Bokelskere.no

Synes Morten Martens serien til Skagen er en skikkelig klassiker i Norsk krim. Har dem stående i hylla, og en ting som er helt sikkert er at jeg skal lese dem om igjen en dag, i kronologisk rekkefølge naturligvis. Gleder meg, dette er bøker man virkelig kan kose seg med.

Samd i dette med at boka vart for distansert, det førte til eg har la boka vekk etter 50 s. Fekk liksom ikkje heilt "kontakt" med historia, kom aldri nær nok, ingen spenning i framdrifta. Men kanskje ho kjem fram att.

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!

Jeg har akkurat begynt på boka men det var fint å få bekreftet at det er gjort mye research på faktaene. Det var noe av det første jeg begynte å lure på- har han tippet eller vet han at det krever 600 000 fliser eller hva det var for å bygge et svømmebasseng? Nå tror jeg at han vet det, og boka blir enda mer facinerende å lese... :)

Dette var en veldig spesiell bok. Jeg har ledd, fnist, grått og rødmet meg gjennom den. Innimellom har jeg kjedet meg. Det kjennes veldig vanskelig å skulle sette et terningkast på denne historien. Det blir som å trille terning på noens liv. For meg var ikke dette bare en fortelling om Kjersti. Boken er Kjersti.

Historien spinner rundt sykdommen kronisk utmattelsessyndrom, men den handler mest om Kjersti og menneskene rundt henne. Tankene hennes, meningene, opplevelsene - enkelte ganger var det så ubehagelig å lese at jeg tok meg i å se bort i håp om at det var forsvunnet da jeg snudde meg tilbake. Hun skriver fullstendig blottet for skam; det er både ekkelt og befriende å ta del i.

Men. Mest av alt skulle jeg ønske jeg kunne skrevet en anmeldelse som var snill og kjempefin og som sto i stil med alt det fine denne boken inneholder. Der kommer jeg nok til kort. Det er en fin bok og fortellingen er både fin og viktig. Jeg klarer likevel ikke å bestemme meg for om jeg synes boken var langtekkelig og kjedelig eller om den var skjør, vakker, skitten, morsom - og fin. Det er ihvertfall en bok jeg er glad jeg har lest, og den godeste Skomsvold ser jeg frem til å lese mer av i tiden som kommer.

Utrolig bra skrevet. Du viser oss ved eksempel at bakgrunnen vår når vi leser en bok har alt å si, for om vi liker den eller ikke. Jeg venter på "Over det kinesiske hav", og skal med den boken lese forfatteren for første gang. Nå gleder jeg meg. Han skal forøvrig snakke om boken på Litteraturhuset i Bergen i høst, så da skal det bli kjekt å høre om hans bakgrunn for å ha skrevet boken. Igjen, takk for et flott innlegg!

Mange i trehusnorge har et forhold til flammer. Andre har opplevd andre bygg brenne ned, og om sommer`n står ofte skog i flammer. Dette er nære og skremmende opplevelser for de som får det tett på seg. Jeg er heldigvis ikke blant dem. Så langt, må vite.

Gaute Heivoll er en eminent forfatter. Før Jeg Brenner Ned er en sidevrenger av dimensjoner. Måten han bygger historien opp, som du så korrekt beskriver, ordvalgene, persongalleriet - alt dette bygger jo på en sann historie. Det renner på meg en viss ubehagelighet når jeg leser boka, og jeg skal neste år lese den på ny. Det er 2 år sida jeg leste boka, da på ferie på Jylland. Jeg utsatte faktisk en badetur til sjøen med en times tid, tilden yngste dattera mi sin store fortvilelse. Jeg klarte ikke å rive meg løs før boka var lest ferdig. Shame on me...

Når du har tatt for deg Arto Passilinna kan du vende tilbake til Heivoll og Kongens Hjerte, ei bok om ei reise i båt til København for sjukdomshelbredelse. For å gjøre en beskrivelse urettferdig kort. Om du har lest Veien (The Road) av Cormac McCarthy er det åpenbare likheter. Og det ubehagelige når høyere luftlag. Velbekomme ;-)

Hva minner dette om? Å jo, den russiske revolusjonen og Sovjetunionen. Kamerat Napoleon er en treffende beskrivelse av Sovjet under kommunismen. Her kan du trekke tydelige likheter mellom to av grisene og Stalin og Lenin, og det er veldig likt slik det blir på gården som det var i Sovjet.

