Denne boka er skriven før, berre betre

Hva jeg klager over når jeg klager over husarbeidet gjør egentlig veldig mykje bra. Den har den vanlege norske sarkasmen som er å finne i dei fleste norske romaner for tida. Den beskriver kvardagssituasjonar med pinleg presisjon, og teiknar eit bilete av livet som er gjenkjenneleg for dei fleste. Det einaste problemet er at den er skremmande uoriginal.

Hovudinntrykket mitt av denne boka er at eg i stadet kunne ha lese nei og atter nei av Nina Lykke. Det er den same boka, berre betre skriven, morosamare, og treffer enda betre med skråblikka sine. Det verker som om Heidi Linde i denne boka prøver å gjere det same som Nina Lykke og Vigdis Hjorth har gjort dei siste åra, men ho lykkast ikkje nemneverdig. Ho blir sittande igjen som fretex-versjonen av Nina Lykke til slutt.

Gjenkjenneleg handling

Boka handlar altså om to kvinner hvis liv blir knyta saman av ein mann. Nemleg mannen Vigdis vil skilje seg frå, Rune, og elskerinna hans Linn. I det første kapittelet bestemmer Vigdis seg for at ho vil gå frå Rune, men i det ho sitt utanfor badet og ventar på han for å fortelje det, sendar han med eit uhell eit dickpic meint til elskerinna.

På dette tidspunktet var eg investert, eg var nysgjerrig på kva som kom no, eg likte karakteren Vigdis godt nok til at eg gleda meg til resten av boka. Så bladde eg om, og plutseleg var me seks månader tidlegare. Resten av boka handlar om vegen fram til augneblikket med dickpicet. Dette var eit modig val med tanke på at alle som har lese ei norsk roman utgitt etter 2010 har lese akkurat den handlinga allereie.

Om det var rett val er eg meir usikker på. I 300 sider venta eg på at noko interessant og overraskande skulle skje, men alt fulgte det same mønsteret som me alle har lese før. Det mest imponerande med handlinga i denne boka, er at det er mogleg å skrive så forutsigbart at det kjentest ut som eg var ferdig med heile boka og visste alt eg lurte på etter 50 sider.

Ikkje berre dårleg

Sjølv om handlinga trekk kvaliteten valdsamt ned på denne boka, er det likevel plenty med ting som trekker opp. Heidi Linde er ei morosam kvinne, og det skjer støtt og stadig gjennom boka at eg humrar lett over noko som blir sagt eller gjort. Ho har mestra kunsten å betrakte det daglege med eit skrått nok blikk til at ein berre må smile.

I tillegg er det lett å like fleire av karakterane. Dei har sine feil, som alle andre, men dei fleste av dei er det i alle fall mogleg å sympatisere litt med. Spesielt Vigdis og Linn falt i smak her, og det var heldigvis dei all tida var via til. Om handlinga var uforutsigbar og dermed litt kjedeleg, er det likevel verdt å lese boka for å bli kjent med disse to.

Samtidig er det ikkje til å stikke under ein stol at dette ikkje veier opp for handlinga nok til at denne boka blir bra. Når ein har skrive så bra bøker som Heidi Linde har tidlegare, er ein rett og slett naudsynt å skrive betre enn dette. Det var rett og slett ein stor skuffelse.

Veldig, veldig god! Første gong eg har lest noko av Faldbakken. Denne er ei blanding avnorske bygderoman og Frankensteiin!! Unik, spanande, komisk, merkeleg, underfundig, burlesk. Mange nyord i norsk! Må lesast..

Faldbakken har ikke vært bedre siden Macht und Rebel, synes jeg. Kanskje den beste bygdeskildring møter kunstig intelligens ispedd litt amfetaminrus-romanen noensinne?

Eg hadde Søsterklokkene liggjande på nattbordet i mange veker, og det må seiast; dette er glimrande litteratur om du har søvnproblem. Eit par sider av denne og du sloknar - for det er så kjedeleg. Fyrst mot slutten er det endeleg noko som skjer, men då er det for seint.

