Bokelskere.no

Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist.

Men etter alle årene da vi gikk hver vår vei alene, sitter vi faktisk her og er samlet rundt frokostbordet. Det er så vidt det er plass til alle, tvillingene kjekler, Elena snakker til dem, Tonis stemme gjaller blidt gjennom rommet, Marty rasler med avisen og legger ut om en eller annen artikkel, Liz protesterer, en stol velter, skrik og skrål og stemmesurr over det hele. Jeg er den eneste ved bordet som er stille, som bare lukker øynene og lytter: Jeg elsker disse lydene. Ensomheten inni oss kan bare overvinnes hvis vi holder sammen.

I'm usually pretty good at staying alive. I've only failed one time that I can remember, and it hardly counts.

Women could compress a great deal into one look.

Light! Women would belive anything about a man as long as it was bad. And the worse it was, the more they had to talk about it.

We are all fools if we live long enough.

There is one rule above all others, for being a man. Whatever comes, face it on your feet.

Vi går inn på pleiehjemmet og ser alle de gamle menneskene som sitter der. Tomme blikk, triste smil. Og vi bare avfeier dem som ... vel, gamle. Oppbrukte, ikke noen man behøver å bry seg om lenger. Og likevel har de alle bak blikkene hatt et liv, en historie de kunne ha delt med deg. Om smerte, kjærlighet, håp, fortvilelse. Alt det vi selv føler. At de blir gamle, gjør dem ikke mer verdiløse, mindre virkelige. Og en dag blir det oss. Som sitter der og ser at de unge avfeier oss som ... vel, gamle. Og hvordan kommer det til å føles?

Mange morgener skal han stå opp i denne timen som han har helt for seg selv, og gå ut på kjøkkenet, og der skal han gråte som han aldri før har grått, og likevel kommer han til å spørre seg, mens snørra renner og han svelger sine egne tårer, om disse rare lydene og krampetrekningene virkelig er det eneste mennesket har fått å sørge med.

Jeg tror at vennskap handler om å finne mennesker som er bedre enn en selv er - ikke smartere, ikke kulere, men snillere, rausere, mer tilgivende, og så skal du sette pris på det de kan lære deg, og prøve å høre etter når de sier noe om deg, uansett hvor ille, eller bra, det måtte være, og så skal du stole på det de sier. Det er det som er det vanskeligste av alt. Men det er også det aller fineste.

Ollis er 10 år og kan ikkje sove med lukka dør eller hoppe frå ei huske i fart. Men ho kan bygge om ein hjulvisp til ei tannbørstemaskin. Så det har ho gjort.

Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.

Man blir ikke snill av å ha det vondt. I regelen blir man slem av å ha det vondt. Krangelen om hvem som har hatt det verst, er barnslig. I regelen forkrøples de undertrykkede og får et ødelagt følelsesliv, i regelen overtar de undertrykkede undertrykkerens tankegang og metoder, det er undertrykkelsens mest infame konsekvens, at den ødelegger de undertrykkede og gjør dem mindre i stand til å frigjøre seg, Det skal hardt arbeid til for å gjøre lidelsen om til noe som er nyttig for noen, særlig for den lidende selv.

Å være utafor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

...hvis du vil få Gud til å le, skal du fortelle Ham at du har planer