Bokelskere.no

Da er det snart jul og her er fjerde diktet i adventsangen av Eyvind Skeie.

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

De fleste har sikkert nok med juleforberedelser denne helgen, men kanskje det er tid til en liten lesestund også. Jeg har avlyst jula, så her blir det rolig og forhåpentligvis får jeg lest litt. Jeg fortsetter på Raven -The Untold Story of the Rev. Jim Jones and His People av Tim Reiterman. Dette er skremmende lesning og det er ganske utrolig at så mange oppegående mennesker kan lures inn i en sekt. 
I tillegg leser jeg Operasjon Fritham av Monica Kristiansen. 

Blir det noe lesing på dere i helga?

God helg og god jul!

Ingen bok har vel blitt brukt så mye som denne til å få blodet til å flyte. Boken er et fint, brutalt eventyr. Poesi, men til tider brutal. :)

Jeg slet veldig med Ringenes herre da jeg leste den for første gang. Det tok meg veldig lang tid å komme meg gjennom den, og jeg tror jeg hadde glemt halvparten av handlingen innen jeg endelig var ferdig. Deler av boka opplevde jeg dessuten som rimelig langtekkelig og trøttende. Jeg sovnet i alle fall stadig mens jeg leste, for så å våkne med boksidene klistret til ansiktet.

Det var dog vel verdt strevet, for Tolkien har gitt meg noen av de beste leseopplevelsene så langt i livet, og han er også en av de viktigste grunnene til at jeg har endt opp med en dyp lidenskap til fantasy og science fiction.

For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.

Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.

Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.

Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.

Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.

Ingen blir fordømt.

Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?

• Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?

Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?

Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.

Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.

Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.

(Kopiert fra min egen bokblogg Ellikkens bokhylle)

Forfatteren stirret skummelt på meg på omslaget, men innholdet i boken var verken skremmende eller overraskende. Denne var enda en selvhjelpsbok fylt til randen med floskler og resirkulerte råd. Sett deg mål, gjør visualiseringsøvelser, tenk på at du skal dø en dag, stå foran speilet og fortell deg selv hvor tøff og flink du er. Og for pokker, bare BESTEM DEG for å oppnå målet ditt. Bestem deg! Brøl det ut mens du slår hodet i veggen. Mental trening kalles dette.

Forfatteren kan vise til en lang liste med A og B-kjendiser (først og fremst idrett- og businessfolk) som har benyttet seg av hans tjenester til å nå uante høyder. Og stort sett har de forvandlende rådene hans bestått av samtaler og tekstmeldinger av typen "Dette klarer du! Kom igjen!". Hvordan Norge har klart å nå toppen i vintersport og hvordan norske forretningsledere har klart å tjene store penger før Erik Bertrand Larssen kom dem til unnsetning er rett og slett et mysterium.

Jeg er fryktelig delt når det gjelder denne boka. På den ene siden er det mye forfatteren får til, men på den andre siden har boka flere svakheter jeg ikke klarer å unngå å legge merke til. Jeg sitter igjen med en voldsom ambivalens.

Guro er en voksen kvinne som tilsynelatende har det fint, med god jobb og greier. Under fasaden ligger det allikevel en spiseforstyrrelse, og i følge legen har hun ikke noe annet valg enn å bli frisk om hun har lyst til å leve. Når et jobbtilbud om å være en slags selskapsdame for en eldre dame i Provence i Frankrike dukker opp, velger hun å ignorere legen og flykte dit for å få alt på avstand. Alt hun trenger er litt fred og ro, ikke sant? Njaaaa… Er det så enkelt? Det viser seg at oppholdet skal føre med seg både oppturer og nedturer, og et oppgjør med fortiden som ser ut til å ha mer å si for henne nå enn hun først antar. Etterhvert som tiden går og hun blir kjent med Marie og Dominic, kjekkasen som jobber på vingården, rulles fortiden opp, og sykdommen blir vanskeligere enn noensinne å håndtere. Særlig når hun ikke helt klarer å holde den skjult.

