Tekst som har fått en stjerne av Wenche Vargas:

Viser 1 til 20 av 24:

Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (6) Varsle Svar

Då er endeleg fredagen komen igjen
Det blir godt med litt pause frå arbeid og renn
Og på yr er det melding om gråver og regn
Så for lesinga er det eit kjempebra tegn

Og den første på helga sitt repertoar
Det er Truman Capote sin dokumentar
Om eit firdobbelt drap i ein prærieby

Den er gamal men god, og har klassikar-ry

Blir eg ferdig med denne så startar eg lett
På ein Hoem, om landet som ingen har sett
Og i bil er eg aldri aleine i grunn
David Copperfield held meg med selskap ei stund

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Dette var en fryd å lese. Inspirerende og kloke Henriette som jeg har hatt glede av å treffe flere ganger og hatt stor glede av å delta i hennes yogaklasser. Hun setter ord på så mange ting som jeg er enig i og det føles så godt at andre tenker det samme som meg. Hvorfor skal vi alltid sette andres behov før våre egne, hvorfor nedprioritere våre egne ønsker , hvorfor være så redd for å si nei til ting vi egentlig ikke har lyst til. Det er ikke egoistisk å gjøre det JEG vil. Ikke være så opptatt av hva andre mener om meg, men leve dette ene livet vi har slik JEG ønsker. Synes du dette appellerer til deg har du garantert glede av denne boken. Det handler jo selvfølgelig også om yoga, men mye om hva yoga gjør med deg utenom matten og hvor nyttig yoga er mot det stressende, noe overfladiske samfunnet vi lever i. Denne boken kommer til å ligge fremme og brukes igjen og igjen. Namaste..

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En døråpner inn til forståelsen av europeisk politikk!

Helt siden denne boka om Angela Merkel kom ut på Kagge forlag i fjor sommer, har jeg sett frem til å lese den. Nå har jeg omsider fått lest boka. Jeg var begeistret for Angela Merkel fra før av, og begeistringen har ikke avtatt etter lesningen! For en bok og for ei dame!

Forfatteren bak boka, Ingrid Brekke (f. 1969), er en norsk journalist og forfatter. Hun var korrespondent for Aftenposten i Berlin i årene 2010-2012, og har tidligere utgitt boka "Da øst ble vest. Livet i Europa etter kommunismens fall" (2014).

Angela Merkel (f. 1954) vokste opp i det tidligere DDR og er opprinnelig utdannet fysiker med doktorgrad. Etter murens fall i 1989 ble hun raskt pressetallskvinne i Lothar de Maizieres kristendemokratiske regjering. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen etter Tysklands gjenforening i 1990, og var en nær medarbeider av Helmut Kohl. Allerede i 1991 ble hun medlem av regjeringen - i første omgang som familieminister og senere som miljø- og atomsikkerhetsminister. CDU/FDP gikk av etter valget i 1998, og Merkel ble da generalsekretær i partiet. Fra før av hadde hun vært nestleder i CDU helt siden 1991. I 2002 ble hun partileder, og etter valget i 2005 ble hun Tysklands første forbundskansler. Pt. har hun sittet som forbundskansler i tre fireårsperioder. Høsten 2017 er det nytt valg i Tyskland. (Kilde: Wikipedia) Det blir spennende å se om hun blir valgt for fjerde gang!

Forfatteren skriver følgende i bokas forord på side 7:

Første gang jeg ble nysgjerrig på Angela Merkel, var under en pressekonferanse i Berlin i 2010. ....

Jeg fikk raskt sans for den tyske kanslerens manglende interesse for all slags tant og fjas, enten det gjelder å omgås berømtheter eller eget utseende. Med sin bakgrunn fra DDR fridde hun også til min interesse for historien om det kommunistiske Europa. Angela Merkels første minne om en politisk hendelse er byggingen av Berlinmuren. Hennes politiske karriere startet først da Muren falt. Slik bærer hun i seg det største europeiske drama i etterkrigstiden: den kalde krigen og ettervirkningene vi fortsatt står midt oppe i.

