Bokelskere.no

Tony Hillermans navahokrim er det jeg kommer på i farten, kommer tilbake med mer senere tenker jeg :)

André Bjerke
PÅ JORDEN ET STED

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

Vel tony Hillermans krimbøker har gitt meg innsikt i navahoene og naboene deres sine tradisjoner f.eks. Utenom dette så gir alle bøker meg innsikt i hvordan forfatteren bruker språket og alle engelskspråklige bøker jeg har lest har gitt meg mer innsikt i det engelske språket. "Bob's your uncle" f.eks. er ikke noe vi lærte om på skolen :)

Jeg er akkurat i ferd med å avlsutte denne boken nå, og jeg er fullstendig enig i at dette er en usedvanlig sterk historie fra en kvinne med en sjeldent sterk indre styrke. Jeg kan nesten ikke skjønne at det går an å overleve det i første omgang, eller at det lar seg å gjøre å stable på bena et nogenlunde normalt liv igjen i andre enden. Det er ikke få ganger i løpet av lesingen hvor jeg har tenkt - hadde jeg kunnet klare dette? Jeg er neimen ikke sikker.

Man kan etterhvert bli mer fantasifull, fordi man drømmer seg bort hele tiden. Og man kan gå håpfullt rundt i flere dager fordi man håper det samme som skjer i boken vil skje med deg også, selv om du vet at det ikke skjer i den virkelige verdenen.

Tja, det kan vel være så mangt, men det har alltid med handlingen å gjøre. Språket kan være hvor bra som helst, men om jeg kjeder meg mens jeg leser så når det ikke opp. Slik er det for meg med flere typiske klassikere for eksempel; jeg kan se at boka er bra, dyp, og hvorfor folk liker den etc etc, men det har ikke noe å si om jeg ikke koste meg mens jeg leste.

Synes det er som om for hver bok jeg leser så vokser min evne til å se ting i perspektiver, min forståelse for mennesker som er annerledes enn meg selv og for følelser og sinnstemninger jeg ikke har følt på kroppen selv. Du blir satt inn i andres liv og lærer hvordan de er, og det synes jeg er veldig berikende. Føler meg liksom som et littegranne større menneske hver gang jeg har fullført en bok med en hovedperson som kanskje så ting på et annet vis enn meg, og som fikk meg til å tenke på nye måter.

Fint tema! Men ja, "alle" bøker gir innsikt. Først og fremst innsikt i hvordan verden ser ut fra andre menneskers ståsted. Det et ikke så lett å velge ut noen få bøker, men den første jeg tenker på er Beate Grimsruds "En dåre fri", som vi har snakket om tidligere. Og disse skakkjørte mennene som Dag Solstad skriver om - ikke minst T. Singer.

Absolutt, jeg har lært utrolig mye av skjønnlitterære bøker. Det er spesielt to bøker jeg husker påvirket meg i ung alder. Den ene er Sofies Verden av Jostein Gaarder, den ga meg innsikt inn i en verden av åpenhet, undring og nysgjerrighet. Den andre var For ung til å dø av Lurlene McDaniel, den ga meg forståelse for at hvem som helst kan rammes av alvorlig sykdom.

Om de ga meg en innsikt jeg ikke hadde fått ellers er ikke sikkert, men jeg tror jeg fant ut av dette mye tidligere takket være disse bøkene. Skjønnlitterære bøker har ofte åpnet opp en ny verden for meg, de har fått meg interessert i ett komplisert eller fjernt tema, noe som har gitt meg forståelse for andres situasjon. Skjønnlitterære bøker kan på sitt beste gi deg ett helt annet perspektiv.

Jeg har ikke noe imot å avbryte bøker jeg ikke liker, men jeg prøver å gi bøkene en ordentlig sjanse først. Av erfaring vet jeg at noen bøker først blir virkelig bra etter at man har lest et stykke, og jeg har ikke lyst til å la utålmodighet føre til at jeg går glipp av fantastiske bøker. I tillegg er det slik at noen bøker krever et spesielt humør, eller en spesiell tilstand, så noen ganger synes jeg det er fint å legge en bok til siden og komme tilbake til den en annen gang.

Flatter me, and I may not believe you.
Criticize me, and I may not like you.
Ignore me, and I may not forgive you.
Encourage me, and I will not forget you.
Love me and I may be forced to love you.

