Bokelskere.no

På grunn av en operasjon jeg skal gjennomgå i slutten av mars, er jeg usikker på om jeg greier å delta i neste felleslesning i lesesirkelen. Jeg har derfor ikke foreslått noen bok, og er i tvil om det er riktig av meg å delta i avstemningen.
Jeg får bare prøve å følge med og se hvordan det går.

Dette må da være en av våre felleslesninger som har engasjert mest.
Imponerende.
Takk til dere.

Jeg ønsker å foreslå en norsk roman, veldig ny, den kom ut i 2011. Boken er skrevet av, for meg en ukjent forfatter, Dag Johan Haugerud. Boken heter Hva jeg betyr og fikk veldig gode kritikker da den kom ut. Boken handler om forholdet mellom en mor og hennes voksne sønn, og om hvem som kan utøve kunst.
Jeg synes tidspunktet er kommet for å lese et veldig ungt verk igjen, ellers blir Himmelrike og Helvete stående ganske så ensom som helt ny litteratur vi har valgt (og heller ikke den er fra vår samtid)...

Jeg gjør som Jostein og kjører gjenbruk jeg også. Nominerer Innsirkling av Carl Frode Tiller. Både litt nytt på norsk og nynorsk:-)

Et meget godt poeng i denne fine artikkelen (som med fordel kunne ha vært kortet ned)! Takk for tipset, Ellen og for artikkelen, Eirik Røkkum.

Hvorfor valgte Achebe å skrive på engelsk?

Achebe writes his novels in English because written Standard Igbo was created by combining various dialects, creating a stilted written form. In a 1994 interview with The Paris Review, Achebe said, "(...) There is a problem with the Igbo language. It suffers from a very serious inheritance which it received at the beginning of this century from the Anglican mission. They (...) had this notion that the Igbo Language (...) should somehow manufacture a uniform dialect that would be used in writing to avoid all these different dialects.(...) But the standard version cannot sing. There's nothing you can do with it to make it sing. It's heavy. It's wooden. It doesn't go anywhere." (Wikipedia; min utheving).

Det er vel ingen enten - eller med hensyn til hvem Achebe ønsker å henvende seg til; sine egne eller "vesten". Uavhengighetskrigene raste i landet i kjølvannet av den annen verdenskrig, og boken kom ut to år før Nigeria endelig greide å løsrive seg fra England i 1960. Ikke helt tilfeldig velger han å skrive boken på engelsk.

På søndag er det 8. mars, en dato eller dag de fleste har et forhold til. Kvinnedagen er i utgangspunktet ikke en dag jeg har vært spesielt opptatt av, men jeg bruker enhver mulighet til å dra fram min store helt i barndommen, Kjerringa mot strømmen. Da var det eventyret jeg var opptatt av, nå er det diktet av Andre Bjerke. De er litt for lange til å legge ut, men begge to finner du her.

Det blir desverre ikke noen feminist-bok på meg for jeg har endelig fått Things Fall Apart av Chinua Achebe. Jeg er omtrent halvveis og koser meg både med boka og kommentarer fra lesesirkelen. For å holde meg til Afrika-tematikk så tenker jeg å fortsette med Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie. Denne begynte jeg på for en stund siden, men den ble lagt bort av en eller annen grunn. Nå gir jeg den en ny sjanse i anledning kvinnedagen.

Tidligere i uka begynte jeg på Krigsjunkie av Jon Steele, men den ble fort lagt bort til fordel for Shoppingfri et år med kjøpestopp av Irina Lee. Det er skummelt hvor godt jeg kjenner meg igjen så her må det skjerpings til.

Vi må selvfølgelig ikke glemme sporten, VM i langrenn og hopp er bare såvidt over før VM i skiskyting er igang. Det betyr ny sportshelg. Også må jeg selvfølgelig nevne at jeg er utrolig lettet og glad for at NY Rangers var fornuftige nok til å sikre seg Zuccarello i en ny periode. Gleder meg til mange flere kamper framover.

God helg, bokelskere!

Resten av Achebe-trilogien tar for seg historien fram mot uavhengigheten. Han har dessuten skrevet ei bok om hvordan han opplevde og tolket Biafra-krigen. Etter å ha lest En halv gul sol skulle jeg gjerne bli kjent med Achebes betraktninger. Dette "ballær på seg", som vi sier på mine kanter.

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.

Før denne diskusjonen kom opp, streifet faktisk ikke tanken om målgruppe meg i det hele tatt. Jeg heller vel til å være enig med annelingua. Hva vet vi egentlig om Achebas motivasjon for å skrive denne boken?

For å prøve å sette problemstillingen på spissen; ville vi ha tenkt det samme om en europeisk/amerikansk forfatter som omhandlet et tilsvarende tema – at han/hun ville komme med et budskap til afrikanske land?
(Kommer dessverre ikke på noe egnet eksempel i farten.)