Med sin bakgrunn fra det andre Tyskland, diktaturet bak jernteppet, er hennes karriere en rekke usannsynligheter. Hvordan kunne den klønete prestedatteren fra en småby i DDR havne på maktens tinde i det nye Europa?

Etter å ha lest denne boka er jeg ikke i tvil om hvorfor! Hennes like finnes knapt, og maken til uegennyttig, idealistisk, troverdig og ujålete politiker skal man lete lenge etter! Hun har et sterkt og positivt menneskesyn, og en aldri sviktende tro på hva mennesker kan få til bare de står sammen. Dessuten har hun en integritet som det står stor respekt av. Og sist, men ikke minst har hun en stil og en måte å fremme sine synspunkter på som gjør det enkelt å følge henne, nær sagt uansett hvilket politiske ståsted man måtte ha. Europa trenger en politiker som henne! Og for alle dem som tenker at det skulle finnes noen likheter mellom Angela Merkel og Storbritannias Margaret Thatcher, har jeg følgende å si: Dere tar feil! Der Thatcher var beinhard og overhode ikke fremmet de svakes interesser, der stiller Merkel seg på motsatt side! Her handler det om å dele godene med hardt trengende mennesker.

"Hvis vi nå skal begynne å unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land," har Angela Merkel uttalt i forbindelse med flyktningekrisen. Mantraet hennes er "Vi klarer det!"

Noe av det som særpreger tyskerne, er evnen til å løfte i flokk og finne kollektive løsninger, hevder Ingrid Brekke. Dette viser ikke minst måten gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ble gjort på. Dette har kostet dyrt, men belønningen i den andre enden er en statsgjeld under kontroll, lavere arbeidsledighet enn noen sinne og en sunnere økonomi. Riktignok er statlig pensjoner og andre sosiale ytelser kuttet, men dette har det vært politisk vilje til. Det betinger dessuten at folk er villige til å betale sin skatt. (side 13)

Ingen andre land i Europa har tatt imot så mange flyktninger som Tyskland. Etter hvert har riktignok Angela Merkel uttalt at Tyskland ikke kan ta imot alle, og da andre europeiske land begynte å sette opp restriksjoner for mottak av flyktninger, var også Tyskland nødt til å gjøre det. Episoder der flyktningemottak har blitt angrepet og satt i brann av nazipartiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) har også vært skremmende. Uforholdsmessig mange av disse har skjedd i det som tidligere var DDR, særlig i nærheten av Dresden. Noe av forklaringen ligger i at dette området tidligere var det mest isolerte, og at idealet om et homogent samfunn fremdeles står sterkt. Manglende erfaringer med utlendinger er også en forklaring. Fremmedfiendtlighet står sterkere i øst enn i vest.

I boka får vi vite mer om Merkels bakgrunn fra DDR, og hvordan man innrettet seg. Mye av dette - f.eks. at man for å få rett til å gå på universitetet måtte være medlem av visse grupper - fremstår uforståelig for oss i vesten, men var en dyd av nødvendighet for dem som vokste opp i et kommunistisk land med mye angiveri og overvåkning. Å gå mot regimet kostet mer enn det smakte. For øvrig handlet det mye om å gjøre akkurat det som måtte til, men heller ikke mer.

Vi møter en kvinne som knapt sminket seg og ikke var opptatt av sitt ytre. Etter hvert som Angela Merkel fikk mer makt, måtte hun imidlertid også tenke på sitt image. I dag fremstår hun derfor slik vi forventer at en forbundskansler skal te seg; pen på håret, sminket, fin i tøyet ... Men inni er hun fremdeles den samme. Veldig privat, og en som liker å gjøre innkjøpene sine til helgen selv. Hun lytter mer enn hun snakker, og det er vanskelig å vite hva hun tenker fordi hun ikke forteller dette til hvem som helst. Staben hun har rundt seg er meget lojal, og det forekommer ingen lekkasjer. Hun er dessuten et menneske som tenker med hodet, ikke med hjertet. Det betyr ikke at hun er hjerteløs, men at hun er opptatt av rettferdighet og likhet for loven. Hun lar seg derfor ikke vippe av pinnen av enkeltskjebner, selv om hun vet at hun som person kommer dårligere ut av det der og da, fordi hun ikke gir særfordeler til folk som er så heldige å få møte henne.