I starten var dette en søt bok med flere morsomme ting. Små hendelser. Griser som leste, og de utrolig dumme sauene. En sur og tverr geit. En hest som bare greide å lære seg A, B, C og D, (hvis han lærte seg E, F, G og H glemte han de fire første). Men etter hvert forandret historien seg. Det ble tristere, og jeg kunne se tydeligere likheter til Sovjetunionen.

Vi har lært om hvordan det var i Sovjetunionen, men jeg må si at jeg ble sjokkert da jeg leste denne boka. Jeg hadde ikke sett for meg at det var slik. Det er jo helt forferdelig!!!

Språket er bra, men det er litt gammeldags. Så er jo boka gitt ut for første gang på norsk i 1964. Det forklarer en del.

Jeg anbefaler virkelig. Dette er lesestoff som de aller fleste burde lese!!! Jeg skal i hvert fall lese mer av George Orwell. Har 1984 liggende på nattbordet mitt klar til å leses.

Nå fikk jeg rett og slett lyst til å lese boka om igjen!

Enig. Jakthundene er ei heilt grei krimbok, og Horst er ein flink forfattar. Kanskje det er det som gjer at eg ikkje kan gje toppkarakter; at både Horst og Wisting er forflinke..?

Eg vil gjerne ha noko ekstra i ei krimbok, ei overrasking, ein liten twist, ein tankevekkar. Her manglar dette. Eg landar på terningkast 4.

Liker du dumme litteraturstudiner som møter mr. "jeg ska fortelle alt jeg skal gjøre med deg før jeg gjør det, nå tar jeg av deg trusa og nå ullsokken"-Christian-"vil vel ikke ha en stygg jente som meg?!!"-Grey? En jente som har selvtillit på nivå som en femtenåring, ååå, en jente som meg! Han? Aldri i livet, selv om han hiver seg etter henne. En forfatter som skriver "hun rødmer" på hver jævla side, og om øynene hans som er så grå og intense som hos en med grå stær, og sex og blod på lakenet tihi slå meg slå meg, nå skal jeg slå deg, nå slår jeg deg og egentlig så har han en trist side og selvfølgelig kan han spille piano for han er den nye Robert Pattinson uten hoggtenner, men med pisk whip! Ikke ble jeg kåt av sexen heller, som er noe av det mest usexy jeg har lest. Denne boka duger i beste fall som en felles referansearena der man kan velge og vrake i latterlige fraser, og en uke etter går jeg fremdeles rundt og spør om folk vil være med meg å se på lekerommet mitt, og så vifter jeg fingeren foran ansiktet "biter meg i underleppa som en skitten liten skolepike" (ærlig talt, finnes det noen som faktisk gjør dette shameonyou!) og sier: og nei, det er ikke xboxen min jeg mener. Jeg rødmer.

Jeg står over de resterende tohundre sidene. Åja, og de to neste bøkene.

Ei utruleg fin forteljing om ein far og dottera hans! Dette er jo ikkje ei A4-historie - då dottera er autist. Me får vera med på oppturar og nedturar for den vesle familien. Alle tankar faren gjer seg, alt dei som foreldre prøver å få til, korleis han lengtar etter det "normale" familielivet, men også mange gledelege erfaringar. Han skildrar korleis dottera vert umuleg å forstå for foreldra. Det er mange sorgmuntre historier her.
Språket er suggererande, og me er heile tida med inn i tankane til faren. Han tek oppatt gong på gong korleis tvil, glede, fortviling og sorg vekslar hjå han.
Me får oppleva ein øm far sin kjærleik til dottera. "ho var det beste barnet, den vakraste uskuld sat i henne..." Men også slitet, problema og ambivalens i høve til å ta imot hjelp og stole på hjelparane /behandlarane. Forfattaren tek, slik eg oppfattar det, eit oppgjer med åtferdsterapien. På s. 193: "Ho var kanskje trøytt av å bli manipulert, med snop, med søtsaker..."

Sist men ikkje minst, faren er forfattar og bussjåfør. Bussen og busskøyring får difor mykje merksemd, og dette er veldig morosamt skrive, td. "Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome til Jerusalem i dag,ville han tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik."