Ingen bok jeg har lest før har vært sånn at jeg ikke tør å lese den om kvelden, men denne var det! Aldri har jeg lest noe så skummelt, jeg ble helt livredd. Jeg vet ikke helt om jeg synes den er kjempebra, men den har jo innvirket mye på meg.

Dette skrev jeg da jeg var ferdig med den:
Hørte ferdig denne igår kveld og er litt usikker på hva jeg mener om den.
Jeg syns det var en veldig god løsning at det er en mannsstemme for Nick sine kapitler og en kvinnestemme for Amys kapitler!!
Ellers syns jeg at starten var vel treig, men ellers var det mye spenning og endel uventede tvister i resten av boka. Jeg likte ikke slutten på denne, føler at det mangler en slutt på en måte. Så sånn sett hadde det vært fint med en oppfølger som nøster opp i noen av de løse trådene etter denne....
Endte opp med å gi den en 4`er.

Dette var en bok som krevde litt av leseren. Jeg ble sittende å tenke på nesten hver side. Var det slik å være slaver? Hvor viktig er det å vite opphavet sitt? Hvor mye betyr historien for vår utvikling som menneske? Er det slik den svarte rase tenkte (tenker) om seg selv og forfedrene sine? Er den troverdig?
Boken fascinerte meg på en eller annen merkelig måte. Jeg følte at hele boka var på vent, samtidig som handlingen var ganske intens, men på en stillferdig måte. Jeg ble glad i Gran Gran og Polly Shine. Til å begynne med undret jeg meg over om de var ekte, etter hvert ble de for meg svært så troverdige.
Det blir helt feil å sammenligne denne boka med Mississippi og Barnepiken, den er helt, helt annerledes.

Jeg resirkulerer.
Helt sant.
Jeg prøver, i alle fall. Men jeg må innrømme at jeg sliter når det eneste symbolet jeg kan tyde på de ulike emballasjene er en søplekasse.
Men jeg er altså en ivrig følger av alle slags påbud, og lemper pliktskyldig søppelet opp i nærmeste søplekasse.
Jeg har tenkt tanken at jeg kanskje burde påpeke overfor produsentene at det å være miljøbevisst ikke er noe de trenger skamme seg over. De må gjerne trykke LITT større bilder av hvilken søplekasse de egentlig vil jeg skal putte akkurat DERES søppel i.
Etter gjentatt mysing havner det meste i "restavfall"-bøtta. For DER skal i alle fall RESTEN, så det blir mindre feil å putte det jeg ikke kan tyder DER, enn å putte noe i plastavfallet som IKKE er plast nok til å høre hjemme der.

Melkekartonger og juicekartonger havner selvfølgelig i papirsøppelet der de skal. Etter en runde med såpe og vann og en kraftig undertrykking av spørsmålet "hvor mange melkekartonger må til for å varme opp den mengden vann jeg nettopp brukte på å vaske en melkekartong". Jeg VET at ethvert tall over EN som svar her, lett ødelegger hele effekten.
Men jeg vil ikke vite, og gjemmer meg bak generell inkompetanse og et skinnende selvbilde som RESIRKULERER.

Da er det verre på reisefronten.

Misforstå meg rett. Jeg er stor tilhenger av Ruter.
Om man ser bort fra at billetten nå koster det samme i kroner om jeg kjøper den i automat, i kiosk eller på nett.
Alle som har kjøpt noe på nett vet selvfølgelig at det er ENDA dyrere enn alle de andre alternativene, i og med du både betaler kort-gebyr OG en sum for å bruke telefonen som datamaskin.
At jeg primært bruker NSB sin applikasjon for å betale de 30 kronene er selvfølgelig kun et resultat av at jeg flere ganger har fått beskjed fra Ruter-appen at "vi vet ikke hvor du er, du må legge inn stedet du vil reise fra før du kan gå videre", tett fulgt av en fullstendig mangel på mulighet til å legge inn noe som helst.
NSB's løsning er forbausende smidig. "Vi bryr oss ikke om hvor du er. Du kan legge inn en reise på andre siden av byen for alt vi bryr oss. Billetten din er fremdeles gyldig i hele Oslo en hel time, og vi tar vår betaling før vi overfører det som er igjen av de 30 kronene til Ruter".