Hva motiverte Angela Merkel til å engasjere seg politisk? Hun har for eksempel sagt at hun bare holdt ut i DDR fordi hun alltid hadde noen å snakke med om hvorfor ting var som de var, ikke minst i familien. "Livet var uhørt politisk preget, men selvsagt totalt teoretisk. Vi kunne jo ikke forandre noe. Men å reflektere over det var ganske enkelt viktig, ellers ville jeg jo ha blitt syk i hodet." (side 82)

Ingrid Brekke skriver at det neppe finnes maken til Angela Merkels vei til toppen. Hun skal en gang ha sagt følgende: "For meg sto tre ting umiddelbart klart etter Murens fall. Jeg ville i Forbundsdagen. Jeg ville ha en rask tysk gjenforening, og jeg ville ha markedsøkonomi." (side 89)

For å forstå Angela Merkel i dag, må man både se hennes bakgrunn fra DDR og til det politiske miljøet som formet henne de første ti årene i politikken; det vesttyske med sin høye bevissthet om krigens konsekvenser, troen på Europa og den ydmyke holdningen til Tysklands rolle i verden. (side 99)

I en verden der USAs rolle er sterkt svekket, har Merkel hatt en samlende rolle i Europa. Krisene har bokstavelig talt stått i kø; finanskrisen, eurokrisen, Ukraina-krisen og flyktningekrisen. Tyskland har blitt den sterke nasjonen i Europa, og det er i stor grad dette landet som har bestemt hvilken politikk EU skal føre. Nå handler det ikke om militær makt, men om økonomisk makt. Det handler i dag i stor grad om hvorvidt Europa skal forenes eller gå i oppløsning ... Noe av det vi ser i dag er en manglende vilje til å ville dele med andre som lite eller ingenting har - som f.eks. tidligere østblokkland, flyktninger fra Syria og Afrika ... Brexit handlet i stor grad om folkets manglende vilje til å ta imot flere flyktninger, og en frykt for at dette ville føre til økonomisk utrygghet. Merkels håndtering av flyktningekrisen, der man har valgt å spille mer på lag med Tyrkia for å hjelpe folk der de er, er en direkte konsekvens av flere europeiske lands uvilje til å ta imot flere flyktninger.

Uansett hvilken leir man tilhører, viser avtalen at Merkel er en realpolitiker av rang. Teorien om at hun ble revet med av følelser og åpnet hjertet sitt for flyktninger i september, har med Tyrkia-avtalen falt til jorden. Hennes mål har vært løsninger i regi av et samlet EU, og da måtte Hellas hjelpes, grensene inne i Schengen-området holdes åpne og nasjonale særordninger hindres. På veien måte hun riktignok sluke noen kameler: For et tiår siden var hun sterk motstander av at Tyrkia skulle forespeiles et mulig medlemskap i EU, og hun fornærmet Erdogan med sin avvisende holdning. Siden har forholdet vært iskaldt, og hun har ansett machopolitikeren Erdogan som en Putin i "brystlommeformat", slik en journalist uttrykte det. Nå er det nettopp Merkel som åpner døren for Tyrkia inn i Europa, selv om det er vanskelig å forestille seg at et fullt medlemskap noen gang vil bli resultatet.

I det lange løp er det uansett neppe Tyrkia som er det største problemet i avtalen, men at mennesker fortsatt vil bli drevet på flukt - de vil finne nye ruter, og kvotene vil i aller beste fall bli vanskelige å få gjennomført. (side 187)

Helt mot slutten av boka - på side 203 - kommer Ingrid Brekke med noen tankevekkende ord:

For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel.

