Bokelskere.no

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.

Det finnes mer poesi enn rettferdighet i verden.

Den dype smerten vi føler når ethvert levende vesen vi kjenner, dør, springer ut av en følelse av at hvert individ har noe ved seg som ikke lar seg beskrive, noe særegent og dermed helt uerstattelig. Omne individuum ineffabile - enkeltvesenet er uutsigelig.
Det gjelder selv for dyr, og den vil føle det sterkest som ved en tilfeldighet har tilføyet et elsket dyr et dødelig sår, og nå ser avskjeden i dyrets øyne. Dette gjør så vondt at hjertet brister.
(Arthur Schopenbauer, utdrag fra Paregia und Paralipomena, 1851)

Sånn er det med kjærligheten, unge Kafka Tamura. Det er du selv som nesten mister pusten fordi det er så fantastisk, du selv som går deg vill i det dypeste mørke, du selv alene. Det er noe du selv må holde ut i ditt eget hjerte.

Det som er blitt dyrket fram over tid, lar seg ikke oppsluke av intetheten uten videre.

The Passionate Shepherd to His Love

Come live with me and be my love,
And we will all the pleasures prove
That valleys, groves, hills, and fields
Woods or steepy mountain yields

And we will sit upon the rocks,
Seeing the shepherds feed their flocks
By shallow rivers to whose falls
Melodious birds sing madrigals.

And I will make thee beds of roses
And a thousand fragrant posies,
A cap of flower, and a kirtle
Embroidered all with leaves of myrtle;

A gown made of the finest wool
Which from our pretty lambs we pull;
Fair lined slippers for the cold
With buckles of the purest gold;

A belt of straw and ivy buds,
With coral clasps and amber studs;
And if these pleasures may thee move,
Come live with me and be my love.

The shepherds' swains shall dance and sing
For thy delight each May morning:
If these delights thy mind may move,
Then live with me and be my love.

Flyt er den tilstanden av tilfredsstillelse vi trer inn i når vi blir fullstendig engasjert i det vi holder på med.

Det finnes mennesker
som har så lite mot
at de, uansett hvor sterkt de måtte føle det,
ikke tør å si at det blåser en kald vind,
hvis de ikke allerede har hørt andre si det.
(Georg Christoph Lichtenberg 1798)

Det er et gigantisk unntak å være i live.

Etter ti års arbeid med lært hjelpeløshet må jeg endre min oppfatning av hva som foregikk under eksperimentene våre. Det skyldes noen pinlige funn som jeg fortsetter å håpe vil forsvinne. Ikke alle rottene og hundene ble hjelpeløse av de uunngåelige sjokkene. Det gjør heller ikke alle personer som blir stilt overfor uløselige problemer eller uunngåelig støy. En av tre gir aldri opp, uansett hva vi prøver. Dessuten er hver åttende person hjelpeløs i utgangspunktet - de behøver ikke å erfare mangelen på kontroll for å gi opp. Til å begynne med feier jeg dette under teppet, men etter ti år med konstante avvik, er det på tide å ta dette på alvor. Hva er det ved visse mennesker som gir dem en bufferstyrke som gjør dem usårbare overfor hjelpeløshet? Hva er det ved andre som gjør at de faller sammen så fort det oppstår vanskeligheter?

Når man får lite bekreftelse som liten. sulter man ofte resten av livet etter å bli sett som den man egentlig er.

Hvem det nå var som sa at å filosofere er en øvelse i å dø hadde rett på mer enn en måte, for ingen blir yngre av å skrive en bok. En blir ikke yngre av å lese en heller.

(...) jeg hadde løyet. Selvfølgelig var jeg gladere i bøker enn i mennesker.

Vanen betyr at tidssansen sovner eller at den i hvert fall blir svekket, og når man opplever ungdomsårene langsomt, mens derimot livet siden flykter fortere og fortere av gårde, så må det komme av at vanen får større og større makt.

Han sover. Hvor tunge kår han enn her nede fristet,
han levde dog. Han døde da han sin engel mistet.
Så enkel en sak: som det alltid hender
at natten faller på når dagen ender.

Det er og blir en ulempe å ikke være født, ikke være til stede, ikke utgjøre noe mer håndfast enn en potensiell og kun forestilt fremtidig eksistens, hva angår tale og forsvare sin egen eksistens.

Closing my eyes doesn't help. Fire burns brighter in the darkness.

Jeg skal aldri få meg noen stil!!

Det ble derfor til at jeg bare ble sittende der, ute av stand til å si noe som helst, jeg var dritings hver eneste kveld, for å si det som det var. Det eneste som stod igjen nå var å glane på damene. Damene!
Endelig var jeg i ferd med å bli et menneske. Endelig! Selvfølgelig var jeg et mislykket menneske! Men jeg var glad til! Ved å sitte drikke meg kanon dritings og sitte der taus og bare grine hadde jeg tross alt endelig maktet å bli et slags menneske!

It's best to give while your hand is still warm.