Nå er det jo ikke bare oss europeere som er hvite, så det har jeg heller ikke nevnt. Man må huske på at Mønsteret rakner var den første afrikanske romanen som ble skrevet på engelsk, og den ble en suksess verden over. Og når Achebe skriver mye om den motsetningen mellom afrikanske og europeiske fremstillinger av Afrika, så tror jeg fortsatt at han ville komme med et budskap til vesten generelt ! Jeg blir feiltolket hvis du fikk inntrykk at jeg mente at det var en propagandalitteratur, det ville jo fra min side vært et hån mot forfatteren!! Nei, vi får tolke hvordan man vil, men vi er vel alle enig i at denne boka er et stort litterært verk !!

Interessant med ulike tolkninger! Jeg oppfatter ikke Okonkwo som mer barbarisk enn våre dagers konemishandlere, og jeg tror ikke han er en typisk representant for "umuofianerne"; de hadde jo tradisjon for å drøfte problemene før de satte i verk straffetiltak. Enig med deg i at Okonkwo var respektert for mot og styrke, men klokskapen er jeg mer i tvil om.

Jeg skulle også gjerne lese mer om dette samfunnets utvikling. I En halv gul sol av Chimamanda Adichie blir vi kjent med igbo-folk i Biafra-perioden, men Achebe har skrevet to bøker til om utviklingen fram mot sekstitallet og selvstendigheten. Jeg må visst få tak i dem. Ønskelista bare vokser og vokser etter min inntreden i Bokelskere!

Her er et avsnitt fra Store norske leksikon:

Både i Things Fall Apart og i Arrow of God ga Achebe en skildring av
det gamle ibo-samfunnet, der mot, hardt arbeid og materiell rikdom ble
verdsatt høyt. Han viste at det også var et samfunn preget av
splittelse. Hovedpersonene kjemper mot en uavvendelig forandring, som
de ironisk nok bidrar til gjennom sin stahet og personlige stolthet,
nettopp karaktertrekk som samfunnet rundt dem fremelsker. No Longer at
Ease behandler motsetninger mellom gammelt og nytt i en historie om en
ung mann i slutten av 1950-årene, da Nigeria var i ferd med å bli
selvstendig.

Jeg tror ikke de to siste i trilogien er oversatt til norsk.

Eg kjem til å ta fram En halv gul sol så snart vi er ferdige med Mønsteret rakner. Tør ikkje å lese dei samstundes, i tilfelle nokon av personane i dei to bøkene har liknande namn, og eg byrjar å blande saman persongalleria i dei to bøkene.

Da må jeg prøve å få lest den en gang til ja. Skal sies at jeg hadde mye annet på pensum samtidig den gangen, slik at inntrykket av boken kanskje ble preget av det også ;)

Jeg har lest "En halv gul sol" og synes den var bra. På Mammut-salget nå kjøpte jeg Americanah som jeg tror er fra samme forfatter :)

Ble ferdig med "Mønsteret rakner" i ettermiddag, og skulle ønske jeg kunne lest videre om hvordan det gikk med klanen. Men det var vel første bok av en triologi, så kanskje jeg får svar på det jeg lurer på i de to andre bøkene :)

«Det er nesten utrolig hvor godt jeg føler jeg blir kjent med både klanen som helhet og enkeltmenneskene i boka.»

Enig! Dette er en styrke ved Mønsteret rakner. Enig også med Kjell i at den er «et stort litterært kunstverk». Nobelprisklasse!

Når det gjelder Mørkets hjerte, opplevde jeg boken svært ulikt ved første og annen gangs lesing. Første gang syntes jeg som deg, at den var krevende å komme gjennom. Andre gang, da jeg ikke behøvde å tenke på handlingsforløpet, grep innholdet i teksten meg så sterkt at jeg ikke klarte å legge den bort før jeg var ferdig. Rystende og gripende lesning, enda verre enn første gang jeg leste den. Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler deg å lese boken igjen.

Vil prøve å få lest En halv gul sol og Vanære.

Interessant at "Mørkets hjerte" nevnes i denne sammenhengen. Den hadde vi på pensum i sosialantropologi. Husker jeg synes den var brutal, og det er nok en bok jeg bør lese på nytt etter hvert. I motsetning til "Mønsteret rakner" synes jeg den var litt tung å komme gjennom. Liker veldig godt måten Achebe skriver på. Det er nesten utrolig hvor godt jeg føler jeg blir kjent med både klanen som helhet og enkeltmenneskene i boka.

Interessant omtale av Achebes betydning for "nye" nigerianske forfattere. (Jeg har relativt nylig lest En halv gul sol, som handler om Biafras korte eksistens som sjølstendig stat.)

Han har vist oss at dersom vi prøver å redusere historia til éi fortelling, har vi tapt. Det finst aldri berre ei stemme, ei sanning, ein røyndom. Det er dei mange stemmene vi skal høyre på og lære av. Og Achebe skal vi høyre på og lære av. Lenge.

Absolutt enig med deg, Lillevi: Litterære kvaliteter avhenger ikke av hvorvidt hovedpersonen er et likandes menneske. Boka er strålende! Men Okonkwos notoriske mangel på selvbeherskelse greier jeg ikke å forstå ut fra kultur og tradisjon. Flere av mennene i klanen ville ha tenkt seg om før de slo, skjøt og knivstakk. Okonkwo bare gjør det uten å reflektere. Mentalt syk er han definitivt ikke, ei heller mindre begavet. Medfølelsen er jeg med på, men ikke sympatien.