Eg likte å lesa dei små glimta av kvardagsliv, kvinneliv og slit og strev frå 1800-talets bygde-Noreg. Men elles? Nei. Eg tykkjer stilen og stemninga er kunstig, eg likar ikkje det svulstige språket, eg meiner alle gjentakingane er slitsame og eg likar ikkje det "magiske", det overnaturlege og overjordiske. For når kyrkjeklokkene etter kvart liksom lever sitt eige liv trur eg ikkje lenger på historia.

Meir på bloggen Boksnakk og Lesetips

Voksne mennesker av Marie Aubert var overraskende god. Snev av psykologisk thriller i denne. Den skaper "irritasjon" hos leseren og den engasjerer og er tankevekkende. Anbefales.
Mer om denne i Reading Randi

Jeg leser denne boken nå, og vurerte en stund om dette var noe å lese.. !? Veldig umodentpå en måte. Så jeg syns også den hører mere under ungdomslitteratur, voksen.. Blir ikke helt klok på hva de gode kritikkene er basert på. Slike ungdomsdrama har vi da lest mye av. En annen her skriver at den handler om svensk rikmansungdom med sølvskje i munnen... det er jeg enig i.. Så altså ..enig med deg.. :)

Jeg har fått en litt irriterende tanke/ motforestilling , om at jeg ikke vil lese bøker av forfattere , som masseproduserer bøker. Fått det for meg at de gjør det bare for penger. Har sett forfattere som skriver serier, og i tilegg kommer med forskjellige sjangere i løpet av kort tid. Eksempel på dette er Lucinda Riley. En flink forfatter , men det kommer så mange bøker.!!
Jeg har yndlingsforfattere som jeg leser alt av, og gleder meg til de kommer ut med nye bøker. Ofte må man vente ett år, to år , og så kommer boka og jeg styrter i butikken. Føler at det blir litt mer tyngde, i bøker som forfatteren har holdt på med en stund.
Hva tenker dere.? Mulig jeg dømmer raske forfattere nå , mulig de bare har masse på hjertet , og jobber raskt....

Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014.

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien.

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år.

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening.

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede sliten hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli.

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans?

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg.

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til!

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne!

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd, Drep ikke en sangfugl av Harper Lee og Helbredelsen av Jonathan Odel. Holder det nå?

Endelig ferdig etter flere forsøk på å lese/lytte til denne. Jeg fikk ikke tak på denne, falt av lasset svært ofte, engasjerte meg ikke. Så derfor synes jeg ikke den fortjener terningkast heller.. Jeg har lest flere bøker av Paasalinna som jeg likte kjempegodt, bare ikke denne..

Liker du dumme litteraturstudiner som møter mr. "jeg ska fortelle alt jeg skal gjøre med deg før jeg gjør det, nå tar jeg av deg trusa og nå ullsokken"-Christian-"vil vel ikke ha en stygg jente som meg?!!"-Grey? En jente som har selvtillit på nivå som en femtenåring, ååå, en jente som meg! Han? Aldri i livet, selv om han hiver seg etter henne. En forfatter som skriver "hun rødmer" på hver jævla side, og om øynene hans som er så grå og intense som hos en med grå stær, og sex og blod på lakenet tihi slå meg slå meg, nå skal jeg slå deg, nå slår jeg deg og egentlig så har han en trist side og selvfølgelig kan han spille piano for han er den nye Robert Pattinson uten hoggtenner, men med pisk whip! Ikke ble jeg kåt av sexen heller, som er noe av det mest usexy jeg har lest. Denne boka duger i beste fall som en felles referansearena der man kan velge og vrake i latterlige fraser, og en uke etter går jeg fremdeles rundt og spør om folk vil være med meg å se på lekerommet mitt, og så vifter jeg fingeren foran ansiktet "biter meg i underleppa som en skitten liten skolepike" (ærlig talt, finnes det noen som faktisk gjør dette shameonyou!) og sier: og nei, det er ikke xboxen min jeg mener. Jeg rødmer.

Jeg står over de resterende tohundre sidene. Åja, og de to neste bøkene.

