Bokelskere.no

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

Det er jo helt urimelig at du ber meg lese bøker! sa jeg. Ingenting er urimelig, sa hun. Jeg kan be om hva jeg vil. Hvis du ikke tilfredsstiller mine krav, kan vi ikke være sammen. Men hva med mine krav? sa jeg. Hun smilte. Jeg tilfredsstiller allerede dine krav, sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, det var jo sant.

Noen vil mene at det burde vært et utropstegn etter forrige setning, men jeg(som skriver dette)syns at bruk av utropstegn er et tegn på svakhet.

Jeg har levd i mitt eget hode lenge, kanskje for lenge. Folk sier jeg burde komme meg mer ut. Omgås andre. Det kan nok hende jeg stenger av noen steder, men hvis du har måttet sitte og vente, som jeg har, mens partneren din er hos en annen, eller lover å gi deg sin fulle og hele oppmerksomhet etter middag, men sovner straks du begynner å snakke - ja, da kan du bli ugjestfri hvis du ikke passer deg, skjønt det er det siste jeg ønsker.

Pappa døde for to måneder siden. Det er ikke noe nytt i det. Fedre dør hele tiden. Hver eneste dag raser et stort antall fedre utfor stupet. Sånn må det være. De kommer smilende inn til deg den første dagen du åpner øynene, klapper deg på hodet og holder deg i armene sine. De kjører deg på fotballtrening i noen år, låner deg hammer og sag slik at du kan bygge hytte i skogen og ber deg ta deg sammen når du kommer for sent hjem om kveldene. Senere fases de ut, umerkelig. Til den dagen de dør. Det finnes ingen fedre som har kommet for å bli. Men de tror det, alle sammen.

Men også den usynlige sees til slutt, som et hvitt omriss i bevegelse i naturen og det finnes ingen steder å gjemme seg. Den som gjemmer seg ved å krype ned i ett hull, dukker opp igjen ved åpningen av et annet, til våren. Lille muldvarp.

Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke, rosa tannkjøttet, og at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenke på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark raskt over øyelokket. Det gjør vondt ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt. Forsøk å tenke på dette ordet: Vietnam. Gjør det fortsatt vondt? Nei? Det burde gjørde det.Det burde det absolutt. Kanskje er det det som er problemet.

Det forandrer seg fra dag til dag. Noen ganger mer enn andre. Ikke mye, selvsagt, men om du ser nøye etter, hvis du trener, konsentrerer deg, vil du bli i stand til å se de bitte små endringene i huden, rynken over pannen som har forandret seg iløpet av natten, kan hende bare en halv millimeter. Men du ser det. Om du øver. Konturene av deg som blir tynnere, silhuetten svakere. Men du er ikke helt borte ennå. Det tar tid. Årevis. Men du forsvinner. Du forsvinner for deg selv, blir en annen, hver eneste dag. Du er ikke den du en gang var. De mikroskopiske cellene som utgjør ansiktet ditt på fotografiet dine foreldre har hengende i stuen, er borte, byttet ut med nye. Du er ikke lenger den du er. Men jeg er fortsatt her, atomene bytter plass, ingen kan kontrollere kvarkenes krumspring. Også slik med dem du elsker. At de med nesten stillestående hastighet smuldrer bort mellom armene dine, og du skulle ønske du kunne klamre deg fast til noe bestandig i dem, i skjelettet, ta tak i tennene, hjernecellene, men du kan ikke det, for nesten alt er vann og nytteløst å holde fast i. Så alle spor forsvinner, litt etter litt. Og senere forsvinner sporene de satte igjen bak seg, huset de bodde i, tegningene de lagde til deg, ordene de skrev på lapper som forsvant. Minnene du sitter igjen med som også til slutt slipper taket, som gammel tapet, og med tiden denne kloden i utkanten av den helt perifere galaksen, hvor det en dag vil være umulig å svare på spørsmålet, levde det noen her? Har noen bodd her? På jorden? Slik tenker jeg nå.

Hvis det finnes kvinner som trer ut av de istykkerklipte kjolene sine i stedet for å reparere dem, så er det dem dere skal studere. Studer artsflyktningene. Studer forsøksmusene som gang på gang faller utenfor rammen for eksperimentene. Forsøksdyret som forlater sin art på grunn av en overbevisning om ikke-tilhørighet alternativt alternativtilhørighet. Pattedyret forvandles til romvesen. Framtidsdyret. Mulighetene til transcendens er uendelige.

Love me two times, baby mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?

Tålmodighet er et parti folk for lengst har sluttet å stemme på.

Og så satt vi der. Kveldene oppe hos Ennen. Jeg og det mennesket du alltid ønsket du møtte. Og hun spilte Cardigans til det kjedsommelige, mens jeg tenkte at jeg skulle ha møtt deg for så mange år siden, jeg skulle ha klemt deg.

Every man, deep down, knows he's a worthless piece of shit.

Noen vil ikke ha hele verden om de kan få den.
Noen vil ikke ha et eget land.
Og noen vil ikke engang ha en skole i Stavanger.
Noen vil bare være en del av det hele.
Nyttig, om enn unnselig.
Ikke alle trenger hele verden.
Jeg ville bare være i fred.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.