Bokelskere.no

Jeg blir like overrasket hvert år.
Eller kanskje jeg lurer meg selv; at jeg faktisk blir MER overrasket for hvert år som går, at det bare er det at jeg ikke husker det.

For etter 45 år hvor jeg har tilbragt høsten i Norge, så kan jeg ikke akkurat si at jeg ikke er VANT til den.
Selv om den altså kommer snikende og fryser tærne av meg hver eneste gang.

Det er nemlig der problemet ligger. Temperaturen.
I kategorien "too much information" kan jeg si at jeg sover med vinduet åpent hele året.
Om sommeren er det i rent selvforsvar. Lukker jeg vinduet stiger innetemperaturen til ukjente høyder, og folk DØR av heteslag, har jeg lest.
Om vinteren er det ingenting som er deiligere enn å komme inn på et kaldt soverom, kaste seg inn under dynen og vente på at jeg skal ha varmet opp dynen så mye at den kan gi meg varme tilbake. Og jeg sover aldri så godt som når temperaturen i rommet er noen få grader over nullpunktet... Så er det bare å sprinte ut av soverommet om morgenen, og varme seg i både dusjen og i resten av leiligheten som har levelig temperatur.

Problemet er disse periodene mellom sommer og vinter og sommer igjen.

Det største problemet er som sagt at høsten overrasker meg.
Jeg våkner om morgenen, spretter opp av sengen, rusler via kjøkkenet for å sette på kaffetrakteren før jeg går i dusjen... og kommer ut av dusjen hvorpå jeg holder på å fryse ihjel. Den gode, varme leiligheten fra igår kveld er ISKALD.
Kaffe får være kaffe, den klarer ikke å varme meg, jeg sprinter gjennom leiligheten og ned under dynen igjen.
Noe som absolutt er en tabbe, for dynen eier ikke lojalitet. Den har ligget på soverommet og SUGD til seg høstkulden. Jeg bretter den iskalde dynen rundt meg, mens jeg rister og skjelver.
Men jeg husker vinterdynen, den som blir så god og varm etter en liten stund, så jeg holder ut.
Etter en stund begynner varmen å komme tilbake. Jeg løser opp i spente muskler som har låst meg i fosterstilling, og begynner å innse at jeg kommer til å overleve denne gangen også.
Hvoretter klokken ringer.

Ikke den "nå må du stå opp"-klokken, neida. Den "nå må du gå på jobb om du ikke skal komme for sent"-klokken.
Jeg er ferdig med "spretting ut av sengen", jeg reiser meg langsomt og med verdighet, der jeg ender opp med dynen over skuldrene mens jeg tusler rundt og henter frem dagens antrekk.
Noen vil sikkert si at jeg burde hatt dagens antrekk klart kvelden i forveien. Men det er en vinter-aktivitet, hvor tøyet legges klart UTENFOR det kalde soverommet.
Nå holder tøyet samme temperatur uansett hvor det ligger, fordi den siste sommerdagen gjorde at det står vinduer åpne i hele leiligheten.

Kaldt tøy på en kald kropp som ikke helt har våknet fordi kaffen... Kaffen, ja.
Jeg sprinter inn på kjøkkenet, slår av kaffetrakteren og dumper kaffe i en gammel statoil-kopp for bussturen. Medbragt hjemmekaffe er også et høstrituale, resten av året har jeg tid til en kopp kaffe ved kjøkkenbordet.
Med jakken sittende fast over albuene, kaffekoppen i den ene hånden og husnøkkelen i den andre, smekker jeg døren igjen, låser, og løper ned trappen.
Utenfor ytterdøren gjør jeg et mer eller mindre elegant kast med kroppen og svinger jakken på plass over skuldrene mens jeg tømmer mesteparten av kaffen ut over fortauet i en flytende bevegelse. Lokket til kaffekoppen triller foran meg bortover veien i retning av bussholdeplassen. Jeg mumler noen velvalgte ord mens jeg plukker det opp, og den gamle damen i første etasje som er ute og lufter hunden sin ser stygt på meg mens de går forbi.
Borte ved bussholdeplassen ser jeg "min" buss gi signal og svinge ut i veien. Det kan bare ikke bli vinter fort nok.

En original fantasybok om modighet og finne seg selv.

