Bokelskere.no

Ikke vet jeg, André - men kunne Book Depository gjøre nytten, kanskje? Jeg har kjøpt bøker der flere ganger - det er all kjennskap jeg har til den nettbutikken. (Gratis frakt, jeg bare nevner det...)

Her er selve nettbutikken:

• https://www.bookdepository.com/

Her er "affiliate"-opplegget som vel er det du primært må vurdere:

• https://affiliates.bookdepository.com/affiliates/faq.php

P.S. Gjennom Book Depository får man også søke i databasen til AbeBooks - d.v.s. etter bruktbøker/bøker som ikke lenger er i vanlig omløp.

«Vi vet hvordan det gikk med Marie, likevel er ikke landssvikdommen mot henne noen fasit. Livet leves dag for dag, ikke baklengs, og folk treffer sine små og store valg på bakgrunn av samtidens dilemmaer. En biograf skal derfor vokte seg for å gjøre livet til studieobjektet mer rettlinjet enn det var. Løse tråder og motstridende personlighetstrekk hører med. Fortellingen er likevel avhengig av at det finnes linjer i materialet, sammenhenger som kan forklare hvorfor, ikke bare hva og hvordan.
Å bli kjent med Marie Hamsun har i perioder vært å fordype seg i mørk materie. Kjærligheten krevde store ofre av henne. Barna, særlig datteren, Ellinor, var en kontinuerlig bekymring. Politisk gikk hun helt fast i nasjonalsosialismens ideologiske hengemyr. Økonomisk gikk hun konkurs. Jeg har prøvd å forstå hvorfor hun valgte som hun gjorde, og jeg håper hun ville kjent seg igjen i fremstillingen, til tross for at hun kanskje ikke ville vært enig i alt.»

Sitatet er fra forordet til den interessante og tankevekkende biografien om Marie Hamsun, Kjærlighet og mørke, skrevet av Anne Hege Simonsen utgitt i 2018.

Først skal jeg gi forlaget Res Publica en stor stjerne som har valgt å fordele bildene i boka slik de passet naturlig inn i handlingen. I motsetning til andre forlag som legger de i en klædd midt i boka. Sikkert for å spare penger. Men det at det dukker opp et bilde i ny og ne når en leser faktabøker, gjør innholdet mye mer interessant, synes jeg.

For meg var livshistorien til Marie Hamsun rimelig ukjent utover at hun var gift med Knut Hamsun og ble dømt for landssvik etter 2. verdenskrig.

Biografien Kjærlighet og mørke tar oss med gjennom livet til Marie Hamsun fra hun ble født i 1881 til hun døde i 1969. Biografien var interessant fra første til siste side. Etterhvert som jeg ble kjent med livet hennes var tanken, hvorfor ble hun nazist?

I en kasse på loftet ligger en oppgave jeg skrev siste året på videregående med tema hvorfor nordmenn ble nazister. Jeg kan ikke huske at jeg skrev om Marie Hamsun, men jeg husker at det var vanskelig å finne stoff til oppgaven. Etter å ha lest boken til Anne Hege Simonsen er jeg fortsatt i villrede hvorfor hun ble så fascinert av ideologien og var det helt til hun døde. Det er som jeg nesten ikke ville ta det innover meg etter å ha lest om henne før dette skjedde.

Forfatteren skriver at ved å skrive biografien møtte hun mørk materie. Det var slik jeg opplevde å lese perioden fra Marie Hamsun ble nazist til hun døde. Kjente at det snek seg inn en tristhet ved å lese om det. Marie Hamsun angret ingenting. Det hun angret på var opplevelsen av å ofre døtrene for faren Knut Hamsun, og at hun hadde sveket sitt egen vitebegjærlige jeg, ved at hun aksepterte Knut Hamsuns kunnskapsfrykt og utdanningsfrykt. Men Marie Hamsun var så mye mer enn nazist og en kan lure på hvordan livet til den sterke og vakre Marie hadde blitt dersom hun ikke hadde møtt Knut Hamsun.

Marie Andersen var den førstefødte i en stor ungeflokk. På grunn av fall i trelastprisen gikk faren konkurs med landhandleriet. Marie var ti år da dette skjedde, og familien flyttet til den fattigslige gården Langangen ved bredden av Glomma.

