Som tidligere birøkter gjennom sytten år, er jeg imponert over det faglige nivået Maja Lunde har holdt gjennom hele boka. Som leser er det mest interessant å lese en bok når forfatteren gjør nettopp det, utfordrer, bruker birøkterens språk og har blikk for detaljene. En birøkter må hele tiden tolke tilstanden hos bifolkene. Dette er en erfaring som bygges opp gjennom mange sesonger. Maja Lunde beskriver hvordan akkumulert kunnskap i en bestemt familie framstår etter flere generasjoner. Hun har gjort dette svært overbevisende. Jeg kjenner meg igjen som tidligere birøkter.

Litt til redaktøren for boka: Når George på side 344-345 gir seg i kast med å snekre bikuber kan vi lese: "Jeg tok en planke, veide den i handa. Kjente treverket mot den bare huden. Fremdeles fuktig. Passe mjukt. Levende." Som leser opplever en øyeblikket gjennom Georges hender og øyne. Poetisk og sanselig skrevet.

En planke er minimum 98 millimeter ganger 48 millimeter i tverrsnitt. Reisverket i et hus består av planker. Et hus er vanligvis kledd utvendig og innvendig med bord.
George kan selvsagt splitte de tykke plankene, men en snekker/birøkter ville aldri kastet bort tid på slikt.
En bikube består vanligvis av en indre kasse, som gjerne kan snekres/limes sammen av justert underpanel/rupanel 18 ganger 145mm. I toppen legges det inn spikerslag for ytterbord og innvendige bord. Det er frest ut et spor i dette spikerslaget der rammene kan hvile (rammene er svært godt beskrevet i boka). I underkant av kassa er det spikerslag for den indre kassa og ytterpanelet. I veggene kan en bruke 1 cm isopor til isolasjon. Til ytterkledning kan en bruke 19 ganger 98 mm bord. Stort mer komplisert er det ikke. Målene kan en få hos Honningcentralen.

Denne fattigdommen på ord som beskriver enkel snekring er ikke noe spesielt for denne boka.
I John Irvings "Siderhusreglene" kan en lese på side 268: " En gang da Homer trykket en bikube til brystet sitt og bar den forsiktig bort til kanten av lasteplanet, følte han en vibrasjon i de spente plankene som omga bikuben."
Problemet er at det ikke finnes en eneste planke i en bikube.

De bildene en får i hodet når en leser dette ( i Tormod Haugens forøvrig utmerkede oversettelse) blir merkelige, og de ligner minst av alt på bikuber av tre.

Fikk "En snekkers dagbok" av Ole Thorstensen til jul av min kjære kone. En viktig bok å lese. Han kan flere ord for bearbeidet treverk enn "planke".

Interessant. Tenker jeg skal følge med på leselista de og kanskje plukke opp noen tips. Min personlige erfaring med krim er det er en utrolig bred sjanger med alt fra glitrende litteratur til direkte søppel (kan sammestilles med "kjærlighetsromanen", hvor man har alt fra "stjerneromanene" til "Anna Karenina")

Enig med deg at "rammen" rundt bøkene man leser er viktig. Selv er jeg usikker på dette med bøker før mobiltelefonene - ser selv det er utrolig vanskelig å releaterer meg selv inn i settingene. Leser nå Andre verdenskrig og noe jeg har utrolig store problemer med å relatere meg til er at Mussolini ikke fikk med seg beskjeden fra Hitler om at Tyskland skulle innvadere Romania. Greit nok å glemme å kjøpe brød når man er på butikken, men å glemme/ikke få med seg en innvasjon av et annet land? Men jeg vil jo gjette på at dette hadde mer med kommunikasjon (få og sene kommunikasjonsformer + "hviskeleken" i organisasjonen + muligheten for overvåking av kommunikasjonen krevde koding etc) heller enn med at det ble avglemt å gjøre.

Denne omtalen koste jeg meg med!

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ...

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte.

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34)

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv.

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene.

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er så gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det.

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende!