Men - i virkeligheten er Europa fortsatt den mest tolerante, humane og liberale flekken på vår jord, understreker forfatteren. For henne er Merkels største bidrag at hun er en motkraft til alt svartsynet "med sin avslappede, nøkterne pragmatisme, sin rasjonalitet og sin forestilling om hva en politisk leders ansvar er: å være optimistisk, søke løsninger og prøve å finne veier fremover." Sosiologer og journalister kan stelle med katastrofescenarier. "Slik demonstrerer hun at de største truslene ikke kommer utenfra, men fra oss selv." (side 205) Når angsten tar overhånd, søker man enkle løsninger og blir lett offer for det autoritære. Svartsynet får alle til å tenke på seg selv. Hvor blir det av dem som er villige til å sloss for våre verdier? De verdiene vi i Vesten er så stolte av og som vi soler oss i glansen av når vi kritiserer andre regimer som vi mener ikke holder vår standard? Er det egentlig bare egoisme tilbake?

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

(Og så håper jeg at Angela Merkel blir gjenvalgt i høst!)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Du skjønner at du leser på en spennende bok når du leser på sengekanten før du skal sove og våkner om natta med drømmer om boka. Bra, fengende og spennende bok!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En godt skrevet roman om selektiv (og total) mutisme, krydret med beskrivelser fra iransk kultur og levesett. Barn som kun snakker til enkelte andre eller ingen i det hele tatt er en tilstand som forekommer også i norske skoler og barnehager. Ut fra min kjennskap til denne tilstanden gir boken av Parinoush Saniee et realistisk og godt bilde av hva man bør og ikke bør gjøre i møtet med disse barna. Boken er et godt utgangspunkt for å forstå et barn som ikke snakker selv om det fysisk sett ikke er noe i veien med det - men den kan også leses kun for historiens del. En veldig bra bok!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fantastisk bok fra Sørstatene som er vanskelig å legge fra seg! Det står st den bygger på en virkelig historie, håper det er sant..

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Om Israel-Palestina-konflikten

Michelle Cohen Corasanti er en amerikansk forfatter, som er utdannet jurist, har bachelorgrad fra Hebrew University i Jerusalem og mastergrad fra Harvard University, begge i Midtøsten-studier. "Mandeltreet" er hennes debutroman og den utkom i USA i 2012. I vår utkom den i norsk oversettelse. (Kilde: bokas smussomslag)

Handlingen i boka starter i 1955 og vi befinner oss i en fattig palestinsk landsby. Bokas jeg-person er Ichmad Hamid, og han er 11 år i 1955. Innledningsvis blir vi vitne til at Ichmads to år gamle lillesøster Amal springer på en landmine som familien selv har lagt ut på et jorde et stykke fra der de bor. Hun dør av skadene. Etter dette står tragediene i kø for familien. Kort tid etter blir de nemlig jaget fra huset sitt av israelske soldater, og må flytte inn i et lite skur et stykke unna. Skuret er så lite at de må flytte ut en hel del av tingene sine for at alle skal få plass til å sove der om nettene. Det som på mange måter veier opp for det hele er et stort og vakkert mandeltre, som det er mulig å klatre opp i. Derfra kan Ichmad se de jødiske bosetningene - og også sitt tidligere hjem.

Natten før Ichmads 12-årsdag kommer en fremmed til huset og mer eller mindre tvinger Ichmad til å tilby ham å grave ned noen våpen. Disse blir gravd ned ved foten av mandeltreet. Den fremmede mannen blir imidlertid tatt, og det kommer for en dag at noen av våpnene er nedgravd på familien Hamids eiendom. Israelsk etterretning går uten videre ut fra at det er familieoverhodet som er ansvarlig, og Baba må i fengsel. Familien straffes ved at huset og det meste av det de eier blir brent ned. Etter dette må familien - nå merket som terrorister - leve under kummelige forhold i et telt. Byggetillatelse kan de se langt etter.

