Bokelskere.no

Som kjent er det mange forbindelsespunkter mellom litteraturinteresse og filminteresse. Kjenner du noen som lager film på hobbybasis - eller er du filmskaper selv, sånn ved siden av jobb eller skolegang? Jeg har gleden av å ha en ung filmskaper i familien, og sammen med noen venner arrangerer han nå en indiefilmfestival. Festivalen skal romme både filmvisninger og premierte konkurranser, og Filmskolen på Lillehammer har sagt ja til å stille med foredrag og visning av eksamensfilmer. Men arrangørene vil veldig gjerne ha inn flere bidrag - både kort-kortfilmer, kortfilmer og langfilmer er velkomne!

Dette er sakset fra guttas egen presentasjon av festivalen:

Enten du lager store filmer om livet i borgerskapets Europa på 1850-tallet eller utelukkende holder deg til dogme-inspirert skrekkfilm, enten du lager timelange dokumentarer om sjeldne bladlusarter eller kun lager morsomme actionkortfilmer, vil vi se det du har å vise!

Filmen kan være kort eller lang, ny eller gammel, alt vi krever er at du har laget den selv, og at du er stolt av din kreasjon. Send inn din film før 1. februar 2015 for å delta på årets begivenhet! Kameraet er ditt; vis oss hva du kan bruke det til.

Selve filmfestivalen går av stabelen lørdag 10. april på Sandvika kino i Bærum - kinosjefen falt nemlig for ideen og syntes en indiefestival var et godt tiltak. Dette er et absolutt ikke-kommersielt arrangement, og hvis noen bokelskere fatter interesse for dette, ligger det mer informasjon på www.sandvikafilmfestival.no og på festivalens Facebook-side.

En intens og til tider rystende fortelling med mellomkrigstidens Finland/Europa som bakteppe, og den peker på dystert vis fram mot den brutalitet som skulle utfolde seg i all sin gru med 2. verdesnkrig. Westö er en drivende god forteller som skaper et univers, der de store politiske prosessene i første halv del av 1900-tallet, setter sitt preg på miljøet og personene. Mye av dette er sett gjennom øynene til hovedpersonen, den middels gode advokaten Claes Thune med erfaring fra diplomatiet og sin vennekrets i "Onsdagsklubben", en herreklubb av borgerskapet som møtes 1 gang i måneden for å drikke og diskutere spørsmål av samfunnsmessig betydning. Det kompliseres ved at Thunes kone, Gabi, har forlatt ham til fordel for en av hans nærmeste venner.

Thunes sekretær, Fru Wiik, har også et viktig fortellerperspektiv i romanen, med sin noe uavklarte bakgrunn er hennes stemme en sentral del av fortellingen. Fru Wiiks relasjon til Thune er også noe som driver handlingen framover. Ikke overraskende har Den blodige finske borgerkrigen og polariseringen den skapte i det finske samfunnet en framtredende plass i Svik 1938. En av Thunes venner i "Onsdagsklubben" er jøde, noe som forståelig nok også har en viss betydning gitt tidsperioden hvor handlingen utspilles.
De sterke personskildringene i boken pirker stadig i de menneskelige livsbetingelsene. Anstrengte mellommenneskelige relasjoner og ulike former for svik, er noe det dveles grundig ved.

Beskrivelsen av Finland og Helsingfors anno 1938 er også gjort på en måte som gir handlingen forankring og fortellingen autensitet. Her er også mange språklige perler som bidro til å gjøre dette til en svært god opplevelse for denne leseren. Westö fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne boken. Det virker veldig fortjent, vil jeg si.

Det var mange gode forslag i den lista Ava linka opp til.

Om du liker krim kan du prøve f.eks. Malla Nunn eller Deon Meyer.

Jeg har lest mye fra området, stort sett samla i to bokhyller i "samlinga" mi her inne.

Jeg kastet meg over denne rett etter å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag". I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde ventet litt. Jeg hadde store forventninger og var høyt oppe på leseskyen etter å ha funnet den første boken. "Kunsten å være den man er" er også en god bok med en fengende historie og et veldig billedlig og rikt språk, men den når ikke helt opp, og historiene er så likt bygd opp at det er naturlig og nesten umulig å la være å sammenligne dem. Det forhindrer meg ikke i å håpe at det snart kommer flere bøker på norsk av denne forfatteren.