Hirka er en jente som blir skånet for omverdenen av faren sin fordi hun ikke er som alle andre. Hun mangler hale (ja, du leste riktig) og hun har blitt fortalt at halen hennes ble tatt av ulvene da hun var liten. Hirka har så og si holdt omverdenen på avstand og betraktet andre folk med stor skepsis. Hun har alltid blitt beskyttet av faren sin. Siden Hirka er haleløs blir hun både fryktet og foraktet av andre, gjerne kalt Odinsbarn. Hun hører ikke til denne verdenen, mener de andre. Men selv om Hirka er bare femten vintre gammel og ikke stoler på andre enn sin far, er hun veldig modig og har en kropp og hjerne fullt av mot. Det beviser hun etter en hendelse hvor hun må klare seg selv og et stort eventyr starter hvor elementene er: spenning, eventyr, møte med omverdenen på ordentlig, finne seg selv og kjærlighet.

Siri Pettersen var så gavmild å gi meg denne boka som leseeksemplar mot en ærlig anmeldelse. Det er raust av forfattere å gi bort bøker og det setter jeg stor pris på! Og Odinsbarn virket interessant for min del. Spesielt med tanke på at boka er inspirert av en epoke jeg alltid har hatt interesse for (norrøn tid) og det er alltid forfriskende å lese noe nytt. Ikke har Siri Pettersen bare skrevet boka, men hun har også designet omsalget selv og også bidratt til å lage omslaget til boka Hulder av Tonje Tornes. Et multitalent med andre ord!

Både plottet og karakterene i Odinsbarn er sterkt oppbygd, forfriskende, og forer leseren med det ene levende bildet etter det andre. Det er nesten som å se en film. Så Siri Pettersen er uten tvil en dyktig debutant. Og at dette er første boka i en trilogi gjør hele prosjektet meget spennende. Hva mer vil hun by på? Hva vil skje videre? Hvordan vil alt ende? Det er spennende å lese fantasy blandet med norrøn tid. Det er både originalt og forfriskende. Det er mye av det samme innen fantasy der ute, og føler at denne skiller seg litt ut og det er bare positivt!

Selv om jeg slet litt med begynnelsen om hvem som var hvem på grunn av navnene og forskjellige stedsnavner å sette seg inn i, gikk det etter hvert lettere og boka gikk unna så fort jeg satte meg inn i den. Jeg hadde egentlig planlagt å ha en anmeldelse til denne klar den 9. september da boka ble publisert (hvis jeg husker rett), men det ble bare ikke sånn. Jeg og planlegging går aldri helt overens. Sånn har det alltid vært. Så grunnen til at det tok litt tid å lese ferdig boka var det ikke på grunn av at den var kjedelig (tvert i mot), men noen bøker trenger mer tid enn andre. Av og til er en bok så spennende og god at man vil ta seg tid til den og bare nyte den, og Odinsbarn er en slik bok. Jeg gleder meg til fortsettelsen til Ravneringene - trilogien!

Jeg vil påstå at dersom en bok får meg til å drømme meg bort, så gir den lille flukten hverdagen en ekstra dimensjon

Finnes der noen supre bøker som er som en fakta bok om ting jeg burde kunne for å lære ungene mens de går igjennom alle skoletrinnene? Føler jeg ikke ble lært noe av mine foreldre da jeg var liten og føler nå for å gi mine barn bedre kunnskap og glede for å lære om alt.

Farmoren min begynte faktisk å lese da hun mistet synet. Før det hadde hun aldri lest bøker. Nå gir lydbøker henne masse glede.

Selvfølgelig kunne jeg det! Jeg skjønner ikke helt hvorfor det blir framhevet som noe så fantastisk å lese bøker, egentlig... Selv leser jeg for mye, og jeg kan ikke se at det er noen dyd å opphøye! Ville mye heller ha en mann som var praktisk anlagt og tok i et tak med alt som skal gjøres, enn en som var lik meg og alltid slepte rundt på en bok...

