Det er dette som er hovedproblemet med rydding. Rydding er den handlinga som må gjøres etter at det du ønsker skal skje, allerede har skjedd.
Ja!
Jeg trodde ikke novellesamlinger var min greie, men denne holdt på oppmerksomheten min til siste side. Fengende historier og en imponerende god gjengivelse av mellommenneskelige relasjoner. Dialogene er også usedvanlig godt skrevet.
Jeg leste Gryttens "Menn som ingen treng" umiddelbart før denne, og "Kan jeg bli med deg hjem" er mange hakk bedre.
Når den tiltalte Maja kommer inn i rettssalen, hennes tanker om journalistene:
"De ropte ikke da jeg kom gjennom døren, men vred seg liksom i posisjon. Støveren til morfar setter snuten i været og begynner å klynke bare morfar tar på seg et par slagstøvler. Jeg var journalistenes slagstøvler."
Jeg skulle ønske jeg kunne få de kritiske venninnene mine til å lese denne. De som fnyser av at jeg kaller meg feminist. Jeg er så glad for all litteraturen jeg leser som kan forme mine egne argumenter på en veltalende måte.
Jeg vet hva jeg mener, jeg får det bare ikke riktig ut. Chimamanda får det ut på riktig måte, med gode eksempler.Takk! Denne 50 sider lange boka, som egentlig er et innlegg, litt omskrevet, har alle tid, og nytte av å lese. Enkelt og greit.
Mulig boka egentlig bare står til en 5-er. Men den har den beste starten jeg har lest på en krimbok på veldig lenge!
Her er den! Den ene boken du trenger å lese i år, den som er så bra at alt annet kommer i skyggen. Den fins foreløpig kun på engelsk, men selv når den blir oversatt så bør du fortsatt lese den på engelsk. Jeg lover. Den er så bra, og den er bra på hver eneste side. Jeg skjønner ikke helt hvordan det går an, men sånn er det. Vi får et innblikk i hvordan det er å være en del av ghettoen, diskriminering, maktmisbruk, kjærligheten til venner og familie og samhold. Alt er så ekte og unikt, det er sjeldent jeg har snublet over en så sterk og god bok. Det er en sterk opplevelse å lese denne!
Løgn er et herlig virkemiddel som mange bruker for sjelden. Det er utrolig effektivt. Man sier en ting og mener noe ganske annet. Fantastisk.
Jeg har vært der hun bodde før hele familien ble tatt. De bodde i en liten trang leilighet over en butikk. Veldig trangt og smale trapper førte opp i 2.etg. Der så jeg dagboken som Anne hadde skrevet. Den sto inne i et glassmonter. Jeg grøsser enda når jeg tenker på det. Det var veldig mørkt i leiligheten, vinduene var helt tette, så ingen kunne se inn, eller ut.
Dette er en usedvanlig god karakterbeskrivelse (av en vag biskikkelse), typisk Margit å utpensle hurtig og karikert, i forbifarten, og presist gjøre den lille rollen akkurat så ubetydelig at hun slipper å bruke flere ord på den:
"Min tante var verdens kjedeligste menneske. Hennes eneste lidenskap var å telle ordene i salmene. Den lengste salmen hadde flere hundre ord. Hun elsket den."
When someone we love dies, it doesn't matter who we are. The pain is just the same, just as terrible.
Herlig! Disse ekstremt velartikulerte og intelligente forfatterene klarer på en folkelig og morsom måte å forklare hva feminisme er i dag. Jeg blir ofte kritisert både av slekt og venninner for å kalle meg feminist. Fra nå av tar jeg ikke til meg kritikk fra noen før de har lest denne boka. Ferdig snakka.
Gode eksempler fra media i dag, gode tips til foregangsfeminister det er spennende å lese om, velformulerte svar på de toskete kommentarene folk trøkker ut av seg og en oversiktlig og fin presentasjon av innholdet med treffende illustrasjoner av Jenny Jordahl.
Pensum for oppegående selvstendige kvinner i alle aldre, spør du meg.Takk!
Forfatteren Khaled Hosseini skriver i sin roman "Drageløperen" om en far, Baba, som kommenterer sin sønns religiøse lærere: "Du vil aldri lære noe av verdi fra disse skjeggete idiotene ... De gjør ingenting annet enn å snurre rundt på bønnekjedet sitt og deklamere fra en bok skrevet på et språk som de ikke forstår. Gud hjelpe oss alle hvis Afghanistan faller i deres hender."
[…] det er ikke, at jeg ikke tror på det gode i andre. / Det er, at de andre ikke tror på det gode i mig
Dette var lenge før e-post, ja til og med før rikstelefonsamtaler, så de skrev brev. Ordentlige, gammeldagse brev, fulle av detaljer og følelser.
Det er ikke alltid sannheten er den som passer best, eller den vi ønsker. Sannheten kan være smertefull.
Ufattelig spennende om den utradisjonelle politimannen Sam Berger, som driver en parallell privat etterforskning. Fordi han ikke får sine overordnede med på at det er en seriemorder som står bak forsvinningen til flere 15 år gamle jenter. Midtveis tar boka en helt ny og uventet vending. Og spenningen holder seg helt til siste side.
Dette ble aaalt for treigt, synes jeg. Spennende plot, men hovedpersonens hode er ikke et trivelig sted. Og det blir voldsomt slitsomt å oppholde seg der såpass lenge. Hadde et par, tre av sidesporene blitt droppa, hadde jeg likt boka mye bedre.
Det er rart at ein aldri såg nokon døy av latter under Du skal høre mye...-sendingene, men det blei vel gjerne redigert bort.
Jeg tror det er de urettferdige som sover best, for de gir blaffen, mens de rettferdige ikke kan lukke et øye og bekymrer seg over alt mulig. Ellers ville de ikke være rettferdige.