Bokelskere.no

Et grotesk sammensurium av tekster i ulike sjangre og formater med ulik stil og innhold. Hagerup prøver visstnok med dette å "diskutere forholdet mellom litteraturen og det monstrøse". Noenlunde ambisiøst, men i utgangspunktet spennende. Han begynner i så fall med å greie ut om begrepet "monster". Så tar han for seg zombologien (altså studiet av zombier). Det mest interessante ved boken er disse innledende tekstene om monstre og zombier, og det var hovedgrunnen til at jeg ville lese den; det er nesten ingen norske forfattere som har skrevet noe om zombier tidligere, og da måtte jeg bare undersøke hva han hadde å si. Enda færre har skrevet om Lovecraft, så jeg satte stor pris på at Hagerup – om en kort – skrev om han. Siden jeg har lest flere bøker tidligere som kun handler om zombier, var det ikke mye nytt for meg å hente der, men han introduserer i det minste zombologien på en konsis og lettfattet måte.

Dessuten strør han på med noen interessante betraktninger av det monstrøse i form av dikt/prosadikt, sitater og lignende korte uttrykk. Det syns jeg var gøy. Spesielt diktet som handler om, og som er utformet som et sammenvokst tvillingpar, imponerte meg. Dessuten var essayet om monstre godt undersøkt, godt forklart, lærerikt og fascinerende. Han forteller om teratologi (vitenskapen om genetiske avvik) og belyser monstret fra flere sider, både fra historisk, sosiologisk, psykologisk, moralsk, biologisk og filosofisk perspektiv. De to temaene blir behandlet såpass godt at jeg velger å beholde boken slik at jeg kan lese de første tekstene igjen. Men de var dessverre også det eneste jeg likte her. Alt annet som plutselig handler om leserbrev, litteraturkritikk, kurbitsmalere i Falun, kjønn, Gud, Moby Dick osv. er bare uleselig vrøvl. Hvorfor så mange fotnoter og digresjoner og fraværet av logiske slutninger? Og hva var greia med det tyskskrevne diktet om Hitler? Bevare meg vel!

Jeg har ikke lest noe annet av Hagerup tidligere, men ser at han har vært forfatter, oversetter og kritiker i mange år. Før jeg har lest noe annet av han, kan jeg jo ikke uten videre betvile at han er en kløktig kar med evne til å si noe meningsfullt og til å fortelle gode historier, men her har han av eller annen grunn fått lov til å utgi en tilfeldig bunke skriblerier blant alle de uferdige, utydelige og rotete kladdearkene i det dypeste og mest muggbefengte delen av loftet sitt. Hele boken fremstår for meg som en slags overtenkende og pretensiøs litterær søppelfylling i direkte avsporing av fornuft og innsikt.

Hagerup lykkes derfor, kanskje, i sin søken etter "en form for disproporsjon", for boken er forvirrende og provoserende i sin formløshet, retningsløshet og uforutsigbarhet. Sammensuriet må i all henseende kunne sies å være et monster i seg selv - det som han innledningsvis definerer slik:

monsterets form er uhørt, sjokkerende, forbløffende – et brudd mot de
godtatte morfologiske eller etiske kategoriene […] noe utenkelig, som
allikevel finnes; noe vi (føler at vi) ikke burde være i stand til å
se; noe som på ingen måte gjør rede for seg (17)

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.

Ja jeg forstår deg godt. Siste utvikling av reklame på Bokelskere er irriterende. Pop-up reklame på bunnen av skjermen - skulle vært unngått. På PC blir info/bilde skrumpet inn på Bokelskere og man må aktivt klikke på reklammen for å få se mer/få den bort - den kommer hver gang man skifter bilde.

Jeg forstår at reklame må til for å holde Bokelskere.no gående. Men når nettsiden nå er blitt mer irriterende, så blir bruken redusert - evt at man sletter kontoen.

I årenes løp har det vært inspirerende å lese innlegg postet her, å lese hva man mener om bøker og annet.

Enig med deg i at denne boksiden beveger seg fra å være en kilde til inspirasjon som gir økt leselyst - til å bli en side med mer reklame enn litteratur. Det er en trist utvikling. Som deg reagerer jeg på omfanget reklamen har fått. Jeg skjønner at boksiden må ha inntekter, men den siste oppdateringen med reklame er for drøy.
Ikke ta det personlig Hr. Fredriksen, men når jeg aktivt oppsøker bokelskere for å få nye ideer til bøker og lesing - ønsker jeg ikke å bli møtt med bilder av deg med reklame for skandaløst intervju.