Hehe...det spørsmålet får jeg stadig vekk av mannen min. Han kan ikke begripe hvorfor jeg stadig må kjøpe nye bøker når jeg ikke engang har lest halvparten av de jeg allerede eier. Jeg har da prøvd å forklare det slik....; Sammenlign bøker med middag...du våkner om morgenen og lurer på "hva skal jeg ha til middag i dag?"...du kikker i matskapet/kjøleskapet og der finner du både supper, gryter, spaghetti osv osv....men nei, du har heller lyst på salat...sååå du drar på butikken og kjøper det du har lyst på der og da, og kanskje ser du til og med et spesialtilbud på laks så du kjøper med det også...men innen du kommer hjem har "lysten" kanskje skiftet retning og du vil heller ha den suppen som står lengst bak i skapet...så da havner det nyinnkjøpte i hyllen og blir stående der til du får lyst på det igjen. Man spiser det man har lyst på og man leser det man har lyst på. Man kan jo ikke styre lysten ;)

Jeg synes også at det er vanskelig å avbryte bøker. Har jeg først begynt å lese en bok må jeg lese den ferdig. Men hvis boka ikke fenger kan det godt hende at jeg legger den til side en stund og leser den ferdig ved en senere anledning. Andre ganger har jeg boka liggende fremme og leser noen sider nå og da, og koser meg med andre bøker resten av tiden.

Av alle ting har jeg av en eller annen grunn sittet og sett på alle episodene av "Bones".
Om Temperance "Bones" Brennan og FBI agent Seeley Booth m.fl som løser allverdens kriminalsaker ved å studere ofrenes ben og knokler.
Nå har serien gått hele runden, og de har startet med begynnelsen igjen. Noe som gjør at Brennan igjen er den overintelligente, sosialt utilpassede forskeren som egentlig har et varmt hjerte, men som sliter med å vise det.
Idag fikk jeg en akutt følelse av sympati med rollefiguren, når hun nok en gang sliter med å vise hvem hun er, og at hun bryr seg. Jeg satt omtrent på kanten av stolen og heiet henne frem...
SÅ gikk det opp for meg at jeg satt og så på en TV-serie, og det hele gikk over. Og jeg kjente meg litt flau over å ha latt meg rive med.

Men etterpå ble jeg sittende og tenke.
Hvor lenge er det siden jeg virkelig lot meg rive med av en historie?

Jeg forsøkte å tenke bakover, og endte i første omgang opp med en film for veldig mange år siden. En westernfilm hvor helten kaster en seddel opp i luften, trekker pistolen, skyter seddelen, og en haug med vekslepenger faller ned.
Jeg husker jeg så det på kino.
Jeg husker diskusjonen med skolekamerater hvor vi kranglet om hvordan de hadde klart å få det til, og hvordan vi etter mye diskusjon ble enige om at det måtte være sånn at noen sto utenfor bildet og tok imot seddelen og slapp en håndfull mynter ned så snart hovedpersonen hadde skutt.
Og jeg husker at helten het Lucky Luke, og at det var en tegnefilm...

Og her sitter jeg, da. Og lurer på om evnen til å la meg forundre har forsvunnet med alderen. Har jeg blitt blasert på mine gamle dager?
Når jeg ser en film idag, så føles det som jeg sitter og vurderer regissørens arbeid. "DET var jo en smart løsning på problemet". "Der var han ikke helt heldig, fordi..."
Når jeg leser en bok, så jobber hjernen min parallelt med historien. "DER var forfatteren dyktig, der fikk han frem noe som var interessant", oftest fulgt av en "og nå bør det snart komme noe med ..."

Er det mulig å få tilbake evnen til å bli forundret og overrasket, eller må jeg bare avfinne meg med at den er borte til jeg sitter på et gamlehjem og lar meg forundre over at det blir lys i lampen når jeg vipper på bryteren?

Denne diskusjonen begynte som en diskusjon om hvorfor Marlo Morgan sin bok var svindel, noe jeg mener man kan diskutere uten å ha lest den, men sånn som diskusjonen har utviklet seg kan jeg være enig i at det er en fordel å ha lest de. Allikevel så mener jeg man kan diskutere rammene for bøkene, som skiller seg sterkt fra hverandre på noen områder, mens de på andre områder kan sammenlignes. Det kan uansett argumenteres for at de begge har utnyttet andre uten å tenke så mye på hvordan det vil påvirke de det egentlig handler om. Nå tviler jeg ikke på at Åsne Seierstads bok utlever og skader mer enn kanskje Marlo Morgans bok gjør, men det endrer ikke det faktum at Morgan utnyttet Aboriginerne og villedet alle leserne sine.

Om samene har reagert på noe kan jeg ikke huske å ha fått med meg, men så må jeg også si at det ikke er det emnet jeg har mest kunnskap om. Hele verden har vel hatt en tendens til å utnytte sine urinnboere på ett eller annet tidspunkt så det er sikkert mulig finne noe.