Ichmad - eldstesønnen - lover faren å tre inn i hans sted som familiens overhode, og han bestemmer seg for å søke jobb hos israelerne. Under tvil får han og broren Abbas jobb på en byggeplass, hvor de bygger hus for dem de anser som fienden. De har ikke noe valg, for alle som hjelper dem blant deres egne, blir hardt straffet av israelerne.

Ichmad er en stor begavelse innenfor matematikk, og da det blir utlyst en matematikk-konkurranse, hvor premien er universitetsstipendier, stiller han opp og vinner førstepremien. Med farens velsignelse og mot morens vilje, begynner han sine studier som den eneste araberen på et jødisk universitet. For broren Abbas, som i mellomtiden er blitt krøpling etter at en misunnelig israeler dyttet ham utfor et byggestillas, blir dette et svik han ikke kommer over. Og verre skal det bli etter hvert som brødrenes skjebner antar helt forskjellig form ... For mens Ichmad reddes av sine matematikktalenter, engasjerer broren seg i Hamas-bevegelsen.

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe. Ikke annet enn at dette er en historie om splittelse mellom to folk - palestinere og israelere - og splittelse innad i familier. Der man trodde at toleranse fantes, der er den ikke når det virkelig kommer til stykket. Og der man skulle tro at den absolutt ikke var - der dukker den opp og gir håp om en bedre fremtid. Og selv om Baba, Ichmads far, ikke er skolert, innehar han mye visdom - nesten såpass at jeg fikk Nelson Mandela-fornemmelser av å lese om rådene han gir sin sønn da han står midt opp i et av sine lovs store dilemmaer på universitetet:

"Grunnen til at folk hater, er frykt og uvitenhet. Hvis de bare kan bli kjent med dem de hater, og klarer å fokusere på det man har til felles, kan de bekjempe hatet." (side 186)

Og så ber Baba Ichmad om å finne ut hva hans fiende på universitetet hater, for så gjennom dette å forstå hatet. Vi har nå kommet frem til 1966, men det er fremdeles nokså kort tid siden Holocaust og opprettelsen av den jødiske staten Israel. Det er også rett før seksdagers-krigen ...

"Mandeltreet" er en pageturner man bare får lyst til å lese videre i og ikke slippe taket på, og selv leste jeg den ut på en dag ute i sola. Boka er lettlest, historien er gripende og den er helt greit skrevet (men stor litteratur er dette ikke). Det som trekker ned helhetsinntrykket er at det hele blir litt for ensidig, selv om forfatteren gjør flere iherdige forsøk på å skape balanse i historien, og også består denne prøven et stykke på vei. For eksempel er fremstillingen av situasjonen på Gaza-stripen realistisk og troverdig, ut fra det jeg kjenner til av historien fra før av. Og det er også mange flere nyanser i historien som bidrar til å fremstille konflikten noe bredere enn hva jeg har sett i mange av bøkene av denne typen, som florerer på bestselgerlistene. Det dyptfølte hatet på begge sider, som fører til en fullstendig demonisering av motparten, er nok også temmelig realistisk, dessverre. Alle palestinere er ikke terrorister og alle israelere er ikke onde - og dette er på mange måter hovedpoenget i boka, slik jeg tolker dette. Når dette er sagt er nok "Mandeltreet" en bok pro-palestina-meningsfeller vil elske, mens den neppe kommer høyt opp blant pro-israel-meningsfeller. Derimot vil jeg anta at den kan komme til å provosere ikke rent lite, fordi det aldri er noen tvil om hvem som sitter igjen med sympatien til slutt.

Noen bøker vil jeg nødig gå glipp av - selv om jeg på forhånd tenker meg at de litterære kvalitetetene ikke er helt i toppskiktet - og dette er en av dem. Jeg blir aldri lei av å lese om Midtøsten-konflikten, Holocaust, andre verdenskrig og lignende temaer. For øvrig tror jeg at dette er en roman mange vil elske! Den gir nemlig Midtøsten-konflikten noen menneskelige ansikter, og det i seg selv er en god ting! Dessuten bygger den opp til at det er håp, tross alt - bare man klarer å se forbi generaliseringene og oppdager menneskene oppi det hele.

