Bokelskere.no

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

Dette var en serie jeg gledet meg til å lese. Boka var grei, men ikke god nok til at jeg vil legge ut på denne lange serien. :)

Mannen i ekteskapet har seksuelle fantasier og et masochistisk ønske om å bli holdt utenfor når kona blir tilfredsstilt av en annen mann. Ekteskapet fungerer helt fint med dette - tross alt - lille avviket og det virker som kona også lar seg tenne av denne uskyldige fantasi. Den er en integrert del av et langvarig ekteskap. Når kona etter hvert blir forelsket, tangerer virkeligheten fantasien og mannens tilværelse rakner. Etter mitt syn er det ingen sammenheng mellom mannens fantasier og konas nye forhold. Hun lar seg rive med uten hans hjelp, og det masochistiske aspektet tåkelegger mer enn det klargjør. Det er ingen kritikk og dessuten er det vel bare i fantasien at seksualiteten er helt ren og uten avskygninger. Bokas største prestasjon er beskrivelsen av hvordan det i alminnelighet er å være i et ekteskap og da særlig når det går i oppløsning. Etter mitt syn er det et pluss at det hele foregår i kultiverte former og at situasjonen aldri blir anstrengende for meg som leser. Det er bare å sette seg ned å nyte observasjonsevnen til en forfatter som ser bedre enn de fleste. Anbefales.

Traff ikke helt for min del denne. Synes det ble litt for rotete, og det fungerte ikke helt med to forskjellige etterforskningsmiljøer hvor vi også fulgte privatlivet til etterforskere på begge steder.
Forsåvidt ganske godt skrevet, men skjønner ikke at denne har oppnådd seksere.

"Selv jeg vet at mamma ikke er verdens beste, men jeg tror hun trenger å høre det. Og jeg har bare én mamma, og hun kan vel få lov til å være den beste noen ganger, hun også."

En bok som traff meg midt i hjertet fra første til siste stund. Gripende, troverdig og utrolig vakkert om en gutt som, vel, klarer seg med det han har: Og det han har er et talent og et utrolig pågangsmot.

Noen har ønsket at jeg skriver oppfølgere med spoilere, men det tør jeg ikke. Selv om man markerer spoilere kan man risikere å få kjeft likevel. Dessuten foretrekker jeg å skrive bokanmeldelser om oppfølgere på helt vanlig måte som i andre bokanmeldelser, uten å røpe noe.

I 2013 møtte vi for første gang Hirka, som riktig nok som befinner seg i en helt annen tid, nemlig i norrøn tid. Hirka er i tidlig tenårene, og hun har ikke hale. I alle bøkene er hun i forskjellige verdener som jeg helst ikke vil skrive nærmere om fordi det avslører for mye for de som ikke har lest de tidligere bøkene i trilogien. Men det jeg kan si om Evna, som er den siste boka er at Hirka prøver å tilpasse seg i en verden hun ikke føler seg helt hjemme i. Så hun får testet tilpasningsevnene sine grundig denne gang. Samtidig har ikke Hirka noe valg enn å overleve den sitiuasjonen hun er i.

Endelig en forandring på standardformelen i fantasysjangeren
Dette er altså slutten på Ravneringene trilogien, og til tross for at jeg synes at den første boka, Odinsbarn er best, så er hele trilogien verdt å få med seg. Jeg bruker som regel ikke å like bøker som andre liker og omvendt. Så jeg automatisk forventet ikke at jeg ville like denne trilogien, men jeg likte den mye bedre enn forventet. Grunnene er at dette er en original fantasyserie med forfriskende nye elementer. Et lite avbrekk fra standardfantasy som man har fått de siste årene, og jeg sier ikke nei til forandringer når det gjelder litteratur. Man blir jo lei av den samme formelen, men her får man noe nytt. Det er ikke bare instalove (gutten og jenta i en bok blir hodestups forelsket i hverandre med en gang), og at de har overnaturlige evner. Ravneringene byr på mer enn det som er standardoppskriften i fantasybøker som har vært i det siste. Standardoppskrifter blir man jo etter hvert lei av.