Forfatteren og forlaget sa at dette var en faktabok da den først ble utgitt, i ettertid ble den utgitt som skjønnlitterært fordi det viste seg at forfatteren hadde funnet opp hele historien. Den kan kalles svindel fordi forfatteren sa at hun hadde vært på denne turen sammen med aboriginerne når det ikke var tilfellet. Hadde hun utgitt den som en oppdiktet historie så hadde det selvfølgelig vært en annen diskusjon, eller kanskje ikke noen diskusjon i hele tatt, da kan man krydre så mye man vil.

Det var aboriginerne selv som ble mest fornærma ja, de eldre gikk til og med til det skrittet å reise til USA for å konfrontere forfatteren med at historien hennes var oppdiktet. Denne gruppen har blitt utnyttet i mange år og for min del blir det feil at noen finner opp en historie for å tjene penger på å utgi seg for å ha vært med på noe som ikke er tilfellet.

Hele historien er svindel. Om du leser de andre trådene i diskusjonen så står det mer om det der. Forfatteren ga ut denne boken som en faktabok og i ettertid har det vist seg at hun aldri opplevde noe av dette. Det er tvilsomt om hun i det hele tatt var i Australia, men det er hvertfall bevist at hun ikke var på den fantastiske vandringen med Aboriginerne.

Det er ikke alltid like lett å være en liten jente i en stor verden ...

11 år gamle Flavia de Luce er en kvikk, rask, oppegående og meget smart jentunge. Hver dag blir hun "terrorisert" av søstrene hennes som stadig "torturerer" henne med sine rare påfunn. Men Flavia lar seg ikke knekke av den grunn. Hun har sine sære interesser å dyrke, blant annet kjemi. Hun har et kjemisett hjemme på herregården som hun stadig eksperimenterer med. Faren deres ser hun eller søstrene nesten aldri. Han sitter stadig inne på kontoret sitt og studerer frimerkesamlingen sin. Hele tilværelsen til denne familien blir snudd på hodet da de en dag oppdager en død fugl på trappen utenfor døra med et frimerke spiddet gjennom nebbet. Ikke lenge etterpå blir også en mann funnet død i hagen deres. Hva er det som skjer? Som den eventyrlystne jenta Flavia er, ser hun på hele dette mysteriet som et stort eventyr, og hun vil være med på å finne den skyldige!

Jeg har vært nysgjerrig på Det søte i bunnen av kaken helt siden den ble lansert i Norge i 2010. Siden da har jeg vurdert å lese den, men var litt usikker på om det var noe for meg. Jeg vet ikke hva som holdt meg tilbake, men muligens fordi jeg vurderte om det virkelig var en bok for meg? Jeg liker krim. Det er en sjanger som jeg har lest mye av og som jeg har vært oppvokst med. Som liten leste jeg krimbøker både de som var skrevet for barn og voksne, Likte krim skrevet for de voksne best for det var mye action og på en måte mørkere litteratur. Jeg har alltid vært svak for mørk litteratur. Men som liten leste jeg jo også veldig mye Nancy Drew, Hardy-guttene, Bobseybarna og flere lignende serier ... Så denne boka brakte meg litt tilbake til barndommen på en måte.

Det mest fengende med boka var helt klart hovedpersonen Flavia. Hun fargelegger hele konseptet, for konseptet syns jeg var litt platt generelt. Jeg savnet litt mer energi og driv. Jeg likte godt at konseptet var satt tilbake i tid. England på 50-tallet og en gammel herregård. Det slår jo aldri feil i en kriminalroman, men syns selve konseptet ble likevel litt for lett, forutsigbart og manglet litt magi eller hva jeg skal kalle det. Noe ekstra. Det lille ekstra for å piffe det hele opp, men jeg vet ikke hva.

På bokomslaget beskriver Bergens Tidende Flavia som en krysning av Hercule Poirot og Miss Marple. Jeg mener at Flavia heller er en krysning av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig miks!

Det søte i bunnen av kaken var dessverre ikke så fengende som jeg hadde håpet på. Starten er god og hovedpersonen er kvikk og utspekulert, men ellers ble plottet på en måte kjedelig og småtraurig for min del. Denne leseren savnet mer dybde, action og ledespor. Dette ble for lettvint, men alt i alt en småunderholdende bok på langdryge sommerdager hvis man vil ha noe lett å lese. Om dette blir min første og siste Flavia de Luce kriminalroman vet jeg ikke. Vi får se. Det er ihvert fall planlagt seks bøker i serien allerede for dere som er interessert.

