Bokelskere.no

Eg har akkurat avslutta lesinga av diktbiografien, Manilahallen, av Ruth Lillegraven. For ei bok! For eit liv! For ein skjebne! Og for ei leseoppleving! Det at den er skreven som eit dikt forsterkar innhaldet og gjorde at eg måtte ta nokon pausar undervegs for å fordøye stoffet litt etter litt. Dette er sterke saker. Denne boka kjem til å sitje i meg lenge.

Den gamle nissen

Den gamle nissen satt så trist på låven jule-kveld.
De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv.

Hvor ble hun gamle Guri av? Hun var så snill og blid.
Hun alltid jule-grøt meg gav, men nå er det forbi.

Jeg passet både fjøs og stall i mange, mange år.
Nå er jeg gammel, klein og skral, det er visst best jeg går.

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant.
Han skjønte nok at han var glemt, da ingen grøt han fant.

Men månens ansikt tittet mildt igjennom gluggen inn,
Og mus og rotter danset vilt omkring i måne-skinn.

De pep og spratt og var så glad, at nissen måtte le.
Han lo og tørket tåren av – til slutt han danset med.

Margrethe Munthe

Jeg har akkurat lest de siste sidene av beretningen til Chil Rajchman om hans opphold i Treblinka, og jeg vet ikke hva jeg skal si...Det føles helt feil å si at jeg likte boka eller at den var interessant. Boka er på kun 125 sider, men er det sterkeste og mest rystende jeg noen gang har lest. Det er en fortelling om menneskelig ondskap jeg ikke trodde var mulig, og om å overleve ting ingen mennesker noen gang skulle måtte gå gjennom. Rajchman forteller historien sin på en skarp og uslepen måte, og beretningen er stort sett blottet for følelser..det er tydelig at han ville få med alt det grusomme han var gjennom og beskrive det på en så nøyaktig måte som bare mulig. Det eneste jeg kan si er at dette er en nyttig bok. En bok alle burde lese. En bok om alt det som aldri må glemmes.

Da jeg leste boka som inspirerte til denne norske varianten, Weird Things Customers Say in Bookshops av Jen Campbell, hadde jeg virkelig vondt for å la være å sprute ut i latter på t-banen og deretter flytoget. Det var ikke en sånn bok man leser uten å tiltrekke seg bekymrede blikk fra folk som tror at du har satt noe i halsen. Det var altså utgangspunktet mitt da jeg plukket opp denne, som ganske riktig klarte å lure frem noen fnis og megetsigende hoderisting, men som er vinklet på en nesten deprimerende måte.

«Selger dere strykejern?» er liksom vinnerspørsmålet. Det über-rare spørsmålet som fikk selveste tittelplassen. Men vet du hva? Jeg synes ikke det er det spor rart at folk spør etter det hos bokhandelen. Jeg kan til og med levende se for meg en slik situasjon, og da tenker jeg på sånne små reisestrykejern, sånne som jeg solgte da jeg jobbet på Morris (veskebutikken). Jeg er faktisk ikke helt overbevist om at det ikke finnes strykejern hos en eller annen bokhandel, kanskje særlig blant dem på flyplasser.

Da jeg var innom Notabene på Storo storsenter her om dagen ble jeg møtt av et stort, rundt bord fullt av ikke-bøker. To-tre bord med bøker, ett bord med lysestaker, dørstoppere, kurver, pyntedingser og det hele. Fine greier, for all del, jeg har til og med den dørstopperen som ser ut som skotsk høylandsku (heilan’ coo, hvis vi skal late som vi fikser skotsk aksent). Men jeg kjøpte den ikke i en bokhandel, altså. Jeg fikk den i gave. I Skottland. Men nok om det. Det er ikke bøker. Det er ikke strykejern heller, men det er ikke langt nok unna til at det er morsomt når folk spør om de har det. Er det så himla mye rarere å spørre etter strykejern enn dekorative dørstoppere og lysestaker som ser ut som trestubber?

Er det bare meg, eller er strykejernmannen i ferd med å grafse Norli-dama på puppen? Hun ser i alle fall ganske bestyrtet ut. (Fra boka, illustrert av Anette Moi)

Når jeg får nyhetsbrev fra Bokklubben kan de finne på å reklamere for både undertøy, vaffeljern, treningsmatter og pledd i ekte kaninskinn (de burde skamme seg for den siste der, forresten). Smykker, leker, pyntegjenstander og andre ikke-bøker preger bokhandlene i dag. De gjør vel det de kan i vanskelige tider, men det er ikke rart at folk spør etter strykejern. Eller vannkanner. Eller opptenningsbriketter. Vitsen er ikke kundens spørsmål, men det faktum at bokhandlere nå gir inntrykk av at de selger sånt (og at de faktisk selger sånt).

«Jaha», tenkte jeg. «Er dette det morsomste norske bokhandelkunder har gjort?» For det var ikke stort. Heldigvis var det mer ved boka enn «rare» spørsmål, og det var litt artig at de har inkludert tilfeller der bokhandleren selv driter seg ut. Som når kunden spør om de har diktafon, og bokhandleren tar med seg kunden til diktavdelingen, leser langs bokryggene og sier at de dessverre ikke har dikt av Fon (fnis!). Eller den kunden som kommer inn rett før stengetid på julaften og spør hvilken bok som har solgt best på salget, før han deretter ber om 12 eksemplarer, pent pakket inn. Eller kundene som ikke helt har fått med seg at roman ikke er ensbetydende med skjønnlitteratur (eller bok), eller som insisterer på at bokhandlerne er dumme som brød når de prøver å forklare at Harry Hole ikke er en forfatter, men en romankarakter. Sånt er morsomt. Dessverre føles det som om mesteparten av boka er dedikert til folk som enten påstår at de selger noe de aldri har hatt, etterspør diverse gjenstander eller som tar feil av bokhandelen og andre butikker.

Men boka har ingen sjanse om den blir sammenlignet med sin engelskspråklige inspirasjonskilde. Det kan hende det er fordi nordmenn ikke er morsomme (hadde Simpsons-skaper Matt Groening et poeng da han sa: «My background is Norwegian and German, two of the unfunniest ethnic groups in the history of the world.»?), men jeg heller mot at bokas selling point er på grensen til deprimerende når jeg hele tiden blir sittende å tenke på hvordan det er å gå inn i en bokhandel i dag.

OK, det er litt rart å spørre etter kattemat i bokhandelen. Men så gjorde heller ikke kunden det, egentlig, hun prøvde å ringe til en annen butikk, og spurte litt mer sånn for sikkerhets skyld, mens hun hadde dem på tråden, om de var helt sikre på om de ikke hadde kattemat. Og du? Barberkrem… For ikke å snakke om dette reisesettet med blant annet tannkrem. Syngende slips hadde jeg ikke blitt overrasket over å finne rundt juletider (ikke at jeg har tenkt til å lete, makan til bråk. Bah, humbug). Sorry, bokhandlere, det er inntrykket kjedene gir i dag. The joke’s on you. Jeg er kanskje i overkant streng, og jeg går kanskje glipp av poenget (siden boka består av mer enn merkelige henvendelser). Men pokker heller, jeg ble distrahert av vinklingen.

Teksten ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”