«Til sammen bodde familien bare seks år på Langangen, men det var viktige år for Marie. Hun legger selv vekt på at det var her grunntrekkene i personligheten henne ble formet. På Langangen lærte hun verdien av hardt arbeid, nøysomhet og ærlighet, ansvarsfølelse og samhørighet med familien.»

Marie arbeidet hardt hele livet. Det er ingen diva vi kan lese om selv om familien Hamsun var godt stilt økonomisk en lang periode. Det var viktig for foreldrene at Marie og søsknene fikk skolegang. I 1897 flyttet familien til Kristiania. Etterhvert fikk den skoleflinke Marie artium. Marie skulle videre på universitet. Hun skulle bare ha en liten pause fra studiene for å jobbe som guvernante og tjene penger til familien sin. Penger ble sendt til familien, 27 av de 30 kronene hun tjente i måneden. Men det var her hun møtte en skuespiller og det var slik hun havnet inn i skuespilleryrket og etterhvert havnet inn i armene til Knut Hamsun - hustyrannen:

«Nei, herregud, så pen De er da, barn!»' Knapt noe av det Marie Hamsun skrev, er blitt så flittig sitert som beskrivelsen av hennes første møte med Knut. Det skjedde våren 1908, i den trange inngangen til Nasjonalteatrets portnerlosje. Hun skulle spille Elina, den kvinnelige hovedrollefiguren i Hamsuns første skuespill, Ved rigets port, og de skulle møtes for å diskutere rollen. Hun gikk i sitt 26. år, han var snart 48, og strengt tatt syntes hun ikke at han var så vakker og opphøyet som forventet. Ikke ved første øyekast, i alle fall. Øynene var lett blodskutte, bevegelsene mer kantete enn hun hadde forestilt seg. Litt grått ved tinningen var det rødblonde håret hans også blitt. De gikk på Theatercafeen, og der gikk de i gang med å måle hender. Finger etter finger. Og gjennom denne intime lille handlingen hadde Maries skjebne atter endret kurs.»

Årsaken til at øynene var blodskutte var at han hadde feiret grundig etter å ha blitt ferdig med romanen Benoni. Feire var noe han gjorde etter hver roman han avsluttet. Uten Marie. Også etter at han var ferdig med romanen Rosa. Pussig å lese dette jf romanene er mine favorittbøker skrevet av Hamsun.

Det var kjærlighet og det var mørke i livet til Marie – tittelen til biografien passer derfor til innholdet. Jeg skal kjøpe og lese erindringsboken hun ga ut i 1953: Regnbuen. Boken var så populær at den kom i seks opplag, og den internasjonale oppmerksomheten var stor. Dette på tross av hvor forhatt hun var på grunn av sine meninger. Fra epilogen til biografien jeg har lånt av biblioteket der forfatteren Anne Hege Simonsen skriver:

«Når Carl Fredrik Engelstad skrev at «hennes sinn virket lysende» var det bøkene hennes han tok utgangspunkt i. Han påpekte: «I alt hun skrev fant hun sin egen form - sikker, klok, moden og varm. Det som var hennes, var alltid fullt ut hennes eget.» Han hadde rett i det. Marie Hamsun var uvanlig begavet, og hun var usentimental, slagferdig og sterk. Hun tok dessuten ansvar for sine handlinger, selv om det innebar at hun også låste seg fast til dem. Hun etterstrebet kanskje et tradisjonelt kvinneideal, formet av en tilbakeskuende mann, og en autoritær politisk bevegelse. Men hun utøvet sin kvinnerolle på en måte som så langt fra var tradisjonell.
Både Marie og Knut Hamsun får ta ansvar for sine handlinger og gjerninger. Selv om de påvirket hverandre, skal ikke hun ha ansvar for hans nazisme, og ikke han for hennes. Så enkle er ikke menneskene, så enkelt kan vi ikke gjøre det for oss selv.»

Linkt til blogginnlegget på min blogg Tones bokmerke som omtalen er kopiert fra

Lever vi i den beste av alle verdener? Antakelig ikke, svarer Voltaire i denne pikareske fortellingen. Den optimistiske helten, Candide, utsettes på sine reiser for alle mulige dramatiske hendelser. Selv om hans trang til å møte igjen sin store kjærlighet driver handlingen framover, er det langt fra en moderne roman, snarere en ramme for å diskutere ulike filosofiske spørsmål.

