Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine. Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt.

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket.

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av.

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes.

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg.

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ...

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ...

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien!

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Alle bøker av litteraturkritiker Tor Eystein Øverås (stort sett essay) gjer både innsikt og leselyst. Han skriv om bøker på ein måte som gir meg ei auka lesaroppleving, og som utan tvil gjer meg til ein betre lesar.

Ver obs på at du kan få mange litteraturtips, noko som berre gjer at "skal lese-stabelen" blir enda større.....

Kanskje Stiløvingar av Raymond Queneau? Ragnar Hovland skriver om denne boka i et essay (han har også oversatt boka til norsk), og da jeg leste hans beskrivelse, tenkte jeg på ditt spørsmål. Dette er ei helt triviell historie som fortelles i 100 forskjellige versjoner og ulike sjangere. Den fortelles bl.a. forlengs, baklengs, som drøm, forretningsbrev, logisk analyse, i svulstig og vulgær versjon, som sonett og ode, i røverspråk og på tulleitaliensk og tulleengelsk. Hovland skriver:

For dei som har sans for språkleg leik og oppfinnsamheit, er dette ei bok å ta med seg. Ho eignar seg svært godt til høgtlesing (og i skriveundervisninga) og har hatt suksess som kabaret på scenar i Paris. Og Quenau har med denne vesle boka sagt svært mykje om det som er å seie om litteraturens og språkets mulegheiter, ja, om sjølve grunnlaget for litteraturen. Og på ein måte som altså både er underhaldande, lærd og svært morosam.

Jeg vet ikke om dette gjør deg til en bedre leser, men det er kanskje forsøket verd hvis du synes dette høres morsomt ut?

Jeg koser meg med boka Enok Rubens Levnetsløp av Gabriel Scott. Jeg har fått tak et eksemplar som er fra 1917, en godt lest heftet utgave som jeg må være litt forsiktig med når jeg leser.
Ellers så skal jeg lese slutten på boka som vi samleser her på Bokelskere, Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. En overraskende og interessant bok av en for meg ukjent forfatter.

Strengt tatt er det ikke helt samsvar mellom overskriften din og spørsmålet ditt. Boken jeg ikke glemmer fra 2014, er ikke nødvendigvis min favorittbok for dette året (eller kanskje den ble det likevel..).

2014 var et suverent leseår. Jeg ga terningkast 6 til Middelmarch av George Elliot, De usynlige av Roy Jacobsen, Stoner av John Williams, Vel møtt vemod av Francoise Sagan (gjenlesning), Vinternoveller av Ingvild Rishøi, Haugtussa av Arne Garborg, Alf van der Hagens biografi om Kjell Askildsen og Britt Karin Larsens tatertrilogi. Morgen i Jenin er heller ikke lett å glemme.

Blant alle disse kvalitetsbøkene av ypperste merke er det likevel Alice i eventyrland, illustrert av Tove Jansson, som sitter sterkest i minnet. Det er to grunner til det:

• Leste den høyt for mitt barnebarn foran utepeisen sist sommer, og hun skrev i hytteboken: «Vi har lest en ikke så voldelig bok som vi pleier, den handlet om halshugging». (Året før var det Helter og monstre på himmelhvelvingen, den greske mytologien, «faktisk en veldig voldelig bok».)
• En kjær venninnne satt i sofakroken min, alvorlig syk, og humret og storkoste seg med Tove Janssons fantasifulle og treffende tegninger. Denne boken og disse tegningene vil for meg være uløselig knyttet til min venninnes sprudlende latter og glede denne hennes siste sommer.

Sorg og humor knyttet til en og samme bok.

Gjett om jeg ble glad da jeg så at Bokvennen har gitt ut "Dødsklokkene" av D.L. Sayers! Jeg rakk akkurat å bestille så den kom i postkassen for noen dager siden, - nå skal det bli ekte påskekrim på meg! :-)

Takk for god informasjon. God påske.

Til tross for all den gode omtalen hadde jeg av en eller annen grunn fått for meg at dette måtte være en trist og traurig bok. Men så er den jo bare så utrolig vakker, - en av de vakreste bøkene jeg har lest, og ved siden av til "Markens grøde", går tankene mine til Gabriel Scotts "Kilden", - jeg er helt bergtatt! For noen setninger, for en kunnskap og for en kjærlighet til landskap og mennesker!

Herlig bok med Olive Kitteridge som den røde tråden gjennom mange fortellinger. Olive og resten av karakterene er befriende, menneskelige med sine uperfekte liv. Denne likte jeg

Diktet ble første gang publisert i Arbeiderbladet 23.11.1929.
Ifølge en diktsamling jeg har - Samlede dikt av Inger Hagerup - så ble dette diktet publisert som enkelt-dikt før debuten.

