Bokelskere.no

Har lest del to og tre i dag, og blir imponert over måten dette er skrevet på. Vil han vise parallellene i to kulturer - hvordan begge bruker religion tett koblet sammen med leveregler og rettsvesen for å innta maktposisjoner? Synes Achebe gir oss nyanserte personer med ulike personligheter både blant de innfødte og de hvite.

Han er ganske god når han har fortalt om skikker som for oss virker latterlige eller groteske, og etterpå gir oss reaksjonen til Okonkwo når han har hørt misjonæren fortelle om den Hellige Treenighet: Til slutt var Okonkwo helt overbevist om at mannen var sprutende gal. Vi har vel alle lett for å se på det kjente som mer riktig enn det ukjente.

Tredje del innledes med: Syv år var lang tid å være borte fra klanen sin. En manns plass ble ikke evig og alltid stående åpen for ham. Så snart han hadde forlatt den, reiste en annen seg og fylte den. Klanen var som en firfirsle; om den mistet halen, så vokste det snart ut en ny. Godt sagt, synes jeg!

Ellers synes jeg henvisningen til "Mørkets hjerte" og "Vanære" som ble nevnt lenger nede i tråden, var interessante. Og Lillevi: Jeg vil absolutt anbefale deg å gi "Vanære" en ny sjanse.

Hei Marit og takk for at du gir meg anledning til å si noe om et tilbakevendende tema her på bokelskere – kan man verdsette en boks litterære kvaliteter selv om hovedpersonen, i ens egne øyne, er en drittsekk. Jeg mener absolutt ja, og viser til Dvergen av Pär Lagerkvist for å underbygge mitt synspunkt. Ondere hovedperson finnes knapt, og en gripende, ubehagelig bok som berører livets store spørsmål; hva bestemmer våre valg, hva er ondskap, mm.

Okonkwo - jeg er langt på vei enig i din beskrivelse av han, og liker han heller ikke. Du skriver «… bortforklare usympatiske trekk med kultur og tradisjon». Nei jeg vil ikke bortforklare hans usympatiske trekk, men kultur og tradisjon hjelper oss til å forstå Okonkwos karaktertrekk. Jeg har en viss sympati, medfølelse med han. Er han ikke en mann som gjør så godt han kan? Innenfor de gitte rammene. En mann med visse forsonende trekk (for eksempel at han går ut og leter etter Ezinma den spesielle natten). Jeg har ingen tro på at han er mentalt syk, slik du er inne på, Rolf.

Uten å nøle, ga jeg terningkast 6 til Mønsteret rakner (som jeg ga Dvergen). En glitrende penn, et interessant tema, og mennesker vi kommer under huden på.

Slutten på første del nærmer seg, og jeg får bare si det som det er: Jeg liker ikke Okonkwo. Det er 38 år siden jeg leste boka første gang, på ei tid da man på død og liv skulle være tolerant og (bort)forklare usympatiske trekk ved å henvise til kultur og tradisjon. Nå, ved annen gangs lesing, må jeg i alle fall legge til nok en faktor, nemlig personlighet. Selvsagt er Okonkwo preget av kultur og tradisjon i klanen sin, men samtidig har han jo vitterlig personlige egenskaper som stundom ikke faller smak hos resten av klanen og dermed ikke kan kalles kulturbetinget. Vi opplever jo at han blir irettesatt etter et par av voldsepisodene, og hos vennen Obierika finner vi ikke disse aggressive reaksjonene på enhver motgang.

Menn av Okonkwos kaliber finnes over hele verden. Menn som griper til vold når de går tom for argumenter. Saktens viser de forsonlige trekk iblant, men Okonkwo oppfatter slike trekk som svakheter. Det er synd på ham - han mangler evnen til å glede seg. Men jeg liker ham ikke.

God søndags morgen.

Jeg startet dagen med å lese første kapittel i ANNEN DEL av Mønsteret rakner,
altså romanens kapittel 14, og mønsteret begynner allerede å rakne for Okonkwo.

Dette kapitlet (14) er ganske sentralt for å forstå menneskene, kulturen og religionen i Nigeria på den tiden. Har jeg i alle fall en følelse av.