I rettferdighetens navn - det meste som skrives om Palestina-Israel-konflikten er ikke balansert, så sånn sett skiller kanskje ikke denne boka seg ut fra mengden tross alt. Det skrives atskillig flere pro-israel-bøker, så jeg synes nettopp derfor at det er et poeng å få med seg det lille som er av pro-palestina-litteratur. Så blir det i alle fall mer balanse min lese-regnskap!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Synest å huske at eg har sett filmen ein gong for nokre år sidan. Huskar ikkje innhaldet så godt, men fekk jammen lyst til å lese boka,ja.....Las ganske nyleg Kaptein Corellis mandolin som handla om krigsåra i Hellas. Den anbefalar eg virkelig!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I starten virket den bare dårlig skrevet. Etter 50 sider tenkte jeg "hmmm", og da boka var ferdiglest etter to dager hadde jeg ikke ledd så mye av litteratur på år og dager! Fantastisk bok!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Fineste boka jeg vet om. Så mørk, trist og dyp, men allikevel så uendelig vakker. Språket er ut av en annen verden, ofte måtte jeg lese samme setningene flere ganger bare for å ta innover meg hvor flott det er. Les den!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

En fantastisk bok! Den må bare leses. Alle har godt av å lese, lære og bruke boken til ettertanke og hjelp! Denne bok setter spor mange år etter du har lest den :-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Maria Lang (Puck-serien) og Louise Penny (Armand Gamache-serien), kanskje?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boken bygger på en sann historie om slaven Mary. Hun vokser opp som husslave sammen med moren. Familien som eier dem har en heller egenrådig datter som sender Mary på skole i Philadelphia. Mary har noe så unikt som en fotografisk hukommelse. Den får hun etterhvert god bruk for som spion for president Lincoln under den amerikanske borgerkrigen.

Interessant og rørende historie om en kvinne som våget livet for å få slutt på slaveriet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

spennende- troverdig- en pageturner !!! Jeg leste på sewngen og drømte plottet videre i natt det må være kvalitets-stempel

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette var en sterk historie! I den tyske byen Weimar forelsker Anna seg i den jødiske legen Max. Annas far er nazist, og til slutt rømmer Anna hjemmefra. Hun havner i bakeriet til Mathilde, og jobber der som lærling både før og etter at datteren Trudy blir født.
KZ Buchenwald ligger like ved og Mathilde leverer bakervarer til tyskerne, samtidig som hun smugler mat til fangene. Rett etter krigen reddes Anna og Trudy av en amerikansk soldat, og de fortsetter livene sine i USA.
Da Trudy som voksen begynner å grave i fortiden er det ingen svar å få fra moren, men Trudy gir ikke opp...

Av og til er det heslig lesning. Detaljene utmales, men de er viktige for historien, så det er bare å stålsette seg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

God bok. En av de beste jeg har lest på lenge. Språket er rikt og flytende, personskildringene interessante fordi forfatteren får fram det sammensatte mennesket ved blant annet å skifte synsvinkel. Vi "kommer inn i " flere av de sentrale personene i boka og opplever det som skjer (og ikke skjer) gjennom flere persoener Personene ble så levende for meg pluss at de hadde troverdighet - de var ikke endimensjonale.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Langt inne i hver eneste knute i et persisk teppe kan man finne et utsagn fra hendene som så tålmodig førte nålen og tråden.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Hildaingar hKorianderNorahBerit RAtmankjell kAud- HelenHarald KHeidi LBenedicteAstrid Terese Bjorland SkjeggerudJulie StensethTorill Elisabeth RevheimmoiraOda Marie HWenche VargasSynnøve H HoelEmilie GeistTom-Erik FallasiljehusmorLesevimsaMaren Hjelle AuneGunn DuaasDolly Duckanniken sandvikCathrine Marie HansenIda CharlotteCtinaRandiMartine GulbrandsenLeselenaEmilieskKristin HolvikKarin BergBjørn  BakkenLars MæhlumedgeofawordtuhamreKristin F. Jørgensen