Bokelskere.no

Av en eller annen grunn stiller døende mennesker bestandig spørsmål de kjenner svaret på. Kanskje det er for å kunne dø mens de har rett.

Ved fødselen er du ikke født som et tre, du er bare født som et frø. Du må vokse til du begynner å blomstre, og den blomstringen vil være din tilfredstillelse, din fullbyrdelse. Denne blomstringen har ingenting med makt å gjøre, ingenting med penger å gjøre, ingenting med politikk å gjøre. Den har bare å gjøre med deg; det er en individuell utvikling. Du må bli en lovprisning for deg selv.

Livet etter livet er tilsluttet evigheten, og evigheten er tilsluttet livet.

Døden er ingen avslutning, det er bare en forflytning.

Hitler selv visste at han aldri kunne vinne folket gjennom argumenter. Det skrevne ord var for ham ubrukelig, fordi det ikke førte til noe. Hitler søkte handling, han ville ha forvandling, og den fant sted i øyeblikket, gjennom mennesker. Et innlegg i avisen mot det ene eller det andre, som ble møtt med et svar i en diskusjon som gikk fram og tilbake, var meningsløst, det var bare ord. Selv i sin bok, Min kamp kommer han hele tiden tilbake til si mistro til det skriftlige. Min kamp handler om hvordan et samfunn kan forandres fra grunnen av, og i det er den ikke fanatisk, men praktisk.

Streaks of light came in through the closed shutters where they worked with the seriousness of creators - and destruction after all is a form of creation. A kind of imagination had seen this house as it now become.

To be inside that music, to be drawn into the circle of its repetitions: perhaps that is a place where one could finally disappear.

Vi. Jeg lurer på hva Dante hadde sagt til en slik utmerkelse. For selv om han var ektemann, småbarnsfar og elsker, var han først og fremst Dante Alighieri; mann, friånd, filosof, politiker og dikter. Og når han skrev så vakkert om kvinnen, var det ikke sikkert han tenkte verken på konen eller Gemma eller den skjønne Beatrice. Diktene er ofte allegoriske, kvinnen symboliserer både idé, filosofi og byen Firenze som Dante så brutalt hadde blitt forvist fra. Nå er det umulig å skulle gjette hva han satte høyest. Kvinnen eller byen? De tre barna eller filosofien? Kanskje tenkte han rett og slett ikke på det ene som viktigere og høyere enn det andre. Vi har ingen skriftlige beretninger om Dantes forhold til husarbeid, barnestell, farsrollen, derfor er det bare ren gjetning når jeg ser for meg at dikteren står opp av sengen og kler på seg den orange tunikaen med grønn krage, det morsomme hodeplagget med øreklaffer og laubærblader, før han stormer gjennom stuen for å finne skinnstøvlene og de siste småpengene. Han slår døren i bak seg, løper over gaten og hopper opp i vognen som skal inn til byen. Her drikker han seg full, og smaker for første gang på det nye ordet han har fått lagt på tungen. Vi. Ikke lenger hun og jeg, men vi. Det er fremdeles bare gjetning, men jeg tror han føler en blanding av raseri og tilfredshet, av opprør og resignasjon. Han skyller det ned med en sterk øl, bestiller en til og gleder seg med ett over at han drikker opp de siste pengene hun hadde. Han tar seg i det: Vi hadde, tenker han. Det er nemlig lenge siden han var en rik og holden mann i byen. Nå er han blakk og forvist, han er ensom, men han kan ikke lenger synes synd på seg selv. For han er ikke alene. Han er vi, og hver gang han tenker på det, blir han fylt av en stor, tung og stolt ansvarsfølelse. Himmel og helvete, sier han. Det er to sider av samme sinn.

Tanker i seg selv er harmløse, det er hvordan vi reagerer på dem, som potensielt er skadelig.

Selv
Etter
All denne tiden
Sier ikke solen til jorden
”du skylder meg”

Se
Hva som skjer
Med kjærlighet som denne
Den lyser opp hele himmelen

• Hafez

(NB! ikke fra denne boka)

Det er meg meget vanskelig å forstå det unormale til tross for at det er så alminnelig, den rasjonelle ondskapen er håndterlig, men den grunnløse uhåndterlig.

Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne bli besatt
av en jeg egentlig forakter
Han brant seg fast i meg
Hva var det for et gåtefullt tegn i kroppen hans
som ble et svijern?
Konturen av en linje i ryggen hans
En plutselig trang til å røre ved huden hans
Et glimt av åren ved haken hans, en trang til å bite den langsomt over
la tungen gli nedover langs denne helt forbudte rygg...

"I do not think you could be so bad a man," Said I, "if you had not all the machinery to be a good one."

Alt går over. Eller mer presist: Alt går over i noe annet.

Når mister et menneske grepet og hjernen blir blank? Når det ikke kan sove eller holde ut å være våken?

Osvald: Mor, gi mig solen.

Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Han går helt akterut på poopen og pisser over rekka. Urinen hans blander seg med tropehavets salte vann. Det føles nesten litt høytidelig å tenke på det, på denne enheten mellom menneske og hav.

Jada (min anm)

Han var ikke kapabel til å skjønne dybden i utsagnet. Han bare skreiv denne bisetningen sin, ikke noe mer, at "museet til Hanssen er genialt og forvirrende". Selvfølgelig, uttrykket "forvirrende", det hørte med, var helt naturlig forekommende, noe som så å si forklarte at hele dette museet mitt måtte avspises med en bisetning, der man ellers skreiv side opp og side ned om hoppbakker, blåfarger og kunstlaboratorier. For hadde det virkelig vært genialt, virkelig, ville det gjennomtrengt alt, også artikkelen, da ville jo jeg og museet fått en fyldig beskrivelse, ettersom det geniale alltid er så oppsiktsvekkende som det er, det sier seg selv. Dermed ble hele den fordømte artikkelen, hvor mitt museum og meg ikke ble omtalt annet enn gjennom en bortgjemt bisetning, en sublim bekreftelse på at det geniale ikke kan finne sted. Det geniale er per definisjon overspent og forvirrende. Derfor, i journalistens egen forståelesehorisontale verden var alt om meg og museet mitt da bare dobbel forvirring! Slik ussel retorikk ble jeg utsatt for.

Landskapet har revet seg løs. De forskjellige delene beveger seg eller står stille for seg selv. Bakken strekker seg fra rododendronbuskene foran østgavlen og ender bak klessnoren og eiketrærne. Én bevegelse. Jordet bakenfor, der snøen legger seg i striper, en annen. En sommer et bål, som man senere forstår er et menneske. En latter over at man kan bruke tiden sin på å late som det ene og det andre. Kunsten. Teateret som vinner land. Og en følelse av at man likevel har et ansvar.