Oversettelsen av Paul René Gauguin fra 1946 virker gammelmodig, men har med nyttige kommentarer. Voltaires ordbruk kan virke saftig, men ved et enkelt tilfelle er Gauguin for prippen til å sørge for en direkte forklaring: O che sciagira d'essere senza coglioni! utbryter en evnukk på italiensk. Google sørger for en grei oversettelse der oversetteren selv svikter.

Candide er grunnlaget for en operette/musikal av Leonard Bernstein som komponist.

Det er underlig at denne boken har fått så lite oppmerksomhet. Plukket den tilfeldig ut av en bibliotekhylle, siden temaene som ble illustrert tiltalte meg; island, fotografi, musikk, statsvitenskap, miljøpolitikk, vennskap, natur, finanskrise; så bestemte jeg meg for å lese den. Og så viste det seg å være en av de aller aller fineste bøkene jeg har lest. Forfatteren har inngående lokalkunnskap om islands geografi, geologi, politikk og musikkbransje. Storkoste meg og lærte mye, og vennskapet mellom Aurora og vennene hennes som befinner seg midt i finanskrisen og den politiske krisen på Island i 2009, er så vart og vakkert skildret. En av de bøkene hvor karakterene og stedene blir så levende at en nesten ikke tror at det hele er oppdiktet. Og så leser man sakte, fordi man ikke vil at boken skal ta slutt. Håper virkelig alle plukker opp og leser denne! Den fortjener sånn å bli lest. En helt vidunderlig bra bok! Og i tillegg en debutroman. Shit ass! <3 Kjære Rune F. Hjemås, please gi meg en oppfølger til denne!

LIVSLOV

Det du får går. Det du gir blir.

Piet Hein

Når syke og døende mennesker blir oppsøkt av religiøse som vil omvende dem til "den rette religionen" før de dør slik at de ikke skal havne i det religiøse helvete, blir jeg hellig forbannet.

Etterhvert som jeg blir eldre syntes jeg det er vanskeligere å omtale ungdomsbøker, men denne var veldig fin. Passe lang og med temaer som unge kanskje syntes det er vanskelig å snakke om som; ensomhet, kjærlighet, homofili, og selvmord. Den har fått plass på ungdomshylla i bokhandlene, men jeg tror denne passer mye yngre lesere.

Nydelig! Hva gjør en hakkespett som har fått hodepine og svimmelhet og verken får hakke eller fly mer? Er det hakkingen eller resultatet, altså hullet, som er det viktigste? Og er det egentlig noe hjelp i muldvarpen? Dette er dype og eksistensielle spørsmål som denne boka gir en mulighet til å gå i dybden på. Illustrasjonene står på ingen måte i veien, heller!

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg lurer på hvem du prøver å skyte på?
Hva er det du spør om?

OM LIDT

Om lidt blir her

stille

Om lidt er det

forbi

Fikk du sett det du

ville

Fikk du hørt din

melodi

Om lidt, om lidt

er vi borte

Vi ses måske igjen.

Kim Larsen

oh, yes

there are worse things than
being alone
but it often takes decades
to realize this
and more often
when you do
it's too late
and there's nothing worse than
too late.

• Charles Bukowski

"Fantasien avgjør alt" av Blaise Pascal

Sakprosa skrevet som en god roman, denne anbefales!

Dette er ikke en bok om å sette hverandre i bås på noen som helst måte, men for å gi oss større innsikt i hvorfor vi er så forskjellige, og skjønne hvorfor man er som man er ...

Fantastisk tittel og fascinerende innhold
Jeg innrømmer det med en gang at det var tittelen i seg selv som fanget min oppmerksomhet, og som var grunnen til at jeg ville lese boka. Det er en snerten tittel og jeg er sikker på at mange har følt det sånn en gang i blant i sosiale sammenhenger, at man sitter med en eller flere idioter rundt seg. I alle fall er det lett å tro det. Selv tenker jeg en "gjeng med idioter" hvis jeg må samarbeide med noen jeg ikke går overens med eller muligens misforstår. Men jeg har en teori om at alle er vi idioter på en eller annen måte, i mindre eller større grad. Er helt sikker på at det er mange som synes jeg er en idiot også, men hva så? Denne boka gir et nærmere innblikk i hvorfor vi muligens ikke går overens, hvorfor det oppstår konflikter og hvorfor noen liker noen andre bedre. Det er ikke nødvendigvis personlig, men noen klaffer man ikke med, og det har en årsak og når man ser den årsaken, får man også en større forståelse istedet for mye grubling og misforståelser.

