Bokelskere.no

Nå er jeg i Gjógv på Færøyene og nede for telling, men Havstein har tatt seg av meg og gitt meg et rom i en nedlagt fileteringsfabrikk.

Og "jeg" er Mattias i "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet" av Johan Harstad.

Det er et sitat paa side 181: "...og jeg ser blokker der nede og overalt bor det folk, og noen av dem har vi elsket...". Lurer paa om det er inspirasjonen til tittelen til den andre diktsamlingen til Thomas Marco Blatt, nemlig "Overalt bor det folk". Det hadde jo vaert litt fint. :)

Nå forlot jeg nettopp Sjørøverøya et sted utenfor Syd-Amerika en gang på 1700 tallet. Trenger vel ikke å si hvilken bok dette er da ^^

Akkurat Kristi Himmelfart har da ganske lite å gjøre med hvordan dagens hundre forskjellige kristendommer forholder seg til hverandre og alt annet. Det virker i grunnen som om du stort sett irriterer deg over at de gjevne kristendomskunnskapene har gått kraftig nedover for den gjevne nordmann siden din egen ungdom. Dette har kanskje en viss sammenheng med at grunnskolepensum nå fordeler de gamle kristendomstimene mellom opptil flere av de store verdensreligionene (og fokuserer for øvrig gjerne på den sentrale filosofien og etikken heller enn alle de forskjellige hellidagene og detaljene rundt religionsstifterens liv), men stort sett kommer det vel av den gjevne nedgangen av den andel av befolkningen som går gjevnlig i kirken eller leser bibelen noe særlig. Det vil på den annen side sikkert glede deg å få vite at det gjennomsnittlige utdanningsnivået i Norge bare stiger og stiger, som det i grunnen alltid har gjort, og enhver klage på den moderne ungdommens kunnskapsløshet derfor er relativt ugjennomtenkt.

Jeg befinner meg i en liten blokkleilighet på Årvoll i Oslo, på 60-tallet, "i Berlinmurens og president Kennedys år".

For deg som har det travelt, men likevel liker å skryte på deg å ha lest de store, tunge russerne.

Nå er det jo ikke bare damer som skriver om de nære ting.

Knausgård legger brokkolien i kokevannet og tenker på farsrollen, Espedal kjenner på det å være dødelig mens han ser ut av vinduet, Marcel Proust ligger i sengen og lurer på om mor vil kysse ham god natt i kveld og Tarjei Vesaas er så kjenslevar at jeg får utslett.

Unni Lindell, Karin Fossum, Anne B Ragde og en drøss med andre damer skriver plottdreven, «maskulin» krim og spenning med mye action og lite følelser.

Jeg tror grunnen til at du slapper bedre av med en krim med et handlingsdrevet plott er at det er enklere å lese og hodet kan gå mer på tomgang. Det handler ikke om kjønn, det handler om motstand i teksten.

Når det bare er språket, og ikke handlingen driver romanen fremover, er det mange som synes det er tyngre å lese.

Det handler ikke om at Jo Næsbø er mann og skriver mannete mens Virigina Woolf er dame og skriver damete.

Det handler om at en spenningsbok er skrevet som en page-turner - den skal hale deg videre uten at du må jobbe for det.

«De nære ting» er ikke spesielt kvinnelige. «Spenning» er ikke spesielt mannlig. Forfatteren som har fått masse spalteplass for å skrive seks bind om «det nære» har digert skjegg.

At du tenker på det sånn sier mer om ditt forhold til kjønn enn om bøkene du henviser til. Jeg tror ikke hva slags bøker vi velger å ta med på ferie handler om kjønn. Det handler om smak.

Jeg ligger i sola og leser om østfronten. Det er unektelig barskere enn Harry Hole, men det handler ikke om at jeg egentlig ikke er hunkjønn. Det handler om noe så opplagt som at jeg er interessert i historie.

Då eg gjekk på barneskulen lærte også eg mykje nyttig, og spesielt sløyd og geografikunnskapane har festa seg på minnet. På sløyden lærte eg å pusse ein oppsaga plankebite og kalle det ei skjerefjøl, og ein gong klarte eg, med stor hjelp frå sløydlæraren min, å lime i hop 5 plankebitar, som gav resultatet bokhylle. I geografien lærte eg at Bhutan er eit land i Asia og at 0,2 prosent av det totale arealet i Finnmark er dyrka mark.

Det einaste eg kan hugse frå religionsundervisninga er at vi måtte lære oss dei 10 boda og fader vår utanav, og at eg måtte, saman med halvparten av gutane i klassa, stå fremme ved tavla og skamme meg fordi eg ikkje hadde øvd godt nok.

Utover dette lærte eg naturligvis også å lese, skrive og rekne. Eit av dei første orda eg lærte å lese/skrive var "sil". På den tida viste eg ikkje kva ei "sil" var for noko, men no veit eg at ei "sil" er det vi i heimbygda mi kallar eit dørslag.

Alt i alt er eg godt nøgd med utbyttet av dei 6 første åra i grunnskulen.

Jeg syns Unfun er den dessidert beste! Den er mer sammensatt, har en strørre helhet og fantastisk genial hvis du tenker litt nøyere gjennom den etter å ha lest den.

Forøvrig er jeg veldig glad i Faldbakkens måte presentere kritiserende kunst. Skandinavisk misantropi serien er verdt å bruke litt tid på.

Matias Faldbakken, hva faen er det med deg?

Jeg har ikke lest den men hørte den nettopp på lydbok. En fornøyelig opplevelse som ga meg mange morsomme stunder. Jeg tok meg selv i å le høyt mens jeg sto og ventet på venner i ved ankomst innlang på Gardermoen, og jeg måtte avbryte en ansatt i en butikk som ville hjelpe, med å si "Beklager, jeg hører på en god lydbok. Bare vent litt." Absolutt lese/lytteverdig! Erlend Loe har lest den inn selv.

Erlend Loe er sannsynligvis en av Norges mest underkjente forfattere. Hans bøker er etter min mening i verdensklasse. Doppler er genial. Åpningsavsnittet er noe av det beste som er prestert i norsk litteratur. Da jeg bodde i Zagreb hadde jeg russiske naboer. Fruen i huset satt på terrassen og leste Doppler på russisk og lo høyt. Da tenkte jeg at det finnes rettferdighet i verden likevel.

Til alle dere med jenter over prinsessestadiet og før russetida... glemmer aldri disse bøkene!