Etter å ha pløyd meg gjennom første, som for meg også blir eneste og siste, del av Shades-trilogien trenger leselysten min Viagra!!!
Jeg skjemmes. Ikke over å ha lest husmorporno. Men over å ha lest ut en så dårlig bok...
Språket irriterte. Karakterene irriterte enda mer. Jeg trodde dette skulle være en kul bok som "tilfeldigvis" også hadde mye heftige sex-scener. Velskrevne sådan. Epic fail!
Ana og Grey!?! Inner føkkings goddess og Verdens Mest Perfekte Mann som - tross alt - er villig til å endre på ALT. Bare for helt vanlige, men naturligvis helt perfekte, "nerd next door".
Kom tilbake Twilight, alt er tilgitt!

PS - OK så var det en ting jeg likte; titteltullet i e-postkorrespondansen. Det var litt ekte og litt morsomt.
PS PS - jeg har full tro på at bøkene kan inspirere til å piffe opp et stagnert sexliv. Men jeg håper og tror at de fleste har heftigere og kulere fantasier enn dette!!!

Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk.

Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka.

Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes.

Boka handler om den tjueto gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian.

Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som lar seg forføre av den veldig kjekke og veldig rike Christian. Christian er erfaren på mange områder og har hatt lange forhold der han har vært den dominante. Han tenner kun på forhold der han får hundre prosent underkastelse og disiplin, og han prøver å advare den blyge og uerfarne Anastasia mot seg selv. Men Anastasia skjønner ikke hva hun begir seg inn i når hun frivillig går med på betingelsene han stiller. Hun skriver under på en kontrakt der hun lar ham bestemme over seg, og hun gleder seg nesten til å bli dominert. Ikke bare i senga, men når det gjelder hva hun skal spise, hva hun skal snakke om og hvordan hun skal kle seg.

Jeg syns at forfatteren har klart å skape en virkelig god spenningskurve helt fram til sexscenene. Da ble det kleint og kjedelig, og veldig repeterende. Men fram til den store, ehh, utløsningen om du vil, var dette ganske hete saker med en god nerve og spenning.

Språket og ordforrådet til forfatteren er dårlig. Det er gjentakelser, platte setninger og klisjeer, og den indre gudinnen blir veldig forstyrrende etter hvert. Og hvorfor skjønner ikke Anastasia at hun må slutte å bite seg i leppa?

Jeg har alltid ment, og mener fortsatt at litteratur er viktig, og har kraft i seg til å endre liv. Likevel betyr ikke det at all litteratur må være så enormt viktig. Noe er ren underholdning, og hvis jeg mente og trodde at litteratur som dette var farlig, så er det ikke Fanget jeg ville vært mest bekymret over. Hva med den enorme bølgen av krimbøker som bokmarkedet oversvømmes av? Jeg har fremdeles til gode å se demonstrasjonstog mot Nesbø, Nygårdshaug og Fossum selv om de skriver om grusomme drap, bestialske mord og onde mennesker. I Fanget handler det tross alt to voksne mennesker som liker sex på litt spesielle premisser. Det virkelig problematiske her er jo at språket er dårlig.

Min konklusjon blir derfor at dette er helt grei underholdning. En moderne utgave av legeromanen. En strengere redigering og halvering av sidetallet hadde gjort boka mye bedre. Det var tross alt de første 120 sidene som var best!

Om jeg kunne fått en tier for hver gang en av hovedpersonene puster, hvisker eller mumler en setning?
"That's how you feel?" he whispers.
"No." I murmur.
"You hate it that much?" he breathes.
Jeg ble nok ekstra irritert hver gang ordet "breathes" ble brukt, og i og med at ordet brukes opptil flere ganger per side, var jeg irritert mesteparten av boken. En klisjéfylt, dårlig skrevet bok. Jeg anbefaler heller gamle utgaver av bladet Romantikk.

Jeg releser for tiden "The Keepers of the House", av Shirley Ann Grau. En ekte sørstatsroman som spenner over 7 generasjoner med familien Howland i Alabama. Gjennom årene ser man hvordan normer og verdier sakte endres, og at rasisme og dobbeltmoral er en del av hverdagen.
Romanen kom ut i 1964, og i 1965 vant den The Pultizer Prize.
Boken ble oversatt av Torborg Nedreaas i 1966, og på norsk heter den "Husets voktere."
For min del er "The Keepers of the House", blant de beste episke bøkene om livet i Sørstatene.