William Arthur Ward

Jeg er veldig subjektiv når jeg gir terningkast. I årenes løp har jeg lagd meg et sett med regler for hva en god bok skal inneholde. Disse reglene gjenspeiler mitt ståsted og mine verdier. Disse reglene kan gå på tvers av andres regler. For at jeg skal gi en bok terningkast en eller to, må boka kjede meg eller etter min mening være direkte dårlig med språk innhold osv. I steden for å gi dårlig terningkast lar jeg heller være å gi noe. Men det betyr ikke at alle bøker som ikke får et kast fra meg, er etter min mening dårlige.
Det samme med terningkast seks. Det er det høyeste som vil si at boka er absolutt perfekt på alle områder. Derfor gir jeg veldig sjelden seks, en femmer er jo også nesten topp.
Altså er min poenggiving subjektiv og handler mer om min smak enn bokas velykkethet.
Hvem setter forresten standarden: Bokanmelderene, litteraturviterene, reklamebransjen eller kanskje leserne? Jeg mener alle har sitt ståsted og sin subjektive vurdering.

Til tross for at jeg er bibliotekar, så liker jeg å eie bøker. Jeg har heldigvis en stor stue med noen store, integrerte bokhyller, og for meg er dette en stor del av det som gir rommet karakter. De fulle bokhyllene sier mye om hvem jeg er. Av økonomiske hensyn kjøper jeg noen bøker i pocket, og noen bøker vet jeg at jeg sannsynligvis ikke kommer til å føle behov for å beholde. Men mange av de bøkene som for meg har vært virkelig gode, er som skatter å regne. De vil jeg beholde og kunne lese om igjen hvis jeg får lyst, og det gir meg glede bare at de står i hylla.

For at jeg skal lande på terningkast 6, må for det første historien være god, Det vil si at den må fange min interesse og mitt engasjement på en slik måte at jeg /helt/delvis glemmer tid og sted., rett og slett fordi jeg lever meg så sterkt inn i det som forfatteren formidler. For det andre må språket være godt, med god flyt. Fritt for skrivefeil, lange setninger og uten overdreven bruk av klisjeer. Jeg har lest endel bøker der dårlig språk har skjemmer leseropplevelsen mye. Og for det tredje, er det ofte et tegn på en 6er bok dersom jeg ikke ønsker at historien skal ta slutt.
I det siste har jeg lest en del bøker som har medført terningkast 6 fra min side. Men dette betyr ikke nødvendigvis at det skrives flere "sekserbøker" nå, i forhold til tidligere. Tror nok noe av grunnen til at jeg har gitt mange seksere, er at jeg har vært mer kresen med hensyn til hvilke bøker jeg velger å lese. Før i tiden hadde jeg en tendens til å velge bøker mer tilfeldig, uten å "kvalitetssjekke" dem først :-)

I år føler jeg at jeg har vært raus med dem, men jeg tror det ganske enkelt er fordi jeg har lest bra bøker i år... Jeg har etterhvert begynt å stille høyere krav til å gi sekseren, som at jeg foruten å like fortellingen dønn igjennom, ikke skal finne noen feil ved den... Som riktige oversettelser, godt språk (og det bør jammen i meg være feilfritt for sekseren!!) og språkvask, uten selvmotsigelser, uten glemte trådender som ikke er nøstet opp/ uten raknetråder, o.l. Den må rett og slett ha en ekstra gnist som gjør at jeg klart og tydelig kan skille den fra andre bøker, den må fri meg fra A4-opplevelsen, få meg til å nyte det jeg leser, gi meg lyst til å lese den om igjen - snart! - fenge, trollbinde meg, sluke meg...

2013-sekserne mine så langt har vært:
Åsa Larssons krimbok Et offer til Molok, ganske enkelt fordi hun forteller bare bedre og bedre, medrivende og voldsomt inntrykksfullt - og uttrykksfullt. Høy kvalitet.
Dramafortellingen Glendraco av Laura Black, paperback fra 70-tallet jeg fant blant arvegodset etter Mormor, spennende, forfriskende, høykvalitets fortellerkunst, nydelig språk (engelsk) og settingen i Skottland, som er omgivelser jeg bærer med meg i hjertet... At den ved første øyekast ser ut som en eldre "Rosa Bok" gjør overraskelsen bare sterkere!
Selvbiografien Papillon av Henri Charrière, en franskmann som ble uskyldig dømt for drap og deportert til Fransk Guyana. Dette handler om flukten, alle fluktforsøkene fordelt over mange år og en ukuelig vilje til aldri å gi opp. Han forteller så levende og engasjerende at boka virkelig skiller seg ut.
Marion Zimmer Bradleys The Mists of Avalon. Fiksjon basert på Arthurlegendene og fortalt med en aldeles nydelig stemme og fantastisk evne til å bringe leseren tilstede i hendelsene og med personene. Utrolige karakteroppbygginger! Og jeg tror jeg må ha vært kelter i et tidligere liv, for det er så vondt, så vondt at den keltiske kulturen er lagt død. Denne skal jeg følge opp med flere bøker av samme "serie", som omhandler nettopp den keltiske kulturen...

Oj, hadde ikke tenkt å skrive avhandling, ble bare revet med her... Og jeg har en haug med femmere som nesten nådde opp...

Om jeg ikke har lyst til å legge den fra meg er det terningkast 6. Enkelt og greit.