Fant denne på New York Times Book og ikke en bedre måte å legge det ut på. Her var det flere tips. Ikke lest hele tråden så kan være linka til denne før.

Cuba: A Reading List

By JOHN WILLIAMS
DECEMBER 18, 2014
In the wake of President Obama’s announcement on Wednesday that the United States would restore full diplomatic relations with Cuba, we asked editors at The Times to suggest books that offer the best looks at Cuba’s history and its relationship to the United States. Here are a few of their recommendations:

“Before Night Falls” by Reinaldo Arenas

Mr. Arenas was persecuted in Cuba for his writings and for being gay, and eventually fled to the United States. He committed suicide in New York in 1990, at 47. “Before Night Falls,” his autobiography, was later made into a film starring Javier Bardem. In The New York Times Book Review, Roberto González Echevarría wrote: “Anyone who feels the temptation to be lenient in judging Castro’s government should first read this passionate and beautifully written book.”

“Dreaming in Cuban” by Cristina García

Ms. García’s first novel tells the story of three generations of women in one family, and how staying in Cuba or fleeing the country affects their lives. Reviewing the book in The Times, Michiko Kakutani said that Ms. García had “produced a work that possesses both the intimacy of a Chekhov story and the hallucinatory magic of a novel by Gabriel García Márquez.”

“Paradiso” by José Lezama Lima

This novel by Mr. Lima, a major Cuban poet, is about a boy’s coming of age and his search for his dead father. In the Book Review, Edmund White wrote that Mr. Lima “not only has the power to create absorbing and memorable images, he has also placed these images into a vast network of philosophical and mythical significance.”

“Three Trapped Tigers” by Guillermo Cabrera Infante

In the Book Review, Charles Wilson wrote that Mr. Infante’s most celebrated novel “borrows from the playfulness and form of James Joyce’s ‘Ulysses’ and ‘Finnegans Wake’ as it describes the decadent life of young people who explore Havana’s cabaret society during the Batista era.”

“Explosion in a Cathedral” by Alejo Carpentier

Set in Cuba and elsewhere, Mr. Carpentier’s novel revolves around the story of Victor Hugues, a colonial administrator during the French Revolution. In the Book Review, Abel Plenn said the book’s images “succeed each other with cinematic speed and often hypnotic daring.”

“Waiting for Snow in Havana” by Carlos Eire

Mr. Eire’s memoir about his boyhood in Cuba and eventual exile won the National Book Award for nonfiction in 2003. The author told The Times that the book was about “what’s precious in childhood and how that can be corrupted and blown up and destroyed by political circumstances.”

“Che Guevara: A Revolutionary Life” by Jon Lee Anderson

Mr. Anderson’s book, published in 1997, was the first major biography of the revolutionary. In the Book Review, Peter Canby wrote: “Mr. Anderson does a masterly job in evoking Che’s complex character, in separating the man from the myth and in describing the critical role Che played in one of the darkest periods of the cold war. Ultimately, however, the strength of his book is in its wealth of detail.”

“Cobra” and “Maitreya” by Severo Sarduy

These two avant-garde novels, one about a transvestite completing her transformation and the other about a cook who becomes a reincarnation of Buddha, are available in one edition from Dalkey Archive Press, which calls Sarduy “perhaps the strangest and most inventive writer” of the Latin American “Boom.”

“Bacardi and the Long Fight for Cuba” by Tom Gjelten

The history of Cuba told through the family behind the Bacardi Rum Company, founded when Cuba was still a Spanish colony. In a review in The Times, Barry Gewen wrote: “There’s a shelf of histories to consult” about Cuba, but “it’s hard to imagine that any is as enjoyable” as this one.

“Dancing With Cuba” by Alma Guillermoprieto

“Dancing With Cuba” recounts the time the author spent in Havana in 1970, when she was in her early 20s, teaching modern dance to young Cubans. Writing in the Book Review, Katha Pollitt said Ms. Guillermoprieto “uses dance as a lens through which to explore the aspirations and injustices and contradictions of a whole society.”