Hei Jan-Olav,

Takk for ditt synspunkt på boken "Trist som faen" av Ari Behn. Selv om du har rett til din egen mening, virker det som om du ikke har tatt deg tid til å faktisk lese boken før du kom med dine nedlatende kommentarer.

Det er faktisk en vanlig praksis for forfattere å publisere samlinger av skriveøvelser eller tidligere upublisert materiale. Mange forfattere gir ut slike bøker for å gi leserne en innsikt i deres skriveprosess og utvikling som forfatter. Det er også verdt å merke seg at Ari Behn allerede hadde etablert seg som en anerkjent forfatter før han giftet seg med landets førstedame.

Ditt kommentar virker mer som et forsøk på å angripe Behn og hans ekteskap med en kjent person enn å gi en faktisk kritikk av boken. Hvis du ikke liker boken, er det selvfølgelig din rett, men å bruke forfatterens personlige forhold til å diskreditere verket er både uprofesjonelt og smålig.

Vennlig hilsen,
bokhater1

Min oppfatning av Russlands tilstand har fulgt nesten akkurat samme utvikling som Gessen beskriver vestlige mediers dekning av landet. Putin virket først som en sterk leder som Russland kanskje trengte; etterhvert med noen "autokratiske tendenser"; og først for noen år siden ble det klart for alle at Russland har blitt et udemokratisk tyranni igjen. Men Gessen viser at for de som fulgte med, var denne utviklingen åpenbar allerede tidlig på 2000-tallet.

Jeg husker da jeg selv for første gang ble overbevist om at Putin ikke var en god statsleder. Det var da russiske styrker i 2014 invaderte Ukraina. Putin erklærte klart og tydelig, uten forbehold, i et TV-sendt intervju, at det ikke var noen russiske styrker i Ukraina. Det ble etter en stund helt klart at dette var en ren løgn; det hadde vært tusenvis av russiske styrker på Krim som hadde hjulpet opprørerne, med russiske våpen og russiske offiserer. Putin gikk selvfølgelig bare delvis tilbake på løgnen sin og hevdet at de var "frivillige", og ikke sendt av det russiske militæret. Men selv om dette hadde vært sant (noe som er latterlig), var min oppfatning av Putin forandret for alltid: han var en løgner som aldri kan stoles på.

Men dette var en løgn jeg måtte investere litt tid og energi på å være helt sikker på at ikke var sann. Putin og hans hjelpere passer vanligvis på å ha et tynt lag av legitimitet og usikkerhet rundt alt de gjør; de innrømmer aldri direkte løgn, brudd på menneskerettigheter og demokrati, og så videre. Men det er et veldig tynt lag. Før jeg leste denne boken, skjønte jeg aldri helt hva som er poenget med et så tynt lag av legitimitet; hvorfor det gamle Sovjet og andre autokratier på død og liv skal legimitisere sin brutalitet, så åpenbart motivert av et ønske av kontroll og makt, med helt absurde forklaringer.

(Det samme gjelder vel politikk i friere land, men forklaringene der er sjelden like absurde, da handlingene sjelden er like brutale.)

Denne bokens eksempler på Putins brutalitet viser klart hvor nyttig det er å ha et lag av usikkerhet rundt hva som faktisk har skjedd. Hundre gisler døde av gass pumpet inn i et teater i Moskva da russiske soldater stormet det; men kanskje det bare var en taktisk feil? Hundrevis av barn ble drept mens russiske stridsvogner skjøt inn i en skole i Beslan; men kanskje brannen egentlig ble satt av terroristene? Frittalende journalister får konsekvent dødstrusler; men om Putin ville ha dem bort, kunne han jo bare ha drept dem?

Men det er nettopp når noen faktisk blir myrdet at jeg får høre om det, og oppdaterer min oppfatning av Russland. Når en opposisjonspolitiker blir skutt og drept på høylys dag. Når en tidligere KGB-agent dør av radioaktiv gift som kun produseres i Russland. Når en aktivist forgiftes, nesten dør, og så får en av de som forgiftet ham til å innrømme mordforsøket over telefon.

