Bokelskere.no

Hm, hva skal en si til disse to sitatene da? Skrekk og gru?

Nei, eg har aldri skrive i ei bok, og det er egentlig berre toskeskap å ikkje gjere det. Mange gangar ville eg hatt nytte av å notere ting eg tenker undervegs medan eg les bøker, men hemninga mot å "øydelegge" bøkene er for djupt rotfesta. Det kan tenkast at eg kjem til å starte med å notere ein gang i framtida, men tanken må nok få modne ei stund til.

Vis meg vedskjulet dit og eg kan seie deg kven du er ....
Mitt eige vedskjul har vært på planleggingsstadiet dei siste 12 åra, slik er det forresten med mange ting. Men eg har ein greie med å samle på ølbokser, ikkje ulikt flaskesamlinga på biletet, men gøymt bort i eit ukjent antal pappkasser på loft og i boder. Skulle eg finne på å tilpasse vedskjulet til ølbokssamlinga kan det fort bli ganske stort. Altså trengs det meir planlegging.

Frå bokssamling til boksamling: eg har Nordaustpassasjen ulest i bokhylla, den kjem på leseplanen i løpet av det neste halvåret. Håper boka er leseverdig også utanom passasjen om akevitt-hypen, eg har sett litt blanda tilbakemeldingar her på desse sidene.

Neida, Lillevi, det var ikke endringen som var merkelig. Tvert imot: For meg var endringen umerkelig. (Å fleske til med ordspill i seine nattetimer kan være risikabelt, men her var det veldig fristende.) Jeg merket ikke noe klart skille etter kapittel 7 - men gradvis ble avskyen over de meningsløse krigshandlingene avløst av interesse for personene, først i flokk og så enkeltvis, og gradvis kom sympatien krypende. Det er mulig at det heidundrende fyllekalaset var vendepunktet for meg.

På ett eller annet punkt blir vi jo klar over at det begynner å demre for stadig flere at krigen er tapt - kanskje vendepunktet er der? I alle fall: Da boka var utlest, satt jeg igjen med følelser - ikke for ei gruppe, men for individer. Som var mer og mindre tvunget inn i denne galskapen og gjorde en innsats så aldeles forgjeves. Selv Lammio ble menneskelig etter hvert.

Ett eller annet sted har jeg lest at Koskela er hovedperson i flere av Linnas bøker. Dermed regnet jeg med at han skulle være en av dem som overlevde. Jeg må visst få tak i mer litteratur av Linna - Koskela var en meget interessant personlighet som jeg gjerne leser mer om.

Den eneste jeg ser for meg som overlevende midt oppi dette, er Rokka. Ikke direkte sympatisk, men rett fram og folkelig - og den eneste som faktisk har en viss egeninteresse av å vinne krigen, så vidt jeg kunne forstå: Han har hatt en drøm om å bygge opp igjen hjemmet på det Karelske neset - og den faller i grus. Det er vel forresten han som er førstemann til å si rett ut at krigen er tapt. Det er reint så man krysser fingre for at han skal greie å overleve skaden, reise seg etter nederlaget og begynne på nytt med kone og barn - men hvordan i all verden skal det gå til?

Makeløs roman. Jeg velger sekseren.

NUDISME

" En nudist som arver en tekstilfabrikk
forblir ikke en nudist særlig lenge.

PETER USTINOV

Jeg startet en tråd for litterære tilstelninger for ca 1 år siden, men den har nok forlengst avgått ved døden. Lykke til med den nye!

Jeg satt i en mørk kinosal for å se "Ben Hur" for ca 45 år siden, men kinofølget mitt fikk nok større oppmerksomhet enn filmen.

Frå det nye profilbiletet så ser det ut for at du meinte alvor med kommentaren i ein annan tråd om å montere leselampe over do. Gliste godt då eg såg biletet.

Ardbeg er gode saker, dei andre to kan eg ikkje hugse men dei er sikkert minst like bra. Men eg vonar at ikkje kveldslektyra blir så intens at ein ender opp i kneståande under leselampa. Lykke til, og god helg.

I stand like iron by the
assembly line, my two hands
flying
How many days and how
many nights
I stand there like that, falling asleep.

• A poem by Xu Lizhi

som jeg fant på Twitter. Ifølge WSJ China Real Time et dikt skrevet av en poet og arbeider som tok sitt eget liv i september. Dette er et av flere dikt som ble publisert gjennom venner og blogger i ettertid.

Odin!
Du fortjene en takk for alle som liker Steinbeck's forfatterskap. Og ihvertfall jeg setter stor pris på at du formidler/deler med oss dine kunnskaper og nye "funn". Fortsett gjerne med det!
Takk.

