte mora. Det som kanskje irriterte meg mest, var alle repetisjonane av kor usikker og handlingslamma ho var, synest det fekk litt for mykje fokus, vart litt lei av å lese om det.
Eg sat med nokre spørsmål til meg sjølv då boka var ferdiglesen, ma så trur eg ikkje eg oppfatta kva som var "bodskapen", kva forfattaren eigentleg ville sei, anna enn at det var for mykje usagt mellom personane, og at det får konsekvensar??
Trur kanskje at det ikkje er ei bok eg kjem til å huske lenge, dessverre.
I Møllergaten 19
der sitter våre menn.
I kamp for folkets frihet
gav de sin egen hen.
Der sitter Norges ære
og sannhetens fanevakt,
fordi de ikke solgte
sitt land til fremmed makt!
På hvert et hjørne lusker
civilklædt politi.
Snart er det bare bermen,
som vet sig trygg og fri!
På dommersetet troner,
betalt og kappeklædt,
de menn, som vrengte loven
og trampet på vår rett!
Du som forrådte landet,
tro aldri, det blir ditt!
Kun de, som gav sin frihet,
kan gjøre Norge fritt!
Sperr hundre tusen inne,
slå ned til siste mann,
og gi din tyske herre
det folketomme land!
Vår dag vil engang komme.
Nu modnes vi for den.
Og alle landets fengsler
er fylt av våre menn!
Arnulf Øverland 9. april 1941.
Tusen takk Mariann, dette var veldig fint.
Jeg har diktsamlingen Vi overlever alt, men dette diktet kan jeg ikke huske å ha lest før:-)
9/4-15
75 år siden tyskerne okkuperte Norge, og vi var i krig.
Jeg ville hatt med diktet Våre menn, som Arnulf Øverland skrev 9 april 1941, men jeg kan ikke finne det. Er det noen andre som kan diktet så sier jeg tusen takk for hjelpen!
I anledning 9.april legger jeg ut Gunnvor Hofmos dikt som også er et minne om hennes gode venninne Ruth Maier som pur ung ble deportert med Donau og drept i Auswitch.
"Det er ingen hverdag mer" av Gunvor Hofmo.
Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.
Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik
som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.
Vi vender oss for å gå hjem,
men alltid møter vi dem.
Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!
Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.
Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.
"Jeg vil hjem til menneskene" ble gitt ut i 1946.
Supert, då er den saka grundig oppklara.
Jeg antar at det er ei god bok jeg har lest, siden jeg stadig fant noe å gruble på mens jeg leste. Fremdeles grubler jeg. Forfatteren beskriver et forhold mellom en navnløs mor og hennes sønn, og et parallelt forhold mellom en navngitt mor og hennes datter (Irene og Linn). Noen vesentlige bakgrunnsopplysninger gir han oss ikke. Har det noen gang vært fedre inne i disse to hjemmene, eller har mødrene (den ene eller begge) alltid vært aleine med barna og stort sett holdt seg inne i "boblene" sine? Har det skjedd noe tidligere i oppveksten som har utløst denne tafattheten hos mødrene?
Begge barna er avvikere på forskjellig vis. Jeg-personen ser på overflaten ut til å akseptere sønnens homofili, mens Irene - også på overflaten - stikker hodet i sanden når det gjelder datterens spiseforstyrrelser. Skjuler de sine egentlige følelser for hverandre (og for leserne)?
Den eneste erfaringen jeg har når det gjelder mor-barn-forhold, er at jeg har vært datter sjøl. Og i en periode var jeg svært så bestemt på at foreldre ikke skulle blande seg for mye inn i barnas voksenliv. Måten jeg-personen i denne romanen syr puter under armene på sønnen sin, gir meg en ekkel følelse. Gutten er voksen, han skryter av jobben sin og gir inntrykk av å være vel bevandret i filmfaget, men så snart han bakker ut på avtalen om bryllupsfilming, stiller mor opp. Trasser angst og tafatthet og ukyndighet og gjør jobben.
Hva er det med denne moren jeg ikke får til å stemme? Hun har en forholdsvis ansvarsfull stilling der hun stadig møter folk. Hun er såpass reservert overfor sine medmennesker at hun knapt nok veksler noen ord med naboen. Men å kjøre bil til Oslo for å møte sønnen er greit. Parkere midt i byen er greit. Og i lett vinrus er det også greit å gå på homsebar med sønnen og kameratene.
Dette dragshow-besøket virker forresten nokså planlagt i mine øyne. Der dukker kameratene opp som bestilt og får med seg både mor og sønn på vorspiel og forestilling. Er det sønnen som vil vise mor noe? For eksempel at det er hun som må løsrive seg, og ikke han? Aner vi mot slutten av boka at hun faktisk er i ferd med å slå seg ut av boblen?
Jeg ser at noen mener det er spesielt at en mannlig forfatter skriver så bra fra en kvinnelig synsvinkel. Tja -. Forfatteren er sønn av en mor. Mange barn, både sønner og døtre, sanser ganske mye av det som rører seg under overflaten hos foreldrene gjennom en uendelig lang barndom. Noen setter ord på det i moden alder, og Haugerud har vært dyktig med ordvalget. Språket i romanen er prikkfritt så langt jeg har vært i stand til å se, og velsignet fritt for klisjeer og patos.