Jeg siterer et par avsnitt (Verdensbibliotekets utgave):

Livet hans hadde vært behersket av stor lidenskap - å bli en av herskerne i klanen. Det hadde vært selve livskilden i ham. Og han hadde nesten oppnådd det. Og så var alt sammen blitt ødelagt. Han var blitt kastet ut av klanen, som en fisk som var blitt slengt gispende opp på en tørr sandstrand. Det var åpenbart at hans personlige gud eller chi ikke var laget for store ting.. En mann kunne ikke heve seg opp over sin chi, sin bestemmelse. Det var ikke sant, det de gamle sa - at hvis en mann sa ja, så istemte chi. Her var en mann hvis chi sa nei, om han selv sa ja aldri så mye.
(s. 126 f.)

"Hør på meg, da," sa han [Uchendu] og rensket halsen. "Det er sant at et barn tilhører faren. Men når en far slår barnet sitt, løper det inn i morens hytte for å få trøst. En mann tilhører sin fars land så lenge alt er vel og livet er skjønt. Men i sorg og bitterhet finner han tilflukt i morens land. Din mor er der for å beskytte deg. Der er hun begravet. Og det er derfor vi sier at mor er den høyeste. Er det riktig at du, Okonkwo, skulle komme til din mor med dystert ansikt og nekte å ta imot trøst? Vokt deg så du ikke mishager de døde. Din plikt er å trøste dine koner og barn og føre dem hjem til din fars land om syv år. Men hvis du lar sorgen knuge deg ned og ta livet av deg, så kommer de alle sammen til å dø i landflyktighet." Han tok en lang pause.
(s. 129)

Vakkert.

Fortsatt god søndag.

«Mørkets hjerte sett fra den andre sida. Lesingen gir trippelmening hvis du legger til Vanære - se på de tre mannlige heltene, hvordan de møter det totalt ukjente og må oppgi å forstå det.»

Denne interessante kommentaren til Mønsteret raknet skrev bokelsker Åse Marit Tveit for ca. fem år siden. «Mørkets hjerte sett fra den andre siden» synes jeg er en spennende tilnærming.

I Joseph Conrads Mørkets hjerte følger vi handelsmannen Kurtz på hans reise, mot slutten av 1800-tallet, oppover Kongoelven og dypt inn i Kongo. Dette er den hvite manns herjinger i Kongo.Boken var enda mer hjerteskjærende brutal ved andre gangs lesing enn ved første. (Da var spenningsmomentet «hvordan går det», borte, og brutaliteten sto naken og klar.)

I Mønsteret rakner ser vi det samme, den hvite manns brutalitet, i Nigeria, og gjennom Okonkwos og klanens øyne. Hvordan misjonærene kommer, og sakte, men sikkert, sår splid mellom klanens medlemmer og befester sin posisjon. De brutale følgene dette gradvis får for hele klanen. Som Åse Marit er inne på; vi ser det britiske Kurzt var en del av, gjennom øynene til dem som rammes.
Og begge de mannlige hovedpersonene har vansker med å forstå det som skjer.

Vanære begynte jeg på da J. M. Coetzee fikk nobelprisen, men fullførte aldri. Kanskje burde jeg det?

Det tror jeg ikke du vil angre på, Monica! Jeg har foreslått Skylark med jevne mellomrom hos bokelskerne, men det er nok litt som med John Williams og Stoner - når mange nok har lest boken - så skal alle lese den. :)
Det er for øvrig Peter Ezterhazy som har skrevet forordet, han kjenner du bl.a. fra Himmelsk harmoni.

Og der ble fristelsen for stor; Skylark er nå lastet ned på Kindlen min. Takk for enda et tips om en for meg ukjent forfatter, Ava!

Jeg ser ikke helt hva problemet er?
De som følger deg ser vel ikke noe annet enn det alle kan se så lenge du har bruker her?