Eg heldt på å leite meg ihjel etter pisangar i teksta, meiner det var nevnt 4-5 plassar i boka men det var grisevanskeleg å finne det igjen. Men endelig, på slutten av kapittel 16 (ca 1/2 side før slutten):

"... annenhver dag står en flokk kvinner fra avsidesliggende landsbyer utenfor kasernene med jams og pisanger og frukt til soldatene."

Kokebananar kjenner eg godt frå Brasil. Ein favoritt til morgon- eller kveldsmåltidet. Lokalt kallast den "banana-comprida" som blir "lang-banan" på norsk.

Hver vår kommer vinteren tilbake en siste gang for å si takk for seg og denne gangen gjorde den det ordentlig. Våt, tung snø som visstnok skapte kaos over hele Østlandet. Det ser heldigvis ikke ut til å bli liggende lenge, men jeg lurer på om det er håp for den stakkars hestehoven som hadde våget seg fram litt for tidlig.

Her er det lite endring på lesefronten så jeg fortsetter med samme bøker som jeg leste forrige helg. Hovedbok er Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie, en veldig god og tankevekkende bok. Uteboken er The colour of Magic av Terry Pratchett. Siden jeg kun har lest noen sider så har jeg ikke så mye å si, men jeg har på følelsen av at det blir litt av en reise. En absurd og snodig reise som jeg gleder meg til å bli med på.

Håper dere får en fin helg, bokelskere!

Hun slengte bagen over skulderen / bagen slang på skulderen hennes.
Hun hengte opp plakaten / plakaten hang på oppslagstavlen.

Forfatteren har sine ord i behold :-)

Så lurte eg fælt på kva desse pisangane som dei av og til dreiv og steikte til mat var for noko? I Indonesia tyder "pisang" banan, har eg funne ut, og pisang goreng er steikte bananar. Kan det vere at dette namnet på retten har vandra frå Indonesia til Nigeria? Skulle vært moro å vite om det også er "pisang" som er nytt i den engelske originalteksta.

Med det same eg er inne på militært materiell frå boka, dette er ogbunigwe-mina som dei biafranske ingeniørane utvikla. Fæle greier.

Klarte ikke å se den lenken, men jeg lurer på om du kan se om Birgitte Larsen har fått prisen for et par år siden, eller så var det kanskje en annen pris hun fikk. Hun er her i fra, gjorde en fin rolle som Hedvig i Vilanden.

I kapittel 27 drar Richard for å sjå på flystripa i Uli, der den svenske aristokraten grev von Rosen driv flytokt for Biafra med sitt eige vesle småfly. Adichie eller oversetjaren Mona Lange bommar når dei skriv at det er jetfly, Rosen nytta bittesmå propellfly til oppdraga sine.

Eg fann denne sida om Rosen sin innsats i Biafra-krigen, som trass ein etter min smak litt for sleivete stil likevel fortel ei fantastisk historie. Seier meg samd i artikkelforfattaren at dette er materiale for ein kinofilm.

Jeg holder på med å lese En lenke av stemmer av Andre Brink. På en av de første siden stod dette fantastiske sitatet her, som jeg følte at jeg ble nødt til å dele med dere lesere av Mønsteret rakner " Og her fant de oss disse hvite mennene. Da de kom for å temme landet som de sa......Vi Khoin-folket, vi tenkte aldri på disse fjellene og slettene, disse vide gressmarkene og myrene, som et vilt sted som måtte temmes. Det var de hvite som kalte det vilt og så det fylt av ville dyr og ville mennesker. For oss har det bestandig vært vennlig og snilt. Det har gitt oss mat og drikke og ly, selv i den verste tørken. Først da de hvite kom og begynte å grave og bryte og skyte, og skremte vekk dyrene, først da ble landet vilt.

Hei igjen! Leste om det på nettet, og også i mitt leksikon Damms store leksikon, der står det,:Ibsenprisen: utmerkelse som tildeles en norsk dramatiker hvert år på Ibsens fødselsdag 20. mars. Innstiftet av Skien kommune i 1986 for å stimulere norsk dramatikk. Så mer vet ikke jeg, de kan ha glemt det i år, jula har kommet brått på kjerringa før:-)

Leseperiode:
Mandag 23. mars - søndag 19. april

Boken består av to deler.
Det er ønskelig at vi bruker ca. to uker på hver del, dvs. at vi skriver innlegg for del 2
etter påske (fra 6. april).
Start gjerne innlegget med å opplyse om hvilket kapittel i romanen innlegget omhandler.
Kapitlene er nummerert fortløpende gjennom boka, så det er i grunnen unødvendig å skrive hvilken del av romanen du refererer til.

Lykke til med lesing og diskusjon.

LESESIRKELENS HOVEDTRÅD
LESESIRKEL 14/15. Valg av Nn3