Jeg tilstår at jeg ser en viss "poetisk rettferdighet" i at jeg kan betale 30 kroner for en billett i Ruter-systemet, UTEN at Ruter får 30 kroner, jeg mener.... hadde det vært urimelig med en liten rabatt for oss som betaler med telefon og kort? En form for "vi vet at dette koster dere ekstra, så Ruter gjør sitt for at totalkostnaden ikke skal overstige 30 kroner"?

Men ruter står på sitt "du får ikke kjøpe før du forteller oss hvor du er hen", og jeg kjøper billetten hos NSB.

Så står jeg der. Med telefonen klar i hånden, i tilfelle noen skulle ønske å kontrollere at jeg har gyldig billett.
Selv om jeg VET at ingen kommer til å bry seg, for jeg gikk nettopp forbi bussen på endeholdeplassen, og der var det ingen kontrollør.

Lett snø er ganske trivelig. Nesten julestemning, og 6 minutter til bussen skal gå.
Med 4 minutter til bussen skal gå er det mye mindre trivelig med snøen som faller, og jeg gleder meg til å komme på bussen.
Med 2 minutter til bussen skal gå, så er snøen kald, det å stå er en uting, det eneste som gleder meg er at når bussen endelig kommer, så vil selv sjåførens tendens til å la alle dørene stå oppe til han skal kjøre være en veldig begrenset lidelse siden det nå bare er...
0 minutter til bussen skal gå...

Jeg vinker til bussjåføren der han står på i den andre enden av endeholdeplassen.
Han vinker tilbake. Eller var det en finger jeg så?
Bussen rører seg i alle fall ikke.

Nedtellingen på tavlen fortsetter, vi har nå gått fra 0 minutter til bussen skal gå, via "nå" til 10 minutter til bussen skal gå.
Jeg vinker igjen, og selv om jeg nå er mer tilbøyelig til fri tolkning, så er jeg SIKKER på at det er en finger jeg ser vinke tilbake.

For ikke å tape ansikt, tar jeg frem telefonen og ringer Ruter på det nummeret som står på den trykte bussruten. Den som sier at forrige buss gikk for 2 minutter siden.
Telleverket teller trofast ned, og forteller at nå er det bare 8 minutter til "neste" buss kommer.
Damen som tar telefonen er positiv og medfølende.
"Jeg hører hva du sier, men ifølge mine oversikter her, så er ALLE våre busser i rute".
Jeg forsøker å argumentere for at det umulig kan stemme,siden jeg ikke er på noen buss i øyeblikket.
Damen er fremdeles positiv, men litt utålmodig når hun forsøker å fortelle meg at jeg ikke vet hva jeg snakker om. "Hadde bussen vært forsinket, så ville det stått på skjermen min." At jeg ikke er på noen buss må skyldes noe helt annet enn at bussen er forsinket. Uten at hun av den grunn kan forklare hva...
Etter litt forsiktig press fra min side, lover damen å undersøke nøyere. Jeg hører på stemmen hennes at hun ikke helt skjønner hva hun egentlig skal undersøke, for det er jo strengt tatt JEG som burde undersøkes når jeg ikke sjønner at bussen ER i rute.

Jeg gir opp, sender en tekstmelding om at jeg blir forsinket til de jeg skal møte, og begynner å gå. Jeg er forsinket, og jeg blir ytterligere forsinket. Av en eller annen grunn har jeg nå fått rykte på meg som den som ALLTID er sent ute. Å skylde på Ruter blir bare sett på som et dårlig forsøk på å skjule at jeg ikke kan klokken.