“Telex From Cuba” by Rachel Kushner

Ms. Kushner’s first novel is about a group of Americans prospering in Cuba before Castro’s revolution, and what happens to them when change comes. In the Book Review, Susann Cokal wrote: “Kushner’s sharp observations about human nature and colonialist bias provide a deep understanding of the revolution’s causes.”

“The Man Who Loved Dogs” by Leonardo Padura

Writing in The Times, Álvaro Enrigue said that Mr. Padura “known for detective thrillers, has made his entrance to the Latin American Modernist canon by writing a Russian novel.” His book has three strands, involving Trotsky; his killer, Ramón Mercador; and a frustrated Cuban writer. The writer meets a man who may be Mercador and through him learns about Stalin and other 20th-century horrors, things he is ignorant of because of the Cuban government’s policy of “programmed ignorance.”

“Trading With the Enemy: A Yankee Travels Through Castro’s Cuba” by Tom Miller

Mr. Miller’s account of eight months he spent in Cuba, including run-ins with some well-known people and many ordinary citizens.

Takk for svaret. Jeg er ofte ute etter bøker som ikke er/blir oversatt til norsk.

Jeg har ikke lest Dette er Cuba - alt annet er løgn, men jeg reiser bust når noen påberoper seg den hele og fulle sannhet, slik denne tittelen gjør.

Hva med Vår mann i Havanna av Graham Greene, om støvsugerselgeren som blir agent for den britiske etterretningen. Her setter Greene sannhet og løgn i sitt rette perspektiv!

Det er ingen kødd at jeg leser absolutt alt det jeg kommer over. I denne boka har jeg bokstaveligtalt lest side opp og side ned, til og med alt med små skrift. Jeg har lest alle rekorder av stort og smått fra hele verden.

Forrige uke hadde jeg denne boka som nattlektyre, så i noen netter på rad bladde jeg i denne svære boka og ble kjent med både gamle og nye rekorder. Denne utgaven fyller hele 60 år, og dermed innholder den også noen eldre rekorder for nostalgiens skyld (noen må jo være nostalgiske også).

Noen rekorder visste jeg om fra før, men det var mange nye også og rekordene er satt opp i kategorier på en oversiktelig måte. Man finner i boka rekorder fra verdensrommet, fra dyreriket, kjæledyr, menneskelige rekorder, samlemani og mye, mye mer! Så her er det en bok med noe for alle.

Mine tre favorittrekorder fra denne boka er: lengste direktesendte intervju med journalist Mads A. Andersen og Hans Olav Lahlum som ble sendt på vgtv, i fjor husker jeg, men jeg orket ikke å se hele fordi direktesendingen varte i 30 t 1 min og 44 sek. Så jeg husker jeg så det veldig stykkevis og delt. Lahlum er jo som kjent et vandrende leksikon. Bare spør ham om noe og han har svar på alt, virker det som. En annen rekord fra boka som imponerte meg var: en mann som heter Chayne Hultgren fra Australia som slukte tre sverd under vann på Olympic Park Aquatic Centre i Sydney, Australia i fjor. Og den tredje og siste personen som satte rekord som også er min favoritt er: Chhurium Dolma Sherpa fra Nepal som klatret til toppen på Everest to ganger i samme klatresesong! Er ikke det imponerende, så vet ikke jeg!

Det som irriterer meg mest med denne Guinness rekord boka er at det er veldig rotete oppsatt med bilder i forhold til tekst. Det føles ut som alt er bare kastet på sidene og alt står i hulter til bulter. Det er ikke noe struktur. Jeg er utdannet grafisk designer (sykmeldt og arbeidsledig, riktignok), men jeg vet og har lært mye om hvor viktig det er å plassere tekst i forhold til bilder og i slike bøker er det mye av begge deler. Derfor blir det ekstra viktig at det blir satt opp på en ryddig og oversiktelig måte, men det følte jeg ikke at sidene i denne boka var. Syns mye av det var kaotisk oppsatt. Den eneste ryddigheten de har tatt for seg inni i boka er måten de delte opp kategoriene på, men når det angår bilder og tekst generelt er det så og si kaotisk. Ønsket meg strammere struktur og litt luftigere sider. Alt opplevdes så trangt og rotete.