Greit, jeg låner denne her fra min far, som stadig irriterer seg over innleggene i Aftenposten, hvor innleggeren er en N. N., Cand Noe, Forfatter.
(Dette skal selvfølgelig ikke gjenta seg, jeg og min far, selv om vi er født i samme århundre, har endt opp veldig langt fra hverandre når det gjelder synspunkter, meninger og ytringsmåter, og generasjonsgrøften er her større enn noen sinne)

Men, til en forandring, så fikk en av hans tydelig uttalte meninger meg til å tenke.

Hva er egentlig en forfatter?
Er man en forfatter om man skriver faglitteratur, eller er man da egentlig bare en person som setter sammen fakta på papir? (Gjett hva min far mente)
Er man en forfatter når man har utgitt en bok, eller kan man si man er forfatter mens man JOBBER på boken, uavhengig av om den noen sinne blir utgitt?
Er man forfatter når man skriver på sin egen blogg, og ender opp med noen hundre innlegg av varierende kvalitet gjennom et langt år?
Er man forfatter, når man som jeg, er (over)ivrig på nett,og diskuterer både det som kan diskuteres og visse ting man heller bør være, og inkluderer både kildesøk, kildehenvisninger og velformulerte vurderinger? (Her kan det være greit å ta en pause, og sammenligne dette med den umiddelbare reaksjonen du fikk på det første spørsmålet, "er man forfatter når man skriver faglitteratur". Som altså er mye "kildesøk, kildehenvisning og velformulerte vurderinger")

Er man forfatter bare fordi man skriver, eller skriver man bare om man er forfatter?

En dame jeg kjenner viste meg et utdrag fra en forfattergruppe på internett, hvor det nå hårdnakket blir hevdet at så snart man er forfatter trenger man ikke engang skrive lenger. Man trenger bare komme opp med et overordnet plott, så ordner forlaget resten... (Det ble aldri sagt helt klart HVORDAN forlaget ordnet resten, personlig ser jeg for meg smånisser som jobber bak stengte dører. Hvor de så danser over tastaturene og får lønn i sukkertøy og frukt, og til slutt blir det en bok av det.)

Såvidt jeg skjønner, så er ikke "forfatter" en beskyttet tittel.
Noe som selvfølgelig gjør det noget fåfengt å forsøke å LAGE En form for definisjon på det.
Og det er kanskje det jeg reagerer på... at folk som klarer å plukke på et datamaskintastatur med en eller to fingre, og vanligvis klarer å skrive en halv side iløpet av en kveldsøkt sier de er forfattere.
Mens folk som har hele bibliotek liggende i skrivebordskuffen ydmykt sier "jeg sitter nå og skriver litt, men en forfatter, DET er jeg nok ikke".

Slapp av, Martin
med Karlsons lim
blir du like fin

Jeg vet ikke om noen har savnet min stadig tilbakenvendende raving om at "Lawrence Block gir bort historier til Kindle".
Om noen har, så må jeg bare si at det er ikke min feil. For mannen har ikke gitt bort mer siden forrige gang.

Så, når skylden er plassert der den hører hjemme, over til dagens godbit.

Ny historie for Kindle.
Av Lawrence Block. SOM Lawrence Block. (Ja, han har skrevet under pseudonym også.)
Historien finnes HER
og er gratis en liten stund til fremover for alle som bruker Kindle i en eller annen form.

Jeg er nok ikke upartisk her, for jeg vant konkurransen forrige gang.

Resultatet ble en bok som heter "Døden ved Verdens Ende". Slett ingen dårlig bok, om jeg får si det selv.

Liv Forlag er gir seg ikke.
Årets konkurranse har frist 1. september, og ligger HER

10.000 kroner til førstepremievinneren, og heder, ære, publisering og gavekort på smykker til 4 andre vinnere.

Når man kan snakke sammen om personer i bøker som om de var levende (er de ikke det?)

Skjønner at dette fenger. Kanskje litt overraskende at ingen har lagt inn en skikkelig omtale ennå, men det er kanskje overflødig :) Skal kjøpe Bok 1, og prøve å få lest den før jeg ser sesong 1 av tv-serien som jeg har kjøpt på DVD.

"Vampyrbok" er et veldig vidt begrep, egentlig.