På vei ut fra holdeplassen møter jeg en buss som tar den siste svingen på to hjul.
Jeg tar meg i å lure på om DET kanskje er bussen jeg ventet på, den som nå må kappkjøre med sjåføren med fingeren for å plukke opp passasjerene som står og venter.
Før jeg runder hjørnet ser jeg at fingeren vinner kappløpet. Han ser veldig fornøyd ut, uten at jeg helt skjønner grunnen. 100 meters kappkjøring med buss rundt på parkeringsplass burde ikke gi ham et så stort glis rundt munnen...

Den senest ankomne bussjåføren ser litt fortapt ut ,men det er ikke lenger mitt problem. Jeg ser en bil med lys på taket nærme seg.
I det jeg vinker etter drosjen, tar jeg meg i å håpe at min papirsortering aksepteres som NOK innsats for miljøet for idag.
Så skal jeg kanskje igjen forsøke å være et mer miljøbevisst menneske imorgen.
Drosjesjåførens finger trykker på takstameteret, og vi er på vei, bare 15 minutter forsinket..
Dette kommer jeg til å få høre. Igjen.

Utrolig flott bok! Tragisk å få bekreftet igjen hvor ille vi hvite er mot de med annen hudfarge. Sterk beretning om sterke mennesker, mennesker som tør å gjøre mer enn det som er forventet, mennesker som tør stå for det de mener.

Samtidig blir jeg så sint, så sint! Raseskille er helt forferdelig, og behandlingen de mørkhudete fikk (og kanskje fortsatt får?) kan ikke forsvares på noen måte! Til og med de som var ute og kjempet for USA i krig, ble ikke verdsatt da de kom tilbake til USA. En skam!

Boka forteller historien gjennom flere stemmer, og forfatteren klarer veldig godt å beskrive de forskjelliges følelser underveis i formidlingen. Stemmene er så "livaktige", og jeg klarer å se for meg menneskene mens jeg leste. Dette er en bok jeg tror ville vært veldig fin å høre som lydbok, hvis fortelleren klarer å formidle de forskjellige stemmene godt. Har reservert lydboka på biblioteket, og jeg tror jeg må høre den også.

Virkelig en roman som anbefales! En roman som gjør noe med deg, som gir deg kunnskap om hvordan det var for bare noen få tiår siden, en roman som vil si deg noe, og som er fortalt på en slik måte at det er vanskelig å legge den i fra seg!

Jeg driver mitt eget lille firma, med diverse ansatte.
Vel, når sannheten skal sies, så er det JEG som drar inn alle pengene. De andre ansatte er bare der for å hjelpe meg.
Og så langt er jeg litt usikker på hele staben, det virker som de jobber hardere for å drive meg fra vettet enn de jobber for å hjelpe.

Ta min nestkommanderende, for eksempel. Han heter Operativsystemet Microsoft Windows, men jeg kaller ham bare Windows til daglig. Kanskje det er derfor han oppfører seg litt rart.

Jeg sitter på kontoret mitt og jobber, og Windows skal bevege seg rundt i lokalene og sørge for at alle andre gjør det de skal.
Samtidig skal han hjelpe meg med enkle oppgaver.
Når jeg har bestemt meg for at jeg ikke trenger en bunke dokumenter lenger, så er det Windows oppgave å kaste dem.