Som bunos med tanke på at denne utgaven feirer 60 år, er det med en app hvor du kan laste ned for å se på boken og se rekordholderne i 3D. På forskjellige steder i boka er det et 3D symbol som forteller hvor du kan bruke appen. Selv var jeg ikke interessert i å prøve det konseptet for jeg har så lite interesse for apper generelt. De få appene som jeg bruker generelt er spilleapper. Andre apper bryr jeg meg ikke noe om, og jeg følte meg dessverre ikke interessert nok til å prøve denne 3D - appen. Jeg hadde ingen interesse for det.

Boka består av mange fine bilder (spesielt de som er printet i helside) og mange rare rekorder. Man finner ut at folk har mange, sære interesser og man blir kjent med verdensrommet, dyreriket og mennesker på forskjellige måter. En fin bok å bla i med gamle og nye rekorder, men det blir litt kjedelig underveis, for dette er en bok der du vet hva du får og er kanskje for folk som er spesielt interessert i slike ting, det med rekorder og kanskje lære noe nytt i det man er interessert i. Men bortsett fra det er bare slike bøker en lett underholdning og fort glemt når den er lest ferdig. Morsomt at denne type bok har overlevd mange generasjoner, men bortsett fra det, er det nok en bok som er mest interessert for folk som har lyst til å sette en rekord selv eller vil ha noe sært å bla i.

Vil gjerne rose Amazon som sender bøker etc over hele verden. Jeg hadde litt problemer med å få igjennom en bestilling, men lykkes etter nøye lesing av instruksene på skjermen. Det ble bestilt 3 bøker, 2 har jeg fått. Så deilig å kunne velge og vrake i engelskspråklig litteratur. Har søkt i norske bibliotek men utvalget blir for lite når man leser en del. Min utgave av The Recipe Club har stive permer og et vakkert hønseegg på forsiden.

Del 2

Er fremdeles veldig fascinert av denne romanen. Det skal sies at slutten på del 2 var litt lang å komme gjennom. I den delen følger vi Winston som leser om reglene som råder i samfunnet, han leser i den hemmelige boken som ble smuglet til han.
Vi har fulgt hans forhold til Julia, deres hemmelige forhold som for en hver pris må holdes skjult. Jeg har nervøst lest og holdt pusten i redsel for at de skal bli avslørt. Personlig så syntes jeg ikke de har vært så forsiktig. Å leie en leilighet for å kunne være sammen i den er vel litt dristig i et samfunn hvor man blir overvåket.

Partiets jakt etter makt er virkelig grundig. All den desinformasjon som blir utøvd, endringen av språket og overvåkingen av privatlivet er jo helt ødeleggende for menneskene.
At sannhet og fakta blir sett på som helt uviktige ting er skremmende.

Overraskende og spennende slutt på del 2 så jeg gleder meg til å begynne på den siste delen nå.

Pelle Erobreren
Dette storverket av Nexø er ein roman i fire deler som først kom ut på starten av 1900-talet.(1906-1910)

I 1877 kjem eit skip til Bornholm, Danmark. Mellom passasjerane er 8 år gamle Pelle og faren, Lasse. Dei har reist frå Sverige, frå naud og fattigdom, og ber med seg draumen om eit betre liv.
Men - å få arbeid er lettare sagt enn gjort. Lasse må seie ja til det minst attraktive, og får arbeid på Stengården. Det viser seg raskt at dette ikkje er svaret på draumane deira. Arbeids-og levevilkåra på Stengården er nesten føydale, arbeidstakarane lever som dyr med elendige butilhøve, dårleg mat, og lange, harde arbeidsdagar. Men, sidan nauda er stor, må dei takke til.
Alle tilløp til opprør vert slått hardt tilbake.
Pelle innser meir og meir at far Lasse ikkje er den sterke faren som han skulle ynskje. I staden er det Pelle som ofte må ta støyten for han.