Ikke like betatt som mange andre
Mange har blitt betatt av denne trilogien, men for meg er nok den første den beste. Bok to; Råta var grei som oppfølger og holdt på interessen til å lese tredje og siste bok; Evna. Det var ikke bokas tykkelse som trakk ned leseopplevelsen for jeg er vant til tykke bøker, men syntes bare ikke den hadde den samme gnisten som jeg vet at Siri Pettersen kan skape med språket. Men en trilogi er aldri helt jevn. Ofte har jeg opplevd at første bok har vært best, og at bok nummer to ofte har vært bare et bindeledd til bok tre og ikke noe mer enn det, og at den tredje og siste boka ikke alltid har levd opp til forventningene. Så det er ikke med Ravneringene det for første gang skjer. Jeg har aldri lest en trilogi eller en serie hvor alle bøkene har vært like bra og like jevnt.

Evna er en tykk bok med en langsom start som gjør oss kjent med omgivelsene Hirka befinner seg i og denne gang befinner hun seg i en kald verden på mange måter, både når det gjelder de hun har rundt seg og været. I tredje og siste bok står Hirka overfor en av de vanskeligste utfordringene hun noen gang har hatt. Nemlig å finne ut hvem og hvor hun tilhører; er det de blinde eller ætlingene? Hun står nå foran et vanskelig valg. Gjennom hele trilogien blir vi vitne til Hirkas store forandringer.

Det er egentlig ikke så mye mer å se om Evna i fare for å avsløre for mye. Det vil jeg helst unngå. Evna var ingen avslutningsbok som tok meg med storm, men det er vemodig å avslutte denne trilogien, men alt tar jo slutt en eller annen gang. Selv om avslutningen ikke ble så voldsom og hjemsøkende som jeg hadde håpet på, så var Evna en verdifull siste bok i en original fantasytrilogi. Første bok, Odinsbarn er selvfølgelig best, men hele trilogien er verdt å få med seg og dette er en type trilogi som passer både for ungdom og voksne.

Heit sidan serien "Horngudens tale" og seinare dei tre Anubis-bøkene har eg vore ein svoren fan av B. Andreas Bull-Hansen. Etter mi meining er han absolutt i klasse med internasjonale namn innan genren fantasy og sci-fi. Boka av året, "Isak", skuffar heller ikkje - tvert om. Det skal noko til å skriva bøker på 400-500 sider og få lesaren til å hengja med - og det er noko Bull-Hansen fint klarar. Som i Anubis-serien er handlinga lagt til Oslo-området etter ein nær katastrofe, i dette tilfellet er mesteparten av Noregs befolkning døde av ein pest i løpet av ei natt eller to, og Isak vaknar opp som det siste mennesket på jorda. Men etter 30 års einsemd skal det visa seg at det er han ikkje. Nokre få menneske dukkar opp - og inne i Oslo og andre stader lever det også menneske. Sivilisasjonen har brote saman, det er ein kamp på liv og død for å overleva.

På kontinentet har eit stammesamfunn av muslimar danna seg. På nett dette punktet bryt Bull-Hansen med det politisk korrekte - men kvifor ikkje? Det er slett ikkje utenkjeleg at noko slikt kan skje, og også ein forfattar og hans lesarar må tillata seg den tanken om kva som kan skje i eit nedbrote Europa dersom fundamentalistiske samfunn av typen IS vinn fram.

Hovudpersonen har ikkje fått namnet sitt utan grunn - eg oppfattar det slik at dette er Isak frå Hamsuns univers, mannen som ryddar seg ein gard og eit liv i audemarka. Det er nett det Isak i denne boka gjer. Frå kaos ryddar han og venen John ein gard sør for Oslo og tek opp kampen mot kalifen i Berlin sine utsendingar då dei ein dag dukkar opp for å avkrevja Isak for skatt.

Som sagt, Bull-Hansen kan dette. Fleire burde få med seg denne boka og den øvrige forfattarskapen hans. Dette er genrelitteratur av stort format.

Dessverre kjøpte jeg "Uglen", og det angrer jeg veldig på. Suicidale, drikkfeldige og kjederøykende politi, det er blitt gjort før. Bestialiteten fra "Det henger en engel alene i skogen" er vitterlig til stede i "Uglen" også, men like spennende er den langt i fra. Språket er fremdeles dårlig og Øien trenger å lære noen grep om dialoger. Styr unna folkens.

Ny Bjørk-krim uten mål og mening - uten litterære ambisjoner/kvaliteter! "Byggesett-krim" etter bruksanvisning: er folk og handling bestialske nok, pirrer det leselysten hos dem som ellers ville sett nettporno eller tyvende gangs reprise av motorsagsmassakren!