Hvis vi starter med de yngste, så har du jo "Den lille vampyren" av Angela Sommer-Bodenburg. Som absolutt ER for de unge. Fortrinnsvis de veldig unge, og ikke veldig skummel.

Så har vi ting som Twilight (og det er IKKE tilfeldig at jeg lister opp Twilight som "et lite skritt videre fra den lille vampyren"), som egentlig er midt i en LANG rekke vampyrserier fra Amerika. De litterære kvalitetene er... varierende, men boken har vampyrer og varulver og annet som var veldig populært i USA for 10 år siden.
Undersøker du litt, så vil du se at det er veldig mange forfattere som har skrevet historier av typen
- Hjelp, jeg er vampyr og starter på High School imorgen
- Hjelp, den hotte typen som starter på High School med meg imorgen er vampyr
- Hjelp, jeg vil være vampyr før jeg starter på High School imorgen
- Hjelp, jeg starter på High School imorgen, og den er spesielll for ALLE har en eller annen form for overnaturlige krefter.
(I ovenstående kan du bytte ut "vampyr" med varulv, heks, trollmann, spøkelse, succubus eller dodraug, og du vil finne flere serier om det.)

For de litt eldre leserne finner du Laurell K. Hamiltons "Anita Blake" eller Charlaine Harris "Sooki stackhouse", og flere dusin andre. Disse bøkene har litt mer voksen handling, og etter min mening, litt mer kvalitet.. Men det er mange, og kvaliteten ER sprikende.

Liker du dårlige sexbøker, så kan du holde deg til Hamiltons "Anita Blake" etter bok nummer...8(?) hvor forfatteren fant ut at det gikk raskere å skrive dårlige sexskildringer enn å skrive gode spenningsscener. (De første bøkene hadde handling som spente over noen måneder, de senere bøkene handler om dager. Eller netter...)
Og "50 shades" startet som fan-fiction til Twilight.
Her er vi i alle fall GODT inne i husmor-pornoens verden, hvor alle menn har brede brystkasser og sixpack, og alle kvinner, uansett hvor sterke de er, absolutt foretrekker at det kommer en sterk, bestemt mann og...
Mange forfattere der ute skriver VESENTLIG bedre sexscener enn Hamilton, om man først vil lese sånt.

Så har du de rene grøsserne, hvor vampyrene ikke er så søte og snille lenger, og hvor leserne absolutt ikke bør forville seg inn i bøkene alene hjemme med vinden ulene utenfor hushjørnene. Her må jeg tilstå jeg ikke har så mange eksempler, for jeg har holdt meg unna rene grøssere siden jeg forvillet meg inn i H. P. Lovecraft alene hjemme som 12-åring.
Men bøkene finnes.

Deretter har du selvfølgelig de som forviller seg inn i vampyr-seriene mer eller mindre ved et uhell.. Ofte kjennetegnet med en helt(inne) som fomler seg gjennom livet i en fullstendig uviktig jobb, og rent tilfeldig ramler borti vampyrer og andre vesener.
Vi snakker bakere, rengjøringshjelp, flyttebyråer... alt forfatterne mener er "uinteressant" hvor en fomlete hovedperson kan få utfolde seg, og hvor en og annen mer eller mindre tannløs vampyr er med på å løfte humoren i boken.

Så har du selvfølgelig også andre genre-overskridelser, hvor du har vampyr-krim, vampyr-kjærlighet, vampyr-historisk roman, vampyr-noir (som vel egentlig blir en avart av vampyr-krim).
Vampyr-humor har vi nevnt, hvor man også da naturlig får vampyr-humor-krim, vampyr-humor-kjærlighet osv.

Problemet er at vampyrer er UT i øyeblikket, rent lesemessig. Om jeg ikke husker helt feil, så er ENGLER de nye vampyrene.
Vi har falne engler, vi har engler som har glemt at de er engler, vi har soldat-engler (alle lett gjenkjennelige på "brede skuldre og sixpack", englevinger er enten usynlige eller kuttet av...)
Og så får vi engle-krim, engle-kjærlighet, engle-historiske romaner...

Poenget er at det er vampyrbøker for folk i alle aldre, og innen de fleste genrer. Å lese EN bok av EN forfatter og så felle en dom over hele "vampyr-verdenen" går ikke.
Har du en genre du er glad i, så kan du regne med at minst EN vampyr-forfatter har skrevet en bok som har ødelagt den.
Men er du heldig, så finner du også en vampyr-forfatter som har tilført noe ingen andre har gjort.