Thomas Erikson er blant annet coach, lederutvikler og foreleser, og han har gjort mye research på forskjellige arbeidsplasser og hatt en del egne erfaringer om atferd Han har sett på hvorfor man er så forskjellig og hvorfor vi ikke alltid forstår hverandre. Han deler opp menneskene i fire grupper. Rød, gul, grønn og blå. Rød er for dominans, gul er for inspirerende, grønn er for stabil og blå er for analytisk. På denne måten skaffer han en større oversikt over forskjellige personlighetstrekk for å se forskjellene tydelige, og gjør det lettere for å huske dem ved å bruke disse fargegruppene.

Fargegruppene rød, gul, grønn og blå har sin mening
Den røde gruppen, de som dominerer, har trekk som stor konkurranseinstinkt, liker å bestemme og er ofte ledertyper. De gule er de joviale som liker å snakke og som er godt likt fordi de har varm personlighet. De grønne er de stabile, rolige som holder seg i bakgrunnen, men er også positive. De gjør ikke så mye vesen av seg, men er støttende, og de blå er veldig pertentlige, har god orden, systematiske, beskjedne, og liker å ha svar og oversikt på alt. De har ting klart. Dette er bare noen få av mange personlighetstrekk på disse fire fargegruppene. Dette bare for å gi et grovt innblikk i forskjellene på fargegruppene, og det er selvfølgelig mer detaljert om akkurat det i boka.

Forfatteren bruker eksempler på røde, gule, grønne og blå personer gjennom kjediser, arbeidsplasser hhvor han har studert arbeidsmiljø, venner, familie og tidligere hendelser. Å bruke venner og familie i en bok om psyokologi er kanskje feil og muligens for privat, men gjennom arbeidsmiljø og tidligere arbeidsplasser gjør det mer troverdig og gjør det desto mer interessant.

Å møte hverandre på halvveien
Hvorfor man er som man er og få en større forståelse for andre, er alltid et spennende tema, og å lese denne boka var alt annet enn kjedelig. Erikson bruker masse ironi og et snev av sarkasme slik at lesingen ikke blir tungtrødd. Han kommer med mange gode poeng, han gjør det tydelig på hvem som er hva når det gjelder personlighetstrekk, og man får merkelig lyst til å vite mer. Det er også lett å kjenne seg igjen i hvilke fargegrupper man tilhører og hvilke fargegrupper man eventuelt ikke går overens med. Istedet for å ta det personlig, så får man større forståelse på at av og til fungerer det bare ikke fordi man er som man er, og det er ikke mye man kan gjøre noe med det. Det samme gjelder alle. Det er bare å prøve å akseptere det og prøve å møte hverandre på halvveien. Det er det boka bunn i grunn handler om. Samme hvordan andre ser på deg. Samme hvilke personlighetstrekk du har. Samme om du er populær eller ikke, om andre forstår deg eller ikke, er poenget med denne boka om å forstå hverandre og lære å se hverandre på en annen måte, og derretter møtes på halvveien.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på angående boka er at noen partier kan være litt gjentagende, spesielt når man har skjønt forskjellene på en rød, gul, grønn og en blå person. Så man må regne med noen gjentagelser underveis, så det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært noe forkortet for å gi den større effektivitet.

Omgitt av idioter er en morsom bok om atferd og få en større forståelse for hverandre istedet for å dømme, samme hvor forskjellig man er. Å la være å sette folk i fargegrupper etter å ha lest denne boka, blir en prøvelse. Siden jeg er blå, bør jeg holde meg unna den gule fargegruppen siden de er glade og slitsomme i lengden. Neida. Jeg bare tuller! I fjor ga samme forfatter ut Omgiven av psykopater (så undviker du att bli utnyttjad av andra) og siden jeg tilhører den blå fargegruppen, den analytiske, fikk jeg merkelig lyst til å lese den også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ung mann ser seg tilbake på oppveksten sin
Denne oppvekstskildringa frå 1969 femnar om korte prosatekster, dikt og ikkje minst amatørmessige foto. Soleis skil strukturen, men òg tonefallet seg frå andre forteljingar om barndom på Vestlandet som eg nyleg har lese av Hoem og Hovland. Sjølv om utgåva mi frå 1992 berre er på 156 sider, fann eg boka krevjande å lese.