Dei to første delane av romanen følgjer vi ungguten Pelle og faren i deira harde kvardag, og Pelle sitt strev for å få noko betre.
I dei to siste delane er Pelle vaksen, han forlet landsbygda og faren, og prøver lukka i byen. Nauda er stor også der, og han må tole mange skuffelsar og mykje motgang, svolt og naud.
Likevel gir ikkje Pelle opp, han drøymer om at verda skal bli betre for dei som lever nedst nede på rangstigen, han vel å kjempe for det han trur på.

Boka gjer inntrykk, levekåra som var småfolket sin kvardag her nord for meir enn 100 år sidan er nesten utenkjeleg for oss som lever i den rike delen av verda.
Nexø skriv godt, og han viser sterk sympati for miljøet han skildra, som skal vere delvis sjølvbiografisk.
Personleg fekk eg ikkje like mykje ut av fjerde delen, utan at den er mindre god av den grunn.
Av meg fekk boka terningkast 5

Den Oscarpremierte filmen om Pelle Erobreren av Bille August frå 1987 gav også mykje!

Må elles nemne at eg las "Ditte menneskebarn" av same forfattar for mange år sidan, den gjorde også sterkt inntrykk.

Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter. Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter. Men det er ingen hvemsomhelst som har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.

Boka er som sagt skrevet som et resultat av mange timers samtaler mellom Alf van der Hagen ( f.- 62) og Kjell Askildsen ( f.- 29). Van der Hagen har også snakket med hans barn, hans nåværende kone, viktige forfatterkolleger med flere, samt lest Askildsens uugitte notater, halvferdige noveller med mer. Dette er ingen vanlig biografi som sådan, men en personlig memoarbok, et langt intervju, en biografisk fremstilling, en blanding av mange ting. Alf van der Hagen har skrevet på samme måten før, om Dag Solstad. Solstad og Askildsen har det til felles at de ikke er spesielt snakkesalige. Askildsen har ord for seg for å være vanskelig å intervjue. Askildsen fikk tillit til Alf van der Hagen etter å ha lest boka om Dag Solstad, som er en en god venn av Askildsen. Ergo så tillot han å la van der Hagen komme tett på.

Jeg liker godt å lese portrettintervjuer og å lese biografier, og jeg stokoste meg med denne boka.

Men over til Kjell Askildsen:
Kjell Askildsen har i alle fall to brødre og en søster og er sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen og moren Aasta. Moren var opprinnelig fra Iveland. Faren var fra Mandal, der Kjell ble født og vokste opp. Foreldrene var sterkt religiøse, og kristentrua ble banket inn i ungene og truslene om å ende i helvete preget Kjells oppvekst mer enn sunt var. Kjell tok etterhvert avstand fra kristendommen, og ble regnet som en frafallen, noe faren nok følte var et svik. Hans bror Haakon var ateist fra starten av, så han forventet ikke faren noe mer av, visstnok. Familien bodde jo midt i Bibelbeltet, og mye var synd. Kjell ble tidlig opptatt av jenter. Han likte å skrive. Han fikk tidlig ansvar. Under andre verdenskrig ble faren motstandsmann og en dag måtte foreldrene flykte og Kjell og broren være igjen. Kjell påtok seg ansvar for broren og hemmelighetene om at foreldrene flyktet til Oslo, han var da 14 og et halvt år. Dette var noe han vokste på. (foreldrene greide å flykte til Sverige og klarte seg)

Etter krigen ble Kjell innkallt til Tysklandsbrigaden. Her gjorde han best nytte for seg med etterforskningsarbeid. Kjell ble glad i Tyskland, og hjalp en kvinne som ble sveket av en kompis. Kompisen hadde lovt å ta med Edith til Norge og gifte seg, men han svek henne like før. Hun var helt knust fordi hun både var glad i mannen og gledde seg til et nytt liv i Norge. Kjell tilbød seg et proforma ekteskap med henne og tok henne med hjem til Mandal. Han var knapt 20 år. Foreldrene godtok faktisk dette og lot henne bo hos dem. Edith og Kjell likte hverandre bedre og bedre. En natt så kom lysten over dem og de havnet til sengs, og Kjell sa til faren sin at nå var ikke ekteskapet lenger proforma. De flyttet for seg selv og fikk barn.