Jeg tror jeg begynner på det positive, jeg. Forfatteren er flink med skildringene av Provence – eller snarere stemningen. Det er rett og slett like behagelig for leseren som jeg innbiller meg at det er for Guro, i de fantastisk flotte omgivelsene og på de hyggelige kafeene og restaurantene. Det er god mat og vin, og en aldeles nydelig vingård. Stemningen rundt hovedpersonen er fabelaktig. Forfatteren har også et godt grep om sykdommen – det vil si at hun fremstår som troverdig med sine skildringer. Jeg hadde kanskje forventet at Guro var litt mer ødelagt enn det hun fremstår som, særlig med tanke på at legen ymter frempå at hun ikke er veldig langt fra å dø. Jeg hadde forventet at situasjoner med mat hadde vært enda vanskeligere, hennes forhold til kroppen hadde vært litt mer anspent, og at overspisingen hadde vært enda mer voldsom. Men jevnt over klarer forfatteren å fortelle om en syk kvinne på en troverdig måte, og hun klarer å utfordre forventningen om at folk med spiseforstyrrelser er tenåringsjenter.

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store.

Men så kommer svakhetene da, som perler på en snor. Den første jeg vil trekke frem er perspektivet. Forfatteren virker å ha vært usikker på hvordan hun vil fortelle historien, så det har endt med en sak litt midt i mellom. Når jeg leser forventer jeg større grad av enten/eller når det gjelder hvem sine tanker vi har innsikt i: enten ser vi alt gjennom en person, eller så ser vi alt gjennom flere. Stryk meg over håret begynner på en måte som foreslår at alt dette skal skje gjennom Guros øyne. Vi er innom flere karakterer som utelukkende betraktes fra Guros perspektiv. Dette foregår i store deler av de første 100 sidene, og det er noe jeg hadde vært helt okay med – men så plutselig får vi innsikt i Dominic og Marie sine tanker. Begge to har blitt introdusert i god tid før vi plutselig får høre hva de tenker og føler; tidligere blir bare de synlige reaksjonene deres beskrevet, med tankene til Guro som supplement. Dette ble et skifte jeg ikke ble komfortabelt med. Isteden for enten/eller ble det både/og, og det fremstod som ustødig. Marie og Dominics perspektiv burde ha blitt introdusert med en gang etter min mening, gjerne uavhengig av om Guro ser dem eller ei.

Språklig er jeg også delt. På den ene siden henger naturligvis forfatterens språk tett sammen med det positive inntrykket jeg får av stemningen. På den annen side har teksten en tendens til å vippe over i de språklige klisjeene, med store og svulstige ord som av og til fører til at det blir for mye av det gode. Jeg synes dessuten at forfatteren har pyntet for mye på kaka, og ikke jobbet nok med røra, for å si det på den måten. På grunnleggende nivå er nemlig ikke språket særlig variert. Nesten alt og alle blunker lurt, lattermildt eller flørtende til hverandre. Jeg sier “alt” fordi det er ikke bare mennesker som blunker til noen – det gjør for eksempel også samvittigheten hennes. Folk blunker da virkelig ikke så mye med mindre de har noe i øyet..? Her kommer et eksempel fra s. 127, av utrolig mange mulige:

-- [...] I dag har alle det så travelt, og jeg kan ikke si noe. Det er nok svigermorvitser ute å går, og jeg vil ikke være en karakter i noen av dem, flirte hun, mens hun blunket lurt til Guro.
-- Kanskje du vil være med å hjelpe litt i dag? Jeg vil at ting skal være bra når herskapet kommer, fleipet hun og blunket dramatisk.

Når nesten alle samtaler innebærer minst et lurt eller flørtende blunk, vitner det for min del om grunnleggende ensidighet. De blir ikke dekket over av de store, vakre ordene (kakepynten om du vil) som dukker opp andre steder. For all del, det er fort gjort for en forfatter å skrive seg inn i gjentagelser, men her ble det merkbart. Andre steder vitner også om at teksten kunne ha blitt hardere vurdert med kritiske øyne, forfatteren har en tendens til å bruke litt for mange ord. Et eksempel på dette er når Dominic setter seg ned for å google bulimi, på side 106:

Han åpnet søkemotoren og skrev “bulimi”. Raskt fant han ut at det ikke bare var en internettside som tok for seg emnet.

Hæ? Den setningen der er overflødig på alle mulig måter. Jeg antar at forfatteren mener det med et touch av ironi og ikke bokstavelig (for det ville vitnet om håpløs kjennskap til internett), men det faller igjennom som en morsomhet også. Bare noen få avsnitt tidligere forteller nemlig Dominic Marie at han har sjekket litt på nettet. Han vet allerede at det finnes mer enn en side om bulimi, for han har alt googlet i følge det som allerede har blitt fortalt. Så hva gjør den setningen der? Den er så overflødig at det nesten gjør litt vondt. Jeg opplevde at det tidvis preget teksten litt – ikke veldig ofte i form av hele setninger, heller i forbindelse med enkeltord.