Når du får senebettennelse i håndleddene etter å lest i en (veldig tykk) bok opp til flere timer i strekk :)

Takk skal du ha, Odin. Jeg husker det, nå som jeg ser det.
Det hadde like fullt vært fint å få noen kommentarer som går mer direkte på det jeg lurer på om boken. Om noen føler seg kallet!

Noen tanker etter ca. hundre sider (dessverre er jeg også denne gangen på etterskudd).

Slik jeg leser boken, kunne den handlet om en hvilken som helst krig. Som flere av dere er inne på, er det ikke handlingen eller personene i seg selv som er viktige; dette er historien om guttungene som blir sendt i krigen. Vi blir ikke godt kjent med noen av dem (i hvert ikke så langt), men får et gripende innblikk i deres redsler og lidelser, og i hvordan de på ulike vis, med grovheter, aggresjon og humor, prøver å takle det hele. Jeg oppfatter at tittelen henspiller på nettopp dette, ukjente soldat - han kunne ha vært hvem som helst av dem. Som Linna skriver: «Omslaget på skriveblokkene var prydet med en stilisert soldat. Han sto der med hjelm på hodet og press i buksene, og det finske flagget vaiet i bakgrunnen. Dette var et idealbilde. Med virkeligheten hadde det ingenting å gjøre.» (s. 22) Hvem som er disse ungguttenes egentlige fiende, er etter mitt syn et spørsmål det finnes mer enn ett svar på.

Vi presenteres for en endeløs serie meningsløse grusomheter – utmarsjer, angrep, retretter, død, sult og lemlestelser. Linnas nydelige, presise og udramatiske penn forsterker galskapen i det hele. Det samme gjør de små, idylliske naturskildringene som dukker opp midt i krigens gru. Jeg kom i tanker om et dikt av Hans Børli, Når menneskene har gått heim; hvordan naturen lever sitt liv uavhengig av oss, som tror oss så viktige.

Midt i all grusomheten blir også romanens aller første setning en tankevekker: «Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand». En ironi…

Denne helgen er ikke konsentrasjonen på topp,så da blir det å blad i en bunke magasiner som jeg har "arvet"! Ellers er det en "Ukjent soldat" som venter på meg!
Men, kjære Vibeke, unger er vel ikke krapyl, med eller uten maske ?:-) Jeg fikk besøk av to skjønne maskekledde gutter i går i pøsende høljevær, som jeg tok vel i mot, da de passerte hjørnet på huset hørte jeg den ene gutten si; "Å,der var det gøy å komme til! Ble jeg glad?:-)

Det har vært to dårlige måneder med tanke på volum, men ikke så verst når det gjelder kvalitet.

Ingen seksere, men det ble tre bøker som fikk fem. Første er True Crine At the Hands of a Stranger av Lee Butcher. Andre er Talking with My Mouth Full My Life as a Professional Eater av Gail Simmons, en av dommerene i Top Chef.
Og tredje er Hell's Angels av Hunter S. Thompson, hans historie om motorsykkelgutta han tilbrakte mye tid med mens han skrev boka.

Flott at du ikke har sluttet helt med dette innlegget, det er fint å gå gjennom månedens bøker og reflektere litt.

Lesehelg? Foreløpig går det nok i evigunge "Ole Brumm" og Postman Pat: Min kone og jeg er barnevakt for en jente på litt over to denne helgen. Og jeg (farfar) leser høyt. Det gjør to-åringen også. Hun ser de samme illustrasjonene som jeg, men leser en helt annen historie enn teksten i boken. Og jeg som trodde jeg kunne disse bøkene utenat. Nå får jeg fra barnemunn en helt annen historie, som jeg ikke aner slutten på. (Om det blir noen.) Artig. Og herlig.

Nei, det påfunnet har jeg ikke hoppa på. Jeg tester ut et aldri så lite tippskjegg i stedet. Kan jo kalle det mitt eget lille "beardtober" ;-)

Kun tre små krapyl banka på her, og det betydde to hele pakker med Kvikk Lunsj til pappa, yes-yes :-)

Leser ferdig Mino-trilogien til Nygårdshaug i kveld. Afrodites Basseng er drivende god!

Den begynner så vakkert, og den avsluttes om mulig ennå vakrere. En sang om en tid, og et enkelt menneske som levde med i den uten å kreve noe. Melodien er vakkert mollstemt, men der er i grunnen ingenting å gråte over. Man må tingene som de kommer, uten å ta stilling til om livet er rikt eller ikke. Man kan lytte til denne boken, da hører man små bølgeskvulp mot den enkle farkost, måkenes evige klage, og stillheten omkring og i seg selv. Vemod ? Å ja!

Dette er hva jeg vil kalle lyrisk prosa. Velformulert. Ekte. Dyp menneskelig. Og ensomhet trenger heller ikke være så ille, særlig dersom en ikke vet om den.

Alle fortjener å lese dene boken. ( Kom for første gang ut i 1918! Men , stadig nye opplag er kommet til. Heldigvis.