På 50-tallet debuterte også Kjell med sin første bok, som ble bannlyst i Mandal. Den var utuktig. Dette var før Myklesaken. Like før. Selv likte ikke Askildsen Mykles måte å skrive på. Han malte med for bred pensel, mente han. Askildsen selv perfeksjonerte jo det korte, det fortettede, og jobbet utrolig mye med å kutte vekk oveflødige ord.

Etter debuten, så handler resten av boka om Kjell Askildsens eventyrlige dikterkarriere. Hans forhold til kolleger i det litterære miljøet. forlag, kritiker og forleggere. Og det handler om kjærligheten, kvinner og dårlig råd, om ikke gå på akkord med seg selv og sine kunstneriske ambisjoner, om å være et politisk menneske. Kjell Askildsen var kommunist, sier han, men ikke så aktiv i partiet AKP-ml. Han skrev først for Aschehoug forlag, men følte seg fremmed der. Det var ingen direktekontakt med konsulenter og forfattere, og han ble ikke tatt godt vare på. En dag gikk han over til Forlaget Oktober og fikk mange gode venner der, Edvard Hoem, Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tove Nilsen med flere. Han var aktiv i og satt i styret for Forfatterforeningen Og Forfattersentrum og gikk over til å skrive noveller som ble hans varemerke.

Det er ganske morsomt å lese om hva han forteller om det litterære miljøet. Hvordan de kranglet med kritikere og forfatterkolleger i avisene, og det dannet seg fronter her og der. Selv var ikke Kjell Askildsen noen hard mann i meningsbrytning. Han tålte ikke det. Han sto på sitt, men han likte ikke den sarkastiske stilen som enkelte hadde, som feks Georg Johannessen. Askildsen sier han likte å lese Johannesens skarpe penn når han angrep andre, men ikke den dagen det gikk utover ham selv. Naturlig nok.

Angående kvinnene, så var nok Kjell Askildsen på mange måter en svak mann. Han bedro Edith, noe han angret forferdelig på etterpå. Kjell ble sammen med den nye kvinnen Liv, som skilte seg fra sin mann, men begge hadde det vondt med seg selv i sin skyldfølelse for den de bedro. Så det forholdet varte heller ikke, og det ble en kvinne nummer tre, og en nummer fire, Gina, som han fortsatt er gift med. Kjell sier han har vært glad i alle sammen, men har latt seg forføre av lysten, samt at hverdagen har blitt for kjedelig for ham. Det er akkurat som han ikke har kunnet styre det som har skjedd. Det positive er imidlertid at han har fått nye fine opplevelser han heller ikke har ønsket å være foruten.

Men det ble for mye også for Kjell Askildsen. På 70-tallet fikk han et sammenbrudd, gikk i terapi, fikk piller og drakk for mye. Han kom seg på fote igjen heldigvis og fikk skrevet mye av det beste innen norsk novellkunst. Han har likt å sitte på kafe og skrive og/eller drikke og forteller om stamkafeene i Oslo, mange er ikke der lenger. Pilen, Lompa, Casino.

" Ja, jeg satt ofte med slike små notisblokker. Det kunne være et forsøk på å finne en åpningssetning. Eller bare en måte å skjule seg på, så det i hvert fall ser ut som om du sitter der og jobber med et eller annet. Jeg brukte den blokka til å være opptatt. Ingen skulle tro at jeg var ensom. Og med sendrektigheten mens jeg skrev, og ved hjelp av halvliteren, følte jeg meg liksom trygg. " (s.227)

Han forteller mye om sin måte å skrive på. Han har skrevet sakte, brukt dager på få setninger. Vært opptatt av kunsten, at det han har gjort skal være kunst. Han sier at hans bøker nok er for mer erfarne lesere, som har trening i å lese, i å se kunsten, lesere som ikke ønsker eller trenger ferdigtygde bøker. Han mener at kunst skal pirke i folk, det skal kjennes litt ubehag, eller noe annet som kan endre noe, tanker, holdninger. Han skriver om menneskers skyggesider, om familiebånd på godt og vondt, mest vondt.

