Bokelskere.no

De sier at det er mye lettere nå.
Det kan de si som ikke vet hva de snakker om.
De snakker om andre og ikke om seg selv.

Men en søvnløs natt kom en engel til meg
eller kanskje det bare var feieren som var på jobb

han sa: ditt regnskap er uansett galt
det spiller ingen rolle
om dine tall er høye eller lave, korte eller trange

for sorgen er bare èn
og gleden er mange

Den nye julen besto altså i at farmor nylig var død. Det hadde vi ikke opplevd før, og det hadde hun tydeligvis ikke selv heller. Hun så i hvert fall temmelig forbauset ut der hun satt i den grønne lenestolen og stirret opp på treet uten å blunke.

Grønt. De hadde andre farger også, men det er noe med grønt, antakelig på grunn av mammas kjole. Den hun alltid har hatt, Det var på en måte da hun var mest mamma, Når hun hadde den kjolen.

Det er rart, sa eg.
Kva då? spurte Kjersti.
Kor glad og ulykkeleg ein kan vere på same tid, svara eg.

Videregåendeelevene og skoledagene sleper seg gjennom korridorene.

Den nederlandske gudstjenesten var best. Jeg skjønte omtrent ingenting av det presten sa. Og da ble det med ett spiselig og til og med fint.

Det viser seg at det fins et blad som heter Selvmorderen som henvender seg til alle som går med tanker om å ta livet sitt. Jeg har aldri hørt om det engang, men det fins altså, og nå er redaktøren nettopp død (surprise) og så lurer de på om jeg vil ta over. Det er visst et problem de sliter med hele tiden.

"Er lykke noe vi først oppfatter o ettertid? Merker vi slett ikke at vi er lykkelige når det skjer? Er det noe vi først blir klar over mye senere, at vi var det?"

Det en en feilaktig påstand, tenkte Perdu [...] at bokhandlere er opptatt av bøker.
De er opptatt av mennesker.

Det var som om jeg gikk rundt i transe. Den første utdrivelsen hadde kjentes som en lettelse. Nå føltes det som om noen prøvde å stjele identiteten min. Voldta psyken min. Åpne meg og fjerne personlige elementer, uten at jeg kunne gjøre noe fra eller til.

Mange år med intensiv tanke- og følelseskontroll hadde gjort meg så lite fri som det var mulig å bli. Uansett hva jeg gjorde eller hvor jeg gikk, var jeg sperret inne i mitt eget sinnsfengsel, og etter alle demonutdrivelsene kjentes det som om noen hadde flerret opp sjelen min. Sugd livet ut av meg. Delt meg opp i biter. Jeg lå strødd utover, apatisk og ødelagt. Ville jeg klare å plukke opp restene?

Kroppen har minne. Den bærer deg gjennom livet. Kroppen gjør alt den kan for ikke å svikte deg. Kroppen ønsker å være til nytte. Når det skjer vonde ting i livet eller vi skader oss, tar kroppen imot smerten og forsøker å beskytte oss best mulig. Det er derfor vi kan få vondt i ryggen av stress eller påkjenninger. Disse erfaringene setter seg fast i kroppen vår som knuter og blokkeringer.

En strøm av glede fòr gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri.
Idet døra til healingsenteret slo igjen bak meg, stoppet jeg på fortauet, myste mot vintersola og smilte. Jeg var 19 år og holdt en gitarkasse i hånda da jeg gikk. Med skrittene til en som visste at han aldri skulle tilbake.

Siden vi trodde vi hadde det eneste svaret, latterliggjorde vi andre holdninger og fiendtliggjorde verden rundt oss.

Vi var flinke til å snakke med nye medlemmer. Lyttet og svarte på spørsmål. Sørget for at vedkommende følte seg ivaretatt og ikke ble sittende alene. «Vi lokker med nåde og kjærlighet,» tenkte jeg noen ganger. «Så fengsler vi med synd og helvete.» Helveteslæren kom alltid. Men i starten formidlet vi nåden.

Ingen har møtt Gud ansikt til ansikt, derfor fyller vi ut forestillingen om hvordan han er, ved hjelp av de erfaringene vi har fra relasjoner med andre mennesker. Det følelsesmessige gudsbildet dannes først og fremst ut fra våre relasjoner til foreldrene våre.

Religionsfrihet er en viktig menneskerett, medgir han. Samtidig mener han at han ble «født til å være superreligiøs», og at barn som ham ikke har noen religionsfrihet. For det han ble født inn i, hadde han som liten ingen mulighet til å komme ut av.