Problemet er at den operasjonen normalt foregår på denne måten:
Jeg roper på Windows og forteller at jeg har dokumenter som skal kastes. Windows kommer løpende. For det skal han ha, han kommer som regel ganske fort. Hvis han ikke er opptatt med en oppgave som HAN mener er viktigere enn det jeg har tenkt å be ham om. Men da er han så overbevist om at han har rett, så han gidder ikke engang å sjekke hva jeg vil, han lar bare være å komme inntil han er ferdig med SIN jobb.
Men når Windows da kommer for å kaste dokumentene...
Først må jeg BEKREFTE at jeg vil kaste dokumentene.
Jeg har forsøkt å forklare ham at jeg ikke ville bedt ham om å kaste dokumentene om jeg ikke ville ha dokumentene kastet, men han sier bestandig «det koster ingenting å være SIKKER».
Når jeg har bekreftet at jeg fremdeles er enig med meg selv om at jeg vil ha dokumentene kastet, så setter Windows seg til å TELLE og MÅLE dokumentene. Etter en stund forteller han at «Vi kaster 450 dokumenter på tilsammen 798 sider». Så tar han dokumentene under armen og går i retning søplekassen på kopirommet.
Når han har vært og kastet dokumentene, så kommer han tilbake på kontoret mitt og forteller at «nå er jeg ferdig». Det spiller ingen rolle hva jeg driver med, han bryter av og SKAL ha oppmerksomhet og si han er ferdig med noe. Jeg mener... hadde det enda vært for å fortelle meg at noe hadde gått galt... men neida.

Og når det gjelder den store søplebøtten ved kopimaskinen. Der har jeg mulighet til å fortelle Windows at han skal levere til gjennvinning når dokumentene har ligget der en ukes tid, men om jeg går forbi og ser at det ligger mye søppel i papirkurven, så pleier jeg å be ham om å ta det med ut til gjenvinning med en gang. Og hva tror du han gjør da?
Akkurat.
Først spør han om jeg er sikker. Kanskje jeg vil beholde noe?
Og jeg forteller Windows at "joda, jeg er FREMDELES sikker på at de dokumentene jeg allerede har kastet, de vil jeg at skal forbli kastet."
Så telles og måles alt sammen. Og rapporteres.
DERETTER kaster han dem ut av bygningen.

Slik gjennomfører han omtrent ALLE oppgaver jeg gir ham. Av og til kommer han inn på kontoret mitt og avbryter det jeg holder på med for å fortelle hva han har gjort, andre ganger står han bare utenfor døren min og vinker med en lapp hvor han har skrevet opp hva han er ferdig med. Igjen... jeg er vant til at mine ansatte GJØR det jeg ber dem om.

Ikke at jeg skal klage så mye, for jeg hadde en intern sikkerhetsekspert som skulle passe på at alt gikk rett for seg i firmaet. Brukergruppekontokontroll het han. BGK. Og det var Windows som fortalte meg at vi trengte ham i firmaet. "Da får vi mye bedre kontroll på de ordrene du gir", sa han.
BGK var faktisk enda verre enn Windows, selv om de gikk veldig godt sammen.
Når jeg ba Windows om å gjøre en jobb, som å hjelpe nyansatte på plass osv, da kom Brukergruppekonrtoll trekkende med Windows inn på kontoret mitt mens han ropte «Windows prøver å hjelpe Word på plass i firmaet her, har du bedt ham om å gjøre det?» BGK var ikke akkurat lavmælt heller. Når han ropte så sto hele kontoret stille til han fikk svar. Og jeg måtte tilstå at joda, det VAR jeg som hadde bedt Windows hjelpe Word til rettte på kontoret.
Hva gjorde BGK da? Han slapp taket i Windows og forlot kontoret som om ingenting hadde skjedd. Og Windows, stakkars, brukte flere sekunder på å summe seg og gå tilbake til oppgaven.

BGK var ikke særlig effektiv som sikkerhetskontrollør heller. En gang fant jeg en hel gruppe trojanere som holdt fest inne på D-området. Jeg kunne ikke huske å ha invitert dem, og jeg VET jeg aldri hadde til hensikt å la dem feste vilt der inne. Og hva sa BGK til det? «Jeg spurte dem, og de sa du hadde latt dem få lov...»

Så BGK fikk sparken.

