Half of seeming clever is keeping your mouth shut at the right times.
It had flaws, but what does that matter when it comes to matters of the heart? We love what we love. Reason does not enter into it. In many ways, unwise love is the truest love. Anyone can love a thing because. That's as easy as putting a penny in your pocket. But to love something despite. To know the flaws and love them too. That is rare and pure and perfect.
"Der gjorde du en feil, Skramstad. Når du har hatt en alvorlig samtale med en mann, skal du aldri spørre ham om en tjeneste"
Lettere lamslått over "terningkastene" denne har høstet hos bokelskerne der ute... For meg ble dette bare spekulativt, langtekkelig - og håpløst oppkonstruert ubehagelig voldspornografi. Overfladisk persongalleri, null troverdighet, og en så klisjeaktig oppskriftsdirigert bruk av virkemidler at den etter hvert ble smått utrolig forutsigbar og kjedelig. Hadde ikke kjangs til å leve meg inn i handlingen - slet i det hele tatt med å lese boka ferdig! Om oppfølger kommer, kan det i hvertfall kun gå oppover... Men den oppturen skjer uten meg!
"Vet du hva det verste er? Med å bli forlatt? Det verste er å vite at man betyr så lite at noen kan fortsett som om du aldri var der."
Vi gjorde ferdig oppvasken sammen og delte stillheten mellom oss. Noen ganger er det alt man kan dele.
Det var en verden der man ble utdatert før man ble utslitt. Et helt land som reiste seg og applauderte det at ingen lenger kunne gjøre noe skikkelig. En reservasjonsløs hyllest til middelmådigheten.
Å samle på feil er farlig tidtrøyte. Det blir mange etter hvert.
Det er de spørsmålene vi ikke kan svare på, som lærer oss mest. De lærer oss å tenke. Hvis du gir folk et svar, får de bare en liten opplysning. Men gi folk et spørsmål, så vil de lete etter sine egne svar.
Tusen sider og alt for kort. Jeg elsket Ringenes herre, og har slukt Game of Thrones, men Rothfuss overgår dem. Både første bind og kanskje enda mer dette bindet av Kongedreperkrøniken blir man trollbundet av og man kan ikke slutte å lese før man trenger fyrstikker til å holde opp øynene sent på natt, eller i mitt tilfelle akkurat nå vemodig ferdig med boka.
Nei, Ludvig hadde slik en angst for alle disse u'ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede.
Det er først og fremst de små hendelsene,nesten usynlige i tiden, som skiller mellom ingenting og alt.
Kan nesten gjenta meg selv fra sist gang. Les, les. Råta er en fullgod oppfølger til Odinsbarn og klarer heldigvis å både utvikle karakterene og historien videre.
Det var en slik vakker høstdag som er så vanlige i historier og så sjeldne i virkelighetens verden.
Kvinnfolk skjønner seg ikke på prinsipper
"Man slutter ikke å løpe fordi man blir gammel", sa Dipsea Demon (96). "Man blir gammel fordi man slutter å løpe."
Unnskyldningen...var at 42,2 kilometer ble altfor kort; en pinglete liten maraton var over før tarahumaraene rakk å legge inn høygiret.
Si noe,
så jeg kan se deg,
roper vennen min
og spør om jeg synes
det var fint å bli funnet.
Men jeg vil bare vite
om det var fint
å finne meg?
Si fra
om du trenger en venn.
Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt
på meg.
En liten kommentar underveis, er såvidt inn i kapittel 8, språket er greit nok, samme med oversettelse. Jeg finner det alltid litt pussig med førstepersonsvinkling i spenningsfortellinger, Raymond Chandler er jo parodiert i det undelige. I tillegg, måten hovedpersonen omtaler seg selv og sitt virke på er sikkert ment "harkokt", men ga meg litt assosiasjoner til ABB og manifestet hans...Leser videre under tvil.
Noen kapitler videre beggynte det å komme over meg en underlig trang til gå med cowboyhatt og invadere Irak. jeg måtte bare gi meg. Gir den en toer, men den fortjener sikkert bedre, for plot, driv, action, hardkokthet eller hva vet jeg. Jeg kom aldri så langt til å finne det ut.