Bokelskere.no

Å lese denne boken er som å komme hjem. Den oppsummerer alt.

Diktsamling med tema kjærlighet. Innholdsrik og samtidig tilgjengelig lyrikk. Yess! Ga meg smaken på å lese dikt igjen.

Skal ordne meg den boken. Har likt Droppler i flere år, men har ikke funnet noen som var enig med meg. Ble litt skjelven da jeg fikk kjenne på min egen Dropple-følelse- Morsom og dyp. Personen i boken tør gjøre det noen/mange bare tør tenke litt på. Stille spørsmål om mønsteret vi blir sporet inn i. 2ne

Kvifor gidd vi slite oss gjennom bøker som ein knapt orkar? Eg berre må lese ferdig, trur det litt noko i underbevisstheita der eg trur at på dei siste 10 sidene så vert alt tydeleg og eg innser kva fantastisk litteratur eg nett har vore gjennom. Men typisk det typiske er at eg innser kva fantastisk dyrt dasspapir eg har sitte og lese på

Dette var min aller første bok av Neil Gaiman, men jeg kan ikke helt si at jeg falt helt pladask. Jeg synes historien var relativt kort, på ca 300 sider, da det er mye som skal fortelles på disse sidene. Historien er i og for seg spennende, men jeg kom liksom aldri helt inn i det. Kanskje jeg skulle ønske den var mer detaljert enn det den var, eller så skyldes det kanskje at jeg har blitt litt rusten i mine engelske leseferdigheter?

Boken er inndelt i 8 kapitler, hvor hvert av dem forteller hver sin historie og hendelser hovedpersonen Nobody (eller Bod) erfarer. Han vokser opp på en kirkegård i England, hvor han blir tatt vare på av spøkelser. De underviser ham i spøkelsenes kunster, men gir ham også opplæring i "vanlige" skolefag som lesing og skriving. Bod går i gjennom både farer og ikke fullt så farlige opplevelser. Han forstår at han er annerledes, men ser ikke ut til å plaget noe stort med det. I alle fall ikke før han må miste en venn på grunn av hvem han er og hvor kan kommer fra.

Jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med både Bod og spøkelsene rundt ham, og jeg skulle gjerne sett at de forskjellige historiene Gaiman skriver Bod i gjennom kunne vært litt lenger og detaljert. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke ble godt nok kjent med hovedpersonen og hans omgivelser. Likevel synes jeg forfatteren har skapt et fint miljø med noen fine og interessante karakterer - men jeg skulle altså gjerne blitt litt mer kjent med de. Derfor nådde ikke The Graveyard Book helt til topps hos meg.

Dette er ingen solskinnshistorie og kan ikke anbefales til folk som lett faller i depresjoner. Språket er usminket og skildrer samfunnets overgrep på enkeltmennesket, særlig de som skiller seg ut. Fortellerstemmen tilhører også et slikt utskudd fra normalen, en "Fremder". Assosiasjonene går til jødeforfølgelsen og de verste utslag av janteloven. Samtidig er dette en metaroman. Det handler om å skrive historien "slik den var" eller "slik mange tusen løgner føyer seg sammen til sannheten" (fritt gjengitt). Vi forstår at dette er fiksjon, men samtidig tett på "virkeligheten", slik forfatteren ønsker å fremstille den.

Mine innvendinger mot boka er at den til tider blir så dyster at det nesten gjør vondt å lese den. I en god roman skal de personene vi identifiserer oss med oppleve motstand. Ellers skapes ingen spenning mellom leseren og fortellingen. Men det får være måte på!

I tillegg opplever jeg språket som til tider noe svulstig og i overkant rikt på metaforer. Den ene sammenlikningen slår nesten den andre ihjel. Når Brodeck leverer sin "rapport", sier mottakeren: Jeg ser at du liker bilder. Jeg oppfatter dette som forfatterens forsiktige spark til seg selv.

Men dette er mine personlige synspunkter. Tidssprangene i boka kan også til tider være litt forvirrende. Dette skyldes også at persongalleriet er noe overveldende og krever leserens konsentrasjon.

Hovedinntrykket er likevel at dette er en godt skrevet og godt fortalt dyster historie som tar tak i deg og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest. Den fikk en fem-er av meg.

Med jevne mellomrom gir Kristoffer Schau innblikk i noen av hans, om ikke innerste, så i det minste personlige tanker. Hans tre hovedteknikker for å holde ut tilværelsen, varm dusj som terapi og vurderingen av egne karaktertrekk han misliker er alle ting som gir resonans, i alle fall i denne (narsissistiske) leseren. Og på samme måte som Kristoffer, og med ham forhåpentligvis også leseren, prøver å forstå hvem de døde menneskene han stiller opp i begravelsen til var, prøver jeg selv å forstå forfatteren. Jeg vil gjerne vite mer om de som begraves, men også mer om Kristoffer Schau, uten at jeg synes boken er for kort av den grunn. Det er bare det at han, Kristoffer, gir akkurat nok av seg selv til å vekke kikkeren i meg og dens umettelige appetitt på selvutleverende personer.

Herlig! Pompøse diktere, nyrike handelsmenn og uskikkelige kvinner, som å gå inn i et Christian Krogh maleri og bli der.

Boka er en av flere der handlingen er hentet fra Røros på 17 og 1800-tallet. Jeg mener å huske at boka starter helt på begynnelsen av det 19. århundret. Romanen er svært tett på personene som gjennomgår en utvikling i brytning med hverandre og med datidens virkelighet. Brytningen mellom adel og bonde-/arbeiderstand er et viktig tema. Det er også den indre utviklingen i menneskene, der det oppstår kjærlighetsforhold på tvers av stand og moral som får katastrofale følger. Boka har en spennende ytre handling, er en fantastisk skildring av mennesker i kjærlighet og krise og er som alle Falkbergets bøker en svært troverdig beskrivelse av samfunnet i Bergverkstaden.

Har De referatet av odelstingspræsidentens foredrag i P.L.K?

Fra Redaktør Lynge, Hamsuns samlede verker, Knut Hamsun.

Ikke et sitat som vil bli husket..