To valg:
1) Fjern bilde og eventuelle personlige opplysninger
2) Lag oversikt i Word eller Excel

Jeg er ikke nysgjerrig nok til å kikke på profilen din, så kanskje du allerede har skrevet det, men du kan jo legge inn en beskjed om at du ikke ønsker følgere der (under bio).
Uansett - ha en fortreffelig helg - med eller uten følgere. :)

Bestilte nettopp boken fra Akademika:-) Vil bare nok en gang si tusen takk for god hjelp!! Blir rett og slett rørt fordi du brukte av din tid for å finne ut dette for meg!!:-)

Jeg så ikke det, men nå fant jeg det ut!! Heder og ære til deg:-)

Kapittel 10, egwugwuar ...

... egna seg nok godt til å skreme ungar med.

Har aldriiiii sett på makan!!!! Tusen, tusen, takk til deg, er rett og slett målløs! Ser det går an å bestille denne boka, og det skal jeg gjøre! Du har reddet dagen og natten min, nå kan jeg endelig slippe taket!!:-):-):-)

Jeg klarer ikke å slippe taket på dette krittet ! Ser ut som at det var en tradisjon at de måtte tegne streker på gulvet før de delte denne kolaen. S 61 "De skal være hvite som krittet her" sa Obierika og holdt i været et stykke kritt, som hver mann hadde i sin obi og som gjestene hans brukte til å tegne streker på gulvet med før de spiste kolanøtt. Hvorfor måtte de gjøre det? Noen kloke hoder der ute som vet???

"Livets nivåer" av Julian Barnes er en bok ulik de fleste. Den inneholder tre litterære essays; det første essayet handler om pionerene i ballongferd og vovhalsene som for første gang klarte å ta de første fotografiene fra lufta; det andre delen handler om en romanse mellom to større-enn-livet-figurer, og det tredje, det beste essayet etter min mening, handler om bortgangen til forfatterens kone, sorgen og hvordan han taklet livet uten henne. Jeg har aldri, og da mener jeg aldri, kommet over noe finere som er skrevet om sorg. Det er også denne delen som fortsatt gjør at jeg ikke tør å anmelde boka, fordi jeg stadig går tilbake til den og opplever nesten elektrisk støt ved hver leste setning.

Skylark av ungarske Dezso Kosztolanyi.
En magisk roman jeg leste for snart fem år siden, og som ble en mine favorittbøker.

De første linjene i Skylark:
in which the reader is introduced to an elderly couple and their daughter, the apple of their eye, and hears of complicated preparations for a trip to the plains.

The dining-room sofa was strewn with strands of red, white and green cord, clippings of packing twine, shreds of wrapping paper and the scattered, crumpled pages of the local daily, the same fat letters at the top of each page: Sarszeg Gazette, 1899.

Jeg må også si at den religionen denne stammen hadde, gjør meg også nysgjerrig, har veldig lyst til å lære mer om den, for å øke forståelsen for deres handlinger bedre. Denne animismen er jo nokså gjenkjennende, det praktiseres jo her også. Det er ikke lenge siden at jeg hørte om noen som klemmer på trær for å få litt av treets styrke, og ja det var her i Norge i 2015! I landsbyen Umuofia hadde de jo blant annet dette "fruktbarhetstreet", der kvinnene som ønsket seg barn satte seg under.
Jeg er også veldig nysgjerrig på hvilke regler som gjaldt når de tegnet seg med kritt, allerede på s 7 blir vi kjent med denne tradisjonen. Unoka fikk besøk av Okoye, han kom for å innkassere gjeld. Unoka serverer han kolanøtt, litt alligatorpepper og en klump hvitt kritt.
"Unoka tok imot den ære det var å knekke kolaen. Imens tok Okoye krittbiten og tegnet noen streker på gulvet, og derefter malte han stortåen sin. Hvorfor gjorde han det, hensikten???

Har googlet litt, og ser at det er vanlig å omtale det som frø! Leste mest om den afrikanske typen av jams. Det blir også nevnt tuber og knoller? Må studere litt til, så etter denne boka her kan vi jo nesten gå opp i eksamen i flere forskjellige fag!!:-)

Jau, det er sikkert gagnbart. Men eg tenkte meir på om det finnest ord som ikkje er spesifikke for jams, som gjeld delar av rotfrukter (eller delar av røter i det heile) som er meint for å såast/plantast.