Men terningkast? Jeg ser det litt an, tror jeg.
Det er det som gjør det hele så spesielt, hvordan man tolker en bok, og hva en bok gir en.
Spennende omtale du hadde Lillevi, flott gjennomført, men jeg kjente meg ikke igjen i de flotte ordene! Men det er som jeg her nevnt før, det er nok mye med hvilken sinnstemning man er i og om forventningene man har. Akkurat denne gangen hadde jeg igrunnen ingen forventninger, hadde aldri hørt om forfatteren før, så jeg begynte lesingen med åpent sinn! Men det gikk ikke lang tid før det begynte å "skurre", og irritasjonen vokste, da var i grunnen dommen satt.
Jeg har nok et ulikt syn enn de fleste til tider, ta feks **Hundreåringen", den synes vel de fleste var kjempemorsom,mens jeg syntes at den var utrolig kjedelig! Så mine omtaler aviker nok i fra flertallet, men jeg må jo være ærlig og si hva jeg mener!
Så bra at operasjonen din gikk bra forresten:-)
Usikkerhet, er det ordet jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, alle er det. og det går utover deres hverdag.
Interessante og samtidig irriterende personer fra begynnelse til slutt. Det var noe spesielt med de alle sammen, de hadde både sympatiske og usympatiske trekk.
Under lesingen ble det for min del kanskje litt vel mye de usympatiske trekkene som fikk dominerende og det fikk meg til tider å bli ergelig på adferden deres.
Moren, litt innelukket, usikker og tafatt i mange situasjoner, samtidig hadde hun mange relevante ønsker og meninger inni seg, men klarte ikke alltid å gjennomføre sine tanker og ønsker. Hele tiden nervøs for at sønnen ikke skulle like det hun sa eller gjorde, hun ble jo helt nervøs og ofte lei seg pga hans verbale stikk.
Hun var den som fikk mest sympati hos meg :)
Sønnen, voksen og egoistisk til tusen, likegyldig spesielt ovenfor moren. Lite moden og ikke ansvarsbevisst, usympatisk og ufin kritisk ovenfor morens valg. (Ikke rart moren ble redd og nervøs for sønnen)Ville gjøre seg bedre enn han var og ta æren fra moren, da tenker jeg på den videoen "han" laget, det var toppen.
Både Irene og Linn hadde virkelig sitt å stri med, og begge hadde store vansker med å snakke åpent om de vanskelighetene de sto ovenfor.
Usikkerheten disse menneskene hadde ble på en måte overført til meg som leser for jeg vet ikke hvor jeg har boka. Ble virkelig engasjert i personene, og gjorde meg opp mine meninger om deres valg.
Kjempebra at forfatteren klarer å få meg som leser engasjert slik at jeg kan se de for meg. Veldig glad for å ha fått lest den.
Jeg har gitt boka en firer, og det er en sterk en.
Jeg leste ut boken mye raskere enn jeg trodde, både fordi det gikk så bra med min operasjon, og fordi boken var så medrivende. Jeg skrev en omtale her.
Jeg er for så vidt ikke uenig i Kristins beskrivelse av personene. Men jeg opplever deres væremåte (spesielt morens og sønnens) mer som utslag av hjelpeløshet og sårbarhet enn at de er usympatiske. (Og som jeg har vært inne på før, jeg synes en bok kan være drivende god uavhengig av om karakterene er sympatiske eller usympatiske.)
Jeg leser dette som en bok om løsrivelse mellom mor og sønn, det kunne ha vært mor og datter. De to har åpenbart levd alene, noen far nevnes aldri, og har utviklet et tett forhold. Moren har få (ingen?) andre som står henne nær, og løsrivelsen blir spesielt vanskelig og kronglete. Jeg oppfatter ikke at det ligger noe «for intimt» eller «usunt» bak det anstrengte forholdet mellom dem. Heller ikke tillegger jeg sønnens homofili stor betydning. Tvert i mot oppfatter jeg det befriende at en av karakterene er homofil, uten at det gjøres noe stort nummer ut av det.
Synes det er interessant at vi har såpass ulike vurderinger av boken. Jeg har imidlertid lurt på om jeg i den første begeistringen var litt for snill da jeg ga terningkast 6. Vurderer å justere ned til 5.
PS.: Oi, nå så jeg omtalen til Mariann - og jeg må virkelig si at vurderingene spriker! Spent på flere reaksjoner etter hvert som de kommer.
Riktig ei bok å kose seg med innimellom andre bøker - lese i små porsjoner slik at den kan vare litt lenger. Hovland skriver om bøker, forfattere og reiser, og er like smittende entusiastisk enten det dreier seg om Donald Duck eller Tove Jansson. Han skriver om Dickens, Olav Duun, Jacob Sande, Johan Borgen, Arild Nyquist og mange, for meg, ukjente forfattere. Noen av bøkene får jeg lyst til å lese selv, andre tviler jeg på at jeg vil like, men det er likevel morsomt å lese om hans opplevelse av også disse bøkene. Han er ikke bare en god forfatter, men også en god formidler. Anbefales!