Jeg har to andre sikkerhetsfirmaer som jobbet for bedriften. Det ene firmaet står i døren og passet på hvem som slipper inn, det andre patruljerer gangene for å passe på at alt går rett for seg. De brød seg ikke så mye om hva BGK drev med, og når jeg spurte dem om det, så sa de at de hadde allerede sjekket både Word og de andre nyansatte, og etter deres vurdering så var ingen av dem FARLIGE for firmaet, derfor lot de dem komme inn og begynne å jobbe.
Jeg minnet dem om festen trojanerne hadde holdt. En fest jeg faktisk måtte tilkalle EKSTRAHJELP utenfor firmaet for å få avsluttet, men de to sikkerhetsfirmaene skylder på hverandre. "De skulle aldri ha sluppet inn døren" sier den ene. "De hadde gyldige papirer da de kom", sier den andre. "Hadde du gjort jobben din med patruljeringen, så hadde vi fanget dem før de hadde gjort noe skade."

De har også sine egne ideer om hvem som bør få lov til å jobbe i firmaet.
Med jevne mellomrom får jeg rapporter over hvem de har vist bort fra firmaet, og hvem de har hindret i å gjøre ulovligheter. Noe som er ganske betryggende.
Det hadde faktisk vært helt perfekt om det ikke var for at disse to sikkerhetsfirmaene forsøker å ødelegge for hverandre. Stadig vekk får jeg rapporter fra den ene om at den andre driver med noe «skummelt». Hva dette «skumle» er for noe får jeg ikke vite. Bare at «firma x holder nå på med ...» og så må JEG gå inn og sjekke om dette er ulovlig virksomhet eller ikke.

Men jeg lærer. Og jeg har forstått at når de to sikkerhetsfirmaene ryker i tottene på hverandre, så er det bare å dukke, og sette av tid til å roe gemyttene når de er ferdig med å krangle.

Verre er det når de helt på egenhånd bestemmer seg for å rydde opp. Jeg kan ha ansatt nye personer i firmaet, f.eks. slike som Meny.
Meny ble ansatt for å hjelpe meg å holde oversikten. Hjelpe meg å finne frem.
Windows hadde denne jobben tidligere, men jeg mente han hadde for mye å gjøre, i tillegg til at jeg ikke likte måten han presenterte firmaet på. Så jeg fant Meny. Jeg lot Windows vise ham hvor han skulle jobbe, og regnet med at alt var i orden.

Da jeg litt senere skulle undersøke hvordan det gikk med Meny, og se hvordan han jobbet, så fant jeg ham ikke. Jeg fant Windows på plassen til Meny, der han febrilsk forsøkte å utføre arbeidsoppgaver jeg hadde sagt han IKKE skulle gjøre. (Det var nå EN gang Windows gjorde en jobb uten å fortelle meg om det omgående). Hva hadde skjedd?
Etter litt detektivarbeid fant jeg ut at et av sikkerhetsfirmaene hadde kommet forbi mens Meny jobbet, og funnet ut at han ikke likte utseendet hans. Så uten å spørre noen, så hadde han tatt med seg Meny og satt ham i KARANTENE. Ingen advarsel, ingen informasjon. Det ene øyeblikket satt Meny og forsøkte å sette seg inn i oppgavene sine, neste øyeblikk satt Windows og gjorde de oppgavene mens Meny var sperret inne.
«Men jeg hadde grunn til å gjøre det», sa sikkerhetsfirmaet. «Han forsøkte nemlig å ringe hjem på firmatelefonen.»
Jeg forsøkte å fortelle ham at EN av oppgavene til Meny var å lage en oversikt over VÆRET, og for å få til dette så MÅTTE han faktisk ringe hjem og sjekke hvordan været var. Mannen fra sikkerhetsfirmaet sa at om JEG slapp Meny ut av karantene, så var ALT som Meny kunne finne på å gjøre i fremtiden, MITT ansvar.
Jeg fsa at det ville vært mitt ansvar uansett, for INGEN i hans firma ville kommet hit og hjulpet meg om Meny eller noen av de andre ansatte gjorde noe som ikke bar bra for bedriften. Mannen svarte ikke direkte på det, men han spurte om jeg hadde lyst til å se en liste over alle de ANDRE skurkene hans firma hadde hindret i å utføre ugagn rundt om i RESTEN av verden.
«Jeg bryr meg ikke om resten av verden», sa jeg. «Du har nettopp hindret en av mine betrodde ansatte i å gjøre jobben sin. Hva har resten av verden med dette å gjøre?».
«I hele resten av verden har vi gjort en kjempejobb for mange små bedrifter som din. Der har vi hindret at svært mange skurker har kommet inn og ødelagt firmaer og arbeidsplasser.»

