Jeg har akkurat lest siste side i Ingrid Betancourts biografi om hennes seks og et halvt år i fangenskap hos FARC-geriljaen i Columbia dypt inne i Amazonas-jungelen. Gjennom alle disse 585 sidene har jeg vært stum av beundring. Side 546:
"Jeg hadde mistet hele min frihet, og med den alt som betydde noe for meg. Jeg var blitt fjernet med makt fra barna mine og fra mor, fra livet mitt og drømmene mine. Jeg hadde halsen lenket til et tre og kunne ikke røre meg, hverken reise meg eller sette meg. Jeg hadde hverken lov til å snakke eller tie, drikke eller spise, ikke engang til fritt å tilfredsstille kroppens mest elementære behov. I denne mest vanærende av alle ydmykelser hadde jeg likevel beholdt den mest verdifulle av alle friheter, som ingen noensinne ville kunne ta fra meg: friheten til å bestemme hvem jeg ville være."
- For en skjebne
- For en historie
- For en kvinne
Det er vanskelig å finne ord som dekker, jeg har aldri lest en så sterk historie, et så stort livsmot, en så sterk livsvilje og en så stor medmenneskelighet midt oppe i en elendighet vi vanskelig kan forestille oss. Hun er en av de få som gjør meg umåtelig stolt av å være kvinne. Flere ord har jeg ikke akkurat nå.
Viser 2 svar.
Jeg er akkurat i ferd med å avlsutte denne boken nå, og jeg er fullstendig enig i at dette er en usedvanlig sterk historie fra en kvinne med en sjeldent sterk indre styrke. Jeg kan nesten ikke skjønne at det går an å overleve det i første omgang, eller at det lar seg å gjøre å stable på bena et nogenlunde normalt liv igjen i andre enden. Det er ikke få ganger i løpet av lesingen hvor jeg har tenkt - hadde jeg kunnet klare dette? Jeg er neimen ikke sikker.
Jeg slutter meg fullt og helt til dine betraktninger :)
Sist sett