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Jeg vekslet litt mellom å være fascinert av historien og ergre meg (litt) over lettvinte personskildringer. Hørte et intervju med Kim Leine, som virkelig har hatt et mangslungent liv, og sikkert har mange historier han vil fortelle. Kanskje er det problemet, at han lesser litt for mange opplevelser på disse brødrene, uten å vise oss hvordan de utvikles som mennesker, Eller ikke utvikles, for den saks skyld. Eller som du skriver, kanskje noen flere tenkte tanker, litt som Tolstoj gjorde det.

Boka gjorde inntrykk, så her vart det terningkast 5 - ikkje akkurat for det litterære, men for eit ærleg og usminka bilete av ei jente som var så til dei grader fanga i si eiga tankeverd og eigen kropp.
Det gjer vondt å tenke på at dei finst der ute - det har eg erfaringar med gjennom eigen jobb. Boka kan gjere at både eg og andre får meir forståing.....

Bedre enn bok 1, og dette lover godt. At det er mye snusk i oljebransjen er jeg ikke i tvil om etter aa ha sett en del av det som foregaar rundt om i resten av verden, og avsloeringene om norsk korrupsjon dukker jo opp oftere og oftere, jamfoer Telenor, Kongsberg, Norsk Hydro og Statoil.

Mr Watts' beretning viste seg å være like uimotståelig som Store forventninger for oss ungene. Og nå satt hele landsbyen som fjetret og lyttet, rundt et lite bål på en øy som var praktisk talt glemt, hvor de mest uhyrlige gjerninger fant sted uten én gang å vekke omverdenens forbitrelse." Mister Pip

Av alle ting britene har gitt til verden, er BBC World Service en av de mest undervurderte. Det mener jeg nå i hvert fall. Jeg ble introdusert for kanalen tidlig på nittitallet, av engelsklæreren moren min hyret for å undervise søsteren min og meg i engelsk. Han pleide å ta opp sendingene, låne oss opptakene og be oss ikke bare knekke språket og uttalelsene, men også sakene reporterne diskuterte.

En av disse sakene handlet om en mann og en konflikt på en øy. Mannen var Francis Ona og øya heter Bougainville. Fra 1970-tallet og til så sent som midten av 2000-tallet foregikk det en nokså skarp konflikt på denne øya mellom en separatistbevegelse med lokale røtter og Corzinc Rio Tinto, det multinasjonale gruveselskapet som hadde inngått en 80-20 kontrakt med Papa Ny-Guinea (PNG) for å hente opp de betydelige kopperfunnene på øya.

Kjernen i konflikten var at separatistene, med blant annet Ona i spissen, mente at gruveselskapet suget ut øyas rikdommer, uten at de tradisjonelle grunneierne ble rettferdig kompensert. Videre mente separatistene, som senere kalte seg BRA (Bougainville Revolutionary Army), at gruveselskapet ikke tok hensyn til miljøet. Situasjonen ble ikke bedre av at Rio Tinto og den PNG gikk sammen om å importere arbeidstakere, og snart var øya full av hvite australiere og «Rødhudede», betegnelsen Bougainvillene brukte om folk fra PNG.

Kort sagt førte det ene til det andre, og fortere enn du kan få sagt menneskerettighetsbrudd, pusset BRA-medlemmene og deres støttespillere opp våpnene som japanerne hadde lagt igjen etter okkupasjonen av øya under andre verdenskrig for å forsvare det de mente var umistelige rettigheter. Reaksjonen fra den PNG var både nådeløs og umiddelbar; En nærmest ugjennomtrengelig blokade (som mange hevde ble støttet av den australske staten) ble lagt rundt Bougainville, og resultatet var ikke spesielt overraskende; lidelse og død. Opp til 15 000 mennesker anslås å ha omkommet i løpet av blokaden og i de væpnede forsøkene fra PNG på å knuse BRA.

Det er i denne konteksten den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones’ «Mister Pip» foregår i.

Fortelleren er en tween som heter Matilda. Hun bor sammen med moren i en ikke navngitt øy, men jo lenger en kommer inn i historien jo mer tydelig blir det at den lille øylandsbyen hun, moren og Mr Watts, mannen som får tittelnavnet, bor i, befinner seg i midten av det som etter hvert blir stormens øye i konflikten mellom BRA og PNG.

Matildas far er fraværende. Han har dratt fra øya for å drikke, bli hvit og jobbe de hvite. Det er han ikke alene om. Alternativet for mennene som har blitt igjen, selv for de som er såpass unge at de ikke ennå kan kalles menn, er å stille seg frivillig på opprørernes side (før omstendigheter som tvinger en til det melder seg). Resten, hvilket vil si kvinnene, de eldre og barna, kan bare fortsette å stå på sidelinjen, men bare til en av partene i konflikten gjør det helt umulig å forbli nøytral.

Før den tid kommer, og la det bare være sagt- den kommer, forsøker beboerne i øylandsbyen takle vanskene blokaden bringer med seg. Noen av disse er helt umulige å gjøre noe med; det er f.eks. ingenting noen kan gjøre når det lokale sykehuset går tom for essensielle medisiner og de yngste og mest sårbare i landsbyen begynner å dø av sykdommer som før ble kurert med en vaksine. Som malaria. Det er heller ingenting innbyggerne kan gjøre når de fleste hvite, inkludert lærerne, drar fra øya.

Mer enn to måneder går før en erstatning melder seg og undervisningen blir gjenopptatt. Han heter Mr Watts, er tilfeldigvis den eneste hvite som er igjen og er gift med Grace, en Bougainvillener som engang studerte til å bli tannlege, men som nå er noe midt imellom eksentrisk og psykisk syk (mest det siste).

Mr Watts er mest kjent for å gi etter for konas eksentrisitet. Han er heller ikke utdannet lærer. Så det er ingen som forventer at han skal melde seg frivillig for å undervise barna til de seksti familiene som bor i øylandsbyen. Men det er nettopp det han gjør.

Verken foreldrene eller barna bryr seg om at hans kunnskap om det meste er, mildt sagt, overfladisk. Unntaket er litteratur, og da spesielt forfatterskapet til en viss berømt Engelsk forfatter. Favorittboken til Mr Watts er «Store forventninger», og det er nesten hovedsakelig det hans undervisning kretser rundt. Dag etter dag.

En skulle ikke tro at «Store forventninger» ville store problemer, men det er akkurat det som skjer. Det første problemet, eller kanskje den første utfordringen, skapes av Matildas religiøse mor, Dolores. Som så mange av øyas voksne, har hun knapt fått noen utdannelse, men som så mange andre foreldre ønsker hun en bedre fremtid for datteren enn den hun selv har fått. Det er likevel en utfordring å se på mens ens barn sakte men sikkert får mer boklig kunnskap om verden enn en selv noensinne fikk. Og verre; at barnet spør deg om ting og at man, for første gang, oppdager at man ikke har svarene. Dolores reagerer instinktivt. Ikke klokt, bare instinktivt.

En kan argumentere at det er også det «Rødhudene» gjør når de en gang, mens de er på et av sine raider i landsbyen, finner «Pip» skrevet i sanden på den idylliske Stillehavsøya. I oversikten over innbyggerne som «Rødhudene» sitter med, er det nemlig ingen som heter Pip. Likevel blir de overbevist om at en slik person eksisterer og gjemmes av landsbyen. Denne lille, men fatale antakelsen, setter i gang en tragisk serie med hendelser som forandrer alt.

Det er ikke ofte at en bok berører meg så sterkt at jeg får en klump i halsen. Det skjer, men det hender så sjeldent at det lager en mental strek som får meg til å ville ønske å rope så høyt jeg kan om at akkurat denne boken fortjener mer ros enn jeg evner, og langt flere lesere enn den har fått.

«Mister Pip» er en slik bok. For å være ærlig kjenner jeg en klump vokse i halsen mens jeg skriver disse ordene. Hvis du leser bloggen jevnlig, vet du at det ikke er en innrømmelse jeg kommer med hver dag, uke eller måned.

Bokas karakterer er mennesker av kjøtt og blod. Historien som fortelles er lokal, men også global, menneskelig og dermed gjenkjennelig. Den minner oss om andre historier om globaliseringens ofre. Historier vi ofte velger å ignorere fordi tragediene de rommer er så overveldende at vi er redde for å bli knust under deres vekt hvis vi skulle gjøre å gjøre det rette og forsøke å ta dem innover oss.

Vær så snill og les denne.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Mister Pip
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 207

Terningkast: 6

Hei, Steinar. Da jeg hadde lest de første par sidene av boka, var jeg fristet til å lukke den for ikke å åpne den igjen. Planen endte med at jeg leste ut både den og oppfølgeren. Uten å si at man pent er nødt for å like litteratur som har gitt forfatteren nominasjoner til store priser, er dette et godt tegn på høy litterær kvalitet. Hva det å komme inn i boka angår, hjalp det meg å forbinde datoen som åpner hvert kapittel, med de andre datoene. Å notere seg stedene aktørene befinner seg på eller i og hvilke handlinger de utfører, er også til hjelp dersom man ikke får helt feste i en roman.

Så fint at du leste boka for å sette deg inn i din datters perspektiv! Det tenker jeg flere foreldre burde gjøre. Forhåpentligvis fikk du litt innsikt.

Interessant å lese at han selv har oversatt bøkene til norsk - det forklarer at det "høres dansk ut"... Det er nok bedre å lese ham på originalspråket, tenker jeg. Men boka er god : )

En veldig grei "kort-omtale", uten utredning om innhold eller story. takker! :)

Så spennende! Jeg visste ikke at Victor Hugo hadde skrevet fra Norge på 1600-talllet!

Av og til er det delvis som å lese om seg selv ...

Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.

Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.

Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populært (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.

Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.

Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!

Rasmus var min 8.tippoldefar rekna frå mor mi, 9.tippoldefar rekna frå far. Far er frå garden Rasmus budde på Myklebust. Eg er vaksen opp vel 500 meter frå Rasmus-steimen, bautaen over bondeopprøraren reist etter slutten av andre verdskrigen.

Hur den här boken har blivit så höjd till skyarna övergår mitt förstånd. Jag stod ut att lyssna på den enbart i brist på annat att höra på och väntade ivrigt ( de första timmarna) på att det skulle bli något bra, men ack vad jag bedrog mig. Sååå långtråkigt och inte ett enda dugg inspirerande att ha sex heller. Nu har jag blivit beärad med hela trilogin så jag får väl se om jag får tid att lyssna på den igen från början.

Eg burde skjønt det. Eg meinar – omslaget? Og baksideteksten? Sukk, skal eg aldri lære?

I «Hele livet på en dag» møter vi Lenka og Josef som bur i Praha. Dei møtast, og forelskar seg, men so! Krigen. Og dei er sjølvsagt jødar og skjønar for seint at dei må kome seg unna. Dei giftar seg (for at han skal kunne redde ho…) men ho nektar å bli med han til eit trygt liv i det o store amerika, til fordel for å vere igjen med familien sin. Sjølvsagt dør familien hans alikavel, og ho endar sjølvsagt opp i ein konsentrasjonsleir.

Etter krigen startar dei begge sine halv –liv utan den andre, og finn kvarandre igjen i bryllupet til barnebarna. Sjølvsagt. Og her kunne det blitt spanande. Men blir det det? Nei, for no er boka slutt.

Eg fann denne boka utruleg irriterande, og skjønar eigentleg ikkje kvifor eg las boka i det heile. Men for å presisere:

For ho, fyrste kjærleik. Han derimot har sjølvsagt hatt nokon før (men dei tel jo ikkje, for ho er den EINASTE for han)

Dei giftar seg oppatt begge to, men dei kan aldri sleppe tanken på denne fyrste kjærleiken. Det er den verkelege – desse substitutta klarar dei ikkje å elske ordentleg. Neihei, so alle som giftar seg for andre gong, dei er ikkje «ordentleg» glad i partnaren. For ein kan jo aldri gløyme den fyrste store kjærleiken.

Ho offrar seg for familien. Jada, eg er veldig med på at det er vanskeleg å reise frå familien når ein veit at det kjem til å verte vanskeleg. Men at faren (og mannen) ikkje tvang ho til å reise? Høgst usannsynleg med tanke på korleis familiestrukturen var på den tida.

Dei er sjølvsagt godt bemiddla begge to. Fattige menneske (eller heilt normalinntektsfamiliar) er jo ikkje noko morosame å skrive om. Dei har jo ikkje juvelar dei må selje til altfor lav pris eller overdådige fine kle som må beskrivast.

Namedropping på kjente kunstnarar. Namedropping er berre teit. Kva er poenget med å dra fram ein person som ikkje er relevant. Skal du snakke om kjende kunstnarar so må dei ha ei eller anna form for innverknad på ein av personane. Då er det kanskje greitt.

Tittelen har ikkje noko med innhaldet å gjere. Dei har jo langt meir enn ein dag på seg!

Dei er sjølvsagt so gode alle saman – sjølv den strenge-lege-far er eigentleg berre slik fordi han vil det beste og er blitt slik gjennom ei lang karriere med å vere god. Blæ….

Framstillinga av Praha – so romantisk, fin, gammal, verdig – realistisk? Nei, ikkje i det heile(og eg har ikkje vore der eingong).

Alle er pene og vakre – sjølv med «usymetriske trekk» er alle vakre. Og dei går heile tida i vakre kle (og om dei ikkje har råd til vakre kle so har dei ein snill velgjerar som gir dei det)

Alle som Lenka blir kjende med i konsentrasjonsleiren er snille – alle dei «slemme» (dvs dei som stel for å overleve, noko som hovudpersonen sjølvsagt aldri gjer, gud forby!) vil ho ikkje bli venar med.

Systra kan jo ikkje overleve – so då drep vi ho sånn heilt til slutt. Jada.

Språket kan beskrivast slik : Klisje + klisje = stor klisje. Minus og minus blir ikkje alltid pluss

Slutten (som og er begynnelsen): Ka faen? Det er jo no det interessante begynner – at dei møtast etter å ha trudd at den andre var død i femti år. Korleis skal ein kome seg ut av den? Eg må innrømme eg trudde heile vegen at alt det andre skulle vere kort fortalt og so skulle vi ta fatt på det verkeleg interessante: Kva som skjer etter at dei to møtast igjen. Men med nærare ettertanke veit eg ikkje heilt om eg vil vete det….

Konklusjonen er at eg var dum som eit brød i gjerningsaugneblikket og burde lobotomerast for i det heile ha plukka opp boka. Alle teikna var der. Verkeleg. Forfattaren var til og med amerikansk og hadde skrive om austeuropa under krigen. Gjenge det ann….

Treng vel ikkje seie at denne ikkje kjem i bokhylla?

(Jada, veldig utruleg at eg faktisk las ut boka. Men so las eg vel annankvar setning(trudde som sagt eg kom til å kome til det interessante FØR boka var slutt) og lettlest kan eg vel det mest positive eg kan sei eom boka. Har ikkje lese ut ei bok på under fire timar sidan eg las husmorsporno på seint nittital…..)

Om Dandy, Jan Guillou.
Jeg er litt skuffet over bok nr 2.
Den ble veldig langtekkelig i perioder. Jeg hadde hele tiden følelse av at DETTE burde vært kortet ned.
Nest siste "akt" gjennomskuet jeg ganske raskt. Jeg satt og venta på det.....
Det aller siste ble for mye oppkonstruert og usannsynlig for meg.
Men jeg gav terningkast 5. Jeg synes det er masse bra med boka. Bla hvordan stemninga var mot homofile ca år 1910 og utover og hvordan rettsakene skildres.
Og vi får masse historiske opplysninger. Jeg syntes det var artig å få sisse "repetert".
Så jeg anbefaler gjerne boka.

Da håper jeg du overrasker deg selv med lese Innsirkling 2 for den er mye bedre! En av mine favoritter. Tiller går dypt inn i menneskelig psyke og skriver så fengende og elegant. Anbefales!