Jeg skulle akkurat til å komme med et veldig skarpt svar, da Windows kom løpende inn døren og fortalte at «Nå er sikkerhetsfirmaet nettopp ferdig med å gå gjennom firmaet. Og de har satt Meny i karantene igjen fordi han forsøkte å ringe hjem.»

Jeg lurer på å flytte hele firmaet utenlands. Ubuntu høres ut som et sted i Afrika, og de som kjenner til det sier at miljøet er mye bedre der. De sier faktisk at Ubuntu er så ivrige etter å få firmaer til å etablere seg der, at de IKKE krever husleie. DET er noe et lite firma som mitt kan vite å sette pris på...
Jeg må kanskje si opp en del av de ansatte, for det går rykter om at de ikke tåler klimaet der nede, men i Ubuntu har de forsikret meg om at de har MER enn kompetente erstattere. De sier også at kriminaliteten er lavere, så jeg trenger ikke TO sikkerhetsfirmaer. Kanskje jeg kan klare meg helt uten, om jeg bare er litt forsiktig med hvordan jeg jobber. Da jeg spurte dem om intern sikkerhet slik BGK hadde drevet med, så lo de av meg. «Det er ditt firma. Du velger hvem du vil ansette. I Ubuntu regner vi med at du vet hva du driver med. Vår jobb er å forsøke å hjelpe deg å drive slik du vil. Det betyr at hvis du savner Windows alt for mye, så har vi ansatte som kan hjelpe deg på en sånn måte at du FØLER det som du har Windows der fremdeles. Bare mindre anmasende.»
Jeg er veldig fristet til å flytte

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om han er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Akkurat fullført denne. Og det var på alle måter en stor (750 sider!) bok, synes jeg. Jeg tror ikke nødvendigvis jeg skjønner hele "budskapet" til Murakami, men han skriver godt og oversettelsen må, såvidt jeg kan forstå, være veldig bra? Kjente bare "Norwegian Wood" fra før, men nå har jeg "Kafka på stranden" på vårens leseliste.

Jeg leser de bøkene jeg har mest lyst på her og nå. De jeg ikke rekker, rekker jeg bare ikke. Ikke noe å gjøre med det. Jeg får heller nyte de jeg rekker.

Spennende hvor ulikt vi bokelskere reagerer på bøker. Selv storkoste jeg meg med denne romanen.

Fantastisk bok som man aldri skulle ønske tok slutt...

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket.

Du har utrolig mye å glede deg til! Ikke hør på hva alle andre sier... Les boka selv:)

Åh, for ei nydelig bok! denne fikk meg til å lengte etter en bestemor som gir meg ubegrenset med kamferdrops og hjemmestrikkede grytekluter! koste meg gjennom hele boken, den var enkel og lettlest så det var en fryd! setter herved ut annonse og søker etter en bestemor, hehe:D anbefales til ALLE som liker gamle damer, tradisjoner og koselige fortellinger:)

Når forfatteren må ty til ufoer og menn fra verdensrommet for å få gåta til å gå opp, da syns jeg det går for vidt. Denne har fått ufortjent bra kritikker.