Men hva hadde jeg aldri hørt om? At Garry Kasparov, under valgkampen hans mot Putin, ble utsatt for en av de sykeste drapstrusler jeg har hørt om: en pose egg ble sluppet i bakken for å emulere et pistolskudd, hvoretter en mann sprutet ketsjup på skjorten hans, og løp vekk (ved hjelp av det lokale politiet). Dette, etter at myndighetene konstant satte hindringer for valgkampen hans, truet lokale forretninger mot å hjelpe Kasparov, og sendte hemmelig politi for å overvåke ham, uten å legge skjul på det. Hva er poenget med å holde tilbake, når så lite overlates til fantasien? Jo, det ekstremt tynne laget av usikkerhet gjør jobben sin effektivt: Til tross for at jeg kjenner godt til Kasparov, har lest om ham, og til og med hørt timesvis med intervjuer av ham, hadde jeg aldri hørt om denne episoden. Hadde han blitt myrdet, ville jeg selvfølgelig visst om det.

Og selv om han hadde blitt myrdet, kunne det jo vært et lokalt initiativ; og det var det gjerne. Putin kan alltid hevde at han ikke var direkte involvert. Men Gessen viser hvor åpenbart det var, nesten fra første stund, at Putin til syvende og sist står bak en organisert undertrykking av fri presse og demokratisk aktivitet i Russland.

Hun går litt langt på noen punkter; det er ikke en følelsesløs og systematisk analyse av alle fakta fra alle sider. Hun har et standpunkt, og ser på alle situasjoner ut ifra det standpunktet. Men selv etter å ha undersøkt noen av de kunkrete punktene litt dypere, er det klart for meg at hun i det store og hele har rett. Putin har hele tiden søkt å undergrave ytringsfrihet og rettstaten, ved hjelp av vold, mord og ren brutalitet; og det har vært åpenbart i flere tiår. Konklusjonen jeg dro i 2014 var helt riktig, men jeg (og mediene som dannet mitt bilde av Putin før dette) skulle ha lagt merke til det langt tidligere.

Så hva er løsningen? Som alltid; et kompromissløst krav til sannheten, full ærlighet, og total åpenhet der det er mulig. Hvis noen lyver om noe én gang, bør du anse alt de sier siden som løgn. Om noen med vilje sier noe misvisende én gang, bør du anse alt de siden sier som misvisende. Om noen er mindre åpne enn de kunne vært om en prosess, bør du alltid anta at de skjuler noe annet. Og siden du ikke aner hvor alvorlig det "andre" er (bombing av leilighetsblokker og mord av hundrevis i hovedstaden for å konsolidere sin makt? Ordre om å gasse et teater for å drepe så mange gisler som mulig, for å ha et påskudd til å styrke kontrollen over landet?), har du sjelden råd til å la tvilen komme noen til fordel. Feil kan begås, men da må de klart innrømmes, beklages, og rettes på. Bevisst mangel på åpenhet bør være diskvalifiserende for din respekt og lojalitet.

--

Det er i hvert fall hva jeg tok fra Gessens bok, selv om hun ikke akkurat analyserer det på denne måten. Det er en god historie, og handler om Russlands moderne politiske historie generelt, ikke bare Putin. Hun skriver godt, og boken var en fryd å lese.

Jeg har funnet ut en overraskende ting. Disse korte dystopiene med små setninger og mye handling, som Ekspeditøren, Hilsen Ruth, og Alt etter havet, jeg ELSKER dem! <3 Det er bøker jeg sikkert ikke ville funnet fram til om ikke dere fine folk tipset og stemte.

Jeg har et rastløst hode, så tykke, omstendelige bøker er ofte vrien å engasjere seg i. I sånne bøker er det ofte for mye som skjer og for mange personer til å få tenkt skikkelig på boken. Kortere bøker kan jeg tenke masse på! =) Jeg øver meg på å undre meg mens jeg leser og i ettertid.

I tillegg er alle de tre overnevnte bøkene norske. Jeg er ikke så glad i norsk samtidslitteratur av typen traumer-skildres-gjennom-hverdagslige-situasjoner, som det er myyye av på norsk. (Bare for å generalisere veldig, så orker jeg ikke lese flere bøker om damer midt i livet som tenker mens de holder en tekopp og ser ut av vinduet). Så det er fantastisk å finne norske forfattere som skriver om helt andre ting, og som virkelig treffer meg.

Håper dere kan holde ut min søndags-morgen-rant =) =) Takk for at dere er!

Dette var en vond ungdomsroman om altoppslukende relasjoner og selvmord, i tillegg til et kreativt univers under jorda, etter døden. Sistnevnte oppleves som en formidling som nesten hadde passet bedre til en yngre målgruppe, mens resten er til tider mystisk og ganske dystert, for den eldre ungdommen. Jeg tror jeg hadde slukt denne fortellinga om jeg hadde lest den selv om tenåring, men likevel opplever jeg som voksen leser at formidlingen ikke er helt på plass.