Fortellingen er ikke særlig overraskende. Det er enkelt og greit å forutse hva som kommer til å skje, men det gjør ikke så veldig mye. Det er et eller annet med stemningen forfatteren klarer å formidle som gjør at forutsigbarheten ikke plaget meg voldsomt. Det var ikke sånn at jeg ikke klarte å legge fra meg boka (for det gjorde jeg rett som det var uten å bli lei meg av den grunn), men så var jeg allikevel glad for å kunne plukke den opp igjen også. Det er liksom – til tross for den tunge, vanskelige tematikken – en hyggelig, lettlest bok. Og da tenker jeg på stemningen.

Da regner jeg med at det er klart hvor delt jeg er. Jeg kan trekke frem ting som jeg synes var veldig gode, og jeg kan trekke frem ting jeg synes var veldig dårlige. Ingen veier opp for noe, en blir ikke slettet av den andre. Det ble en splittet opplevelse – føltes nærmest schizofrent. Dette var ikke en god leseopplevelse med enkelte svakheter, eller en dårlig leseopplevelse med enkelte lyspunkter. Det var begge deler på en gang. Eller ingen av delene om du vil… Det eneste jeg kan konkludere med er at forfatteren er flink til en del, men sliter med en del annet. Har tro på at hun kan få bukt med svakhetene i eventuelle nye bøker.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget/forfatteren i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Men har dette noko å seie då? Å sitte å telle stjerner heile vegen synes eg verker litt småhysterisk. Det er klart at det er kjekt å få positiv tilbakemeldingar på det ein skriver, men det ser ut som det kan gå til hovudet på nokon. Ein slik trang til å få positive sanksjonar, kan ikkje vere sunt (om det er ynskjeleg skal eg forklare kvifor eg meiner dette). Stjerneutdelinga er dessutan sentrert i ei lita gruppe som spyr ut stjerner på kvarandre - trur eg.

Eg synes det hadde vore føremålsteneleg at stjerneutdelinga vart avgrensa til bokomtaler, lister og sitat. Altså områder som baserer seg på litteratur og "bokelsk". Ikkje på kven som er mest "koseleg" (eller kanskje eg skal våge meg til å nytte ordet populær) =)

"Beste innlegg" er dessutan av varibel kvalitet, og derfor ikkje noko ein bør hengje seg så mykje opp i.

Det er ett eller annet med Sanderson sin måte å skrive på som jeg liker. Jeg har jo lest hele Mistborn-serien hans tidligere, og hadde høye forventninger til denne. De innfris ikke helt. For å ta det positive først så er Sanderson en ener når det gjelder å skape gjennomtenkte, troverdige og interessante universer som funker som fy. The Shattered Plains er utrolig bra laget, han bygger brikke etter brikke og alle miljøer er veldig visuelle. Han gir oss mye bra bakgrunnsinformasjon og baker inn historie og kunnskap om samfunnet gjennom fortellingen. Det er mykt, fint og lett å lese. Også visuelt er bøkene veldig fine – det er tegninger og illustrasjoner som gjør den estetiske opplevelsen enda større.

Men – MEN – jeg har nevnt det før med Brandon Sanderson, og jeg nevner det igjen: Han bruker for god tid, han er for tro mot sin egen tanke om hva boka skal være, han glemmer leseren sin, og det blir for langt og for trått innimellom. Igjen kunne han med hell ha kuttet med hard hånd – sikkert 300 sider til sammen. Minst. Jeg tåler det ganske bra, fordi jeg synes det han skriver er såpass stemningsfullt. Mannen min derimot, har gitt opp Brandon Sanderson for godt etter denne boka, nettopp fordi det blir for kjedelig.

Har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/11/the-way-of-kings-part-i-og-part-ii-brandon-sanderson/

Jeg ble usikker av denne finurlige boka, den får pluss for å gi motstand, irritere meg og more meg. Den ligner ikke på noe annet jeg leser, og jeg må prøve mer av Ian McEwan. Noen som har lest mange bøker av han og kan si om denne er typisk for hans skrivestil?

En liten bok som rommer uendelig mye. Små vers om ting og levende vesener som skal sove.
En stille og myk bok som passer til absolutt alle i alle aldre!