Bokelskere.no

Fraværet hans var som den skarpt avtegnede tomheten på et fotografi der noen har klippet ut en skikkelse med presis saks, og nå er den manglende skikkelsen viktigere, mer dominerende enn alle andre.

Når Amadeu leser en bok, har den ingen bokstaver igjen etterpå.

As far as he was concerned, after maps, chocolate was probably the finest invention the human race had come up with. Especially whole boxes of chocolates.

I går på toppen av verden hos en hertuginne, i dag aller nederst på stigen hos en pantelåner.

Han ble med ett i dårlig humør. Alle de små skuffene i hjernen, som skulle være fulle av vidd, lukket seg; han hadde mistet taleevnen.

Det litterære kunstverket er altså en “oversettelse” av alle de livets avleiringer som ligger lagret i dypet av forfatteren, alt som finnes i den fortid som han trodde var tapt, men har funnet igjen, og da er alt relevant, ikke bare tiden han har brukt til å studere kunst og arkitektur eller gruble over skjønnheten i naturen, men også all den tid han har kastet bort på endeløse middagsselskaper og håpløse kjærlighetsforhold. Alt blir materiale for kunsten, der kjærlighetens smerte forvandles til gleden ved å forstå kjærlighetens lovmessighet. Når lidelse blir glede, er det gjennom intelligensen, som under følsomhetens og følelsens tvang forvandler det partikulære (min lidelse) til det generelle (vår lidelse), slik alkymisten gjør et simplere metall om til gull. Kunstverket er altså en fremstilling av livet, men i oversatt form, og det blir kunst ved sin forskjell, den som gjør at vi kan kjenne igjen samme kunstner i hans forskjellige verk. Kunstverket beror på både forskjell og repetisjon.

Slik fortsatte vi altså å leve, tenkte jeg. Samme hvor dype og skjebnesvangre tap vi hadde lidd, samme hvor uerstattelige ting vi var blitt fravristet. Selv om vi var blitt forvandlet til det ikke var noe annet igjen av oss enn et tynt lag med hud, fortsatte vi vårt tause strev for å holde livet gående. Favn etter favn halte vi til oss vår tilmålte tid og slapp den ut igjen bak oss.

Det var som om den aksen av virkelighet som verden vanligvis dreide rundt, var borte. Fargene føltes unaturlige, og detaljene var dårlig utført. Veggene var laget av pappmasjé og stjernene av aluminiumsfolie. Overalt kunne du se limet og spikrene som holdt det hele sammen.

Jeg liker outsidere, skygger som vandrer gjennom de spindelvevbefengte salene i det fortapte slottet der livet må leves.

Bena mine, det ene prøver å gå fortere enn det andre, fører meg bortover en sidegate. Til forskjell fra hovedgatene som skjærer seg gjennom byen med kjøttøks, kaster denne eldgamle nokså mye på hoftene. Den forhandler med nabolagene, den kjøpslår, gir og tar.

"Att älska någon är som att flytta in i ett hus", brukada Sonja säga. "I början förälskar man sig i allt det nya, man forundras varje morgon över att det är ens eget, som om man är rädd för att någon plötsligt ska rusa in genom dörren och påtala att det skett ett grovt misstag och att det inte alls är meningen att man ska bo så här fint. Men som åren går nöts fasaden, träet spricker här och var, och man börjar älska det där huset inte så mycket för alla sätt det är perfekt på som för alla sätt det inte är det. Man lär sig alla dess vinklar och vrår. Hur man undviker att nyckeln fastnar i låset när det är kallt ute. Vilka golvplankor som sviktar lite lätt när man kliver på dem och exakt hur man ska öppna garderobsdörrarna för att de inte ska knarra. Det är det, alla små hemligheterna, som gör det till ditt hem." (Fra den svenske versjonen "En man som heter Ove"

Bestemor var i en utålmodig og irritabel sinnsstemning, det var tydelig at ruletten hadde bitt seg fast i hodet på henne; alt annet var blitt likegyldig og kunne ikke fange hennes oppmerksomhet. På veien spurte hun ikke lenger om noe. Bare da en uvanlig elegant vogn suste forbi løftet hun såvidt hånden og spurte: Hvem kjørte der? Men hun hørte ikke engang på svaret. Hun satt i tanker og rugget urolig og utålmodig i rullestolen.

Eg elsker ingen dame
Men damer, ja, min ven
Og dette er det same
Som å elske kjærleiken

I min dumhet så jeg fortsatt for meg at vi hadde hele livet spredt ut foran oss, som et blomsterbed om våren, en rad med tulipaner før de springer ut i full blomst, når sannheten var at vi var mer som potteroser om høsten, når bladene begynner å visne og forvitre og det eneste de har igjen, er å vente på vinterens forfall.

Og det er med våre dager på Jorden som med vår gjeld til Husbanken eller Distriktenes Utbyggingsfond: jo mindre av det, desto færre plager, færre sorger…

Mennesket husker ikke sine små, gode egenskaper, før det er for sent. Så blir han rørt over hvor edel han kunne ha vært og tror han er full av dyd.

Det er jo snart den eneste fase av livet der vi kan konsentrere oss fullt og helt om å leve, det, når vi ligger for døden… Den eneste tiden vi får, hvor vi kan være mennesket og bare dét… hvor vi får være i fred… hvor det holder bare å være…