Noen av oss har en forkjærlighet for asiatiske bøker, og her er noen favoritter

Jeg er helt enig!
Har lest hele MaddAddam-trilogien og flere andre av Margaret Atwood, men denne boka var en gedigen skuffelse.

Av og til blir det for mykje av det gode, men i dette tilfellet blei det for mykje av det vonde. For i denne skildringa av ein ung gut sine levekår i eit samfunn av utstøytte er det ikkje spart på noko; familievald, nekrofili, kannibalisme, incest, eg kan ikkje kome på noko som forfattaren kunne ha lagt til for å gjere historia fælare. Men der et også rom for kjærleik i boka, ikkje som i romanse, men som i livslyst. Og dette synest å vere den viktigaste bodskapan i boka, at livet trenger seg fram uansett kor dårlege levekåra er.

Settinga er ein skrothaug langt ute i eit ørkenliknande landskap. Her bur det ei gruppe menneske i stor fattigdom. Det er kamp om ressursane, mange er sjuke, og det er viktig å høyre til ein sterk flokk for å overleve. Samfunnet er nærmast dyrisk, oppførselen som blir skildra minnar meg om hundar og apar. Dette blir understreka av at alle gjeng utan klær, og av at det ikkje blir nytta namn i boka.

Gruppa som lever på skrothaugen har ikkje kontakt med omverda, men dei har ei forestilling om at det finnest noko utanfor. Bestefaren til guten ber også med seg minne om ei anna tid, men det er sparsamt med opplysningar om kva som gjorde at denne andre tida tok slutt. Men det kjem fram at gruppa har ei historie med mange tusen års forfølging. Her får ein assosiasjonar til jødane sin historie, og til tilstandane i konsentrasjonsleirar under andre verdskrigen.

Seier denne boka noko om mennesket sin natur? Eg vil så gjerne at den ikkje gjer det, men det spørs om vi ber med oss tilstrekkeleg omsynsløyse til at vi etter eit par generasjonar med naud kunne falle ned på det nivået som er skildra i boka. Det beste er jo om ein slepp å finne det ut.

En liten bok med stort innhold....Første gang jeg leste denne syntes jeg den var "sånn passe" Så ville verden det slik at jeg ikke hadde tilgang på andre bøker enn denne på en ellers kjedelig ferie, så jeg leste den to ganger til... Mye av boken handler om å lese tegnene universet gir oss, og dette var helt klart ett tegn til meg. Nå tar jeg den frem med jevne mellomrom og blir i like godt humør hver gang jeg leser den! Bør leses og gjennomtenkes minst to ganger :)

Plukket opp denne boka på grunn av at jeg elsker zombier, men også fordi den hørtes spennende ut. Jeg synes det er en original tolkning av zombiesjangeren, i alle fall med bakgrunn i hva jeg har sett og lest tidligere. Var også engasjerende og spennende lesning! Jeg elsker når ting blir forklart på en vitenskapelig og troverdig måte,noe jeg synes denne boka gjorde veldig bra med tanke på viruset og alt det. Karakterene var også bra skrevet, jeg pleier ikke å like hovedpersonen så mye, men likte alle i denne boka og klarte ikke å legge den fra meg da jeg først begynte! Zombier, action, vitenskap, konspirasjoner... alt jeg elsker i en og samme bok. Så anbefales på det varmeste om du liker det samme!

Ikke like bra som den første boken, men grei nok. Veldig kort bok på knappe 200 sider og med stor skrift, så det gikk veldig raskt å lese igjennom den. Vet ikke helt om jeg liker den retningen Darren Shan tar med historien. Kan ikke si så mye uten å ødelegge for de som ikke har lest første bok, men denne føltes mer som en Darren Shan-versjon av Frankenstein enn en zombie-historie. Det er også mer fokus på blod og gørr, enn på skummelhet. Det er først på slutten, når klovnen dukker opp, at det begynner å bli spennende og skummelt igjen. Utifra omslagsbildet på tredje bok, så er det et lite håp om at man vil bli sittende igjen med klovnemareritt etter den. Jeg har allerede forhåndsbestilt den, evig optimist som jeg er.

Så heldig! Jeg hadde en raptus på 1980 tallet og da tok jeg for meg bøker av Ragnhild Magerøy og Vera Henriksen. Tror nesten jeg leste så og si det som da hadde kommet ut, og med stor glede.
Vet ikke om jeg har fått registrert alle her inne, litt vrient og huske alle titlene, men det gjør i grunnen ikke noe.
Det er noe historisk sus over bøkene som fascinerte meg veldig.