Selv har jeg lest alt for lite av Kjell Askildsen av en eller annen grunn. Han er en jeg alltid har hørt om, og som jeg har tenkt jeg skal lese senere. Jeg har riktignok lest hans kanskje mest kjente; Thomas Fs siste nedtegnelser og Carl Lange. Og samlingen Hundene i Tessaloniki ligger her på vent, nedstøvet.

Og, så må jeg fortelle om en episode i boka han forteller om fra reisene sine. Da han og Dag Solstad var i Moskva. Askildsen har reist mye, alene og sammen med kvinnene og noen ganger kolleger. Han sier han likte å reise med Solstad, fordi han var av den tause sorten. De kunne være tause sammen og det var så fint. Ikke det at de ikke snakket sammen, eller at Solstad ikke kunne fortelle historier, for det gjorde han nå og da, men han var ikke plaprete. Kjell Askildsen hater plapring og skvalder. Det hørtes så fint ut at de reiste sammen, slik. Noen ganger drakk de for mye også, særlig på sånne bokmesser. Men Askildsen ble ikke bråkete eller overstadig full, bare mer sosial. For egentlig er Kjell Askildsen veldig sky.

I dag kan ikke Kjell Askildsen lese eller skrive. Han fikk en infeksjon på øynene og ble operert og mistet lesesynet. Det er jo helt tragisk for en forfatter, men han har det bra i dag, sier han. Gina finner lydbøker til ham. Hans siste bok kom ut på 90-tallet.

Nå tror jeg at jeg har skrevet mer enn nok. Dette er jo bare en essens. Jeg anbefaler virkelig denne boka videre. Dette kan bli årets julegave til noen av dine kjære hvis du enda ikke har handlet ferdig. Og jeg skal jeg hive meg rundt å lese Hundene i Tessaloniki på nyåret, kanskje før også, innimellom annet.

Hele bloggomtalen min HER

Heldigvis, Steinar! Til det siste. Ellers kan jeg ikke forklare meg tydeligere. Men, det har slått meg at selv om vi oppfatter en bok som god, svært så god, en eller flere, kan vi likevel oppfatte denne "godheten" helt forskjellig, likevel kommer vi altså frem til samme konklusjon. Vi mennesker er nok minst like forskjellige på innsiden som på utsiden. Vi er ikke "født" slik , vi er kommet dit ut fra forskjellige (ofte tilfeldige) forutsetninger. Eller, sagt i en annen sammenheng riktignok, men dog:
"Lenge leve den lille forskjellen, spesielt når den ikke er for liten!" Og: "Den forstår ikke mye som bare forstår hva som lar seg forklare." Steinar, ble jeg vel kryptisk nå ? Ja, enig i det også: Jeg ble det: Til de grader! Hvilket jeg herved beklager. (Har vi tid til nok et kapittel med stille sanger ?)

Sidan eg var innom biblioteket i dag, så vart Himmelrike og helvete med heim, i tillegg til Andvake.
Gler meg veldig til bøkene til Stefanson, men sidan vi er inne i ei førjulstid, veit eg ikkje om eg rekk å lese alle tre før sjølve jula....Då har eg nemlig planlagt å lese Bleak house, ein murstein av Charles Dickens. Dickens er ein av mine julefavorittar, og denne har eg aldri lese, berre spart til jul :-)
Så då får eg spare Stefanson til det som eg håper blir eit godt nytt år...

et 'Køpenickiadevarsel':
Nå var dette en slags nyhetsmelding da, under en klikkbar
blå link - ikke presis en forespørsel, det linkes til en(da en)
avsløring, en gjennomført køpenickiade sogar.
En maskinsimulert nonsens-artikkel ble ukritisk trykket i to
tidsskrifter. Hensikten var ellers å belyse endel tvilsomt
pengemaskineri i hva som utgis for akademisk forlagsbransje.

tvilsom-konstruert artikkel -

En litt for tillitsfull utkantforsker kan få arbeidet sitt
shanghaiet, lenkelagt og uforskyldt få stygge brennmerker på
en mulig fagkarriere.

Cuba Libre av Regine Deforges er vel ganske kjent...

Er det lett å få publisert dine vitenskapelige artikler?