Vi får vite at barndommen til forteljaren, ca. 1940-1954, er prega av tidlege røynsler med døden, men òg andre skremmande, til dels brutale opplevingar utafor heimen. Vi har å gjere med ein sers sansevar gut, som gjer seg tankar om mangt som går oss andre forbi. Økland kjem også inn på filosofiske tema som han handsamer interessevekkande, som til eksempel relasjonen mellom realismen og det sentimentale. Ifølge forfatteren høyrer dei to omgrepa tett saman. Det er ein vismann på 29 år som har skrive denne boka.

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

I en annens minne.

Tor Ulven - Etterlatte dikt

Vi kan ikkje eige kvarandre

vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

Arne Rusten - Spelemannslaget Love, 1973

Rapport fra et «hermetisk» samfunn.

Mitt problem med Trolldomsfjellet er lengden på over 700 sider. Riktignok strekker handlingen seg over sju år, men lange passasjer med filosofiske disputter tynger lesningen. Forfatter og oversetter synes enige om at tuberkulosesanatoriet Berghof i Davos skal oppfattes metaforisk, som et Europa i miniatyr. Mann passer på å befolke sanatoriet med pasienter fra omtrent alle mulige europeiske land og noen utenomeuropeiske. Likefullt får vi en inngående beskrivelse av hvordan sanatoriet drives. Behandlingen av TB-pasientene med utendørs liggekurer uansett vær, operasjoner og medisiner virker merkverdig sett med dagens briller. Men alt tyder på at forfatteren har gått grunndig til verks i dokumenteringen av metodene til sjefslege Behrens. Undersøkelsene og behandlingene på Berghof er medisinsk på høyde med de beste i årene før Første verdenskrig. (I Norge har Dag Skogheim utført en liknende litterær dokumentasjon)

En tilsvarende konkretisering finner vi i den humoristiske beskrivelsen av den elektriske grammofonen som dukker opp på sanatoriet mot slutten av boka. Lydkvaliteten i dette klenodiet virker på nivå med dagens hifi-anlegg. Andre nymotens ting, som fargefotografier, har Mann mindre sans for.

Men det er også passajer i denne romanen som er helt strålende: Én av dem er beskrivelsen av en karnevalsnatt ca. 1908 der pasientene slår seg fullstendig løs og hovedpersonen Hans Castorp endelig får dypkontakt (på fransk!) med sin avstandskjæreste, den russiske fru Chauchat. En annen er avsnittet «Sne» der Hans drar på en uautorisert skitur i fjellet. Her utnyttes vårt subjektive forhold til tid til å skape et fortettet drama. Det gir dessverre fortelleren påskudd til å gi sitt besyv med i hva vi som lesere skal forstå med relativiseringen av tidsbegrepet. Proust hopper med rette over slike forklaringer.

Ellers overlater fortelleren til en serie protagonister å forfekte ulike filosofiske ståsteder: Dr. Behrens står for et rent naturvitenskapelig syn, herr Settembrini for et humanistisk-rasjonelt ståsted, mens eks-jesuitten Naphta er den reaksjonære anti-kapitalist. Overraskende nok trekker Naphta en linje mellom religion og kommunisme. Denne sammenhengen trekkes opp flere år før den tidligere teologistudenten Josef Stalin fikk full kontroll over Sovjetunionen og gjennomførte sin variant av inkvisisjonen. Skremmende forutseende!

Selv om vi hele tiden blir minnet om at livet i fjellbyen Davos er «hermetisk», nærmest lukket for informasjon om omverdenen, kalt «lavlandet», er det utbruddet av Første verdenskrig som til slutt får Hans Castorp og andre pasienter til å forlate sanatoriet i all hast. Som andre tyske forfattere (Roth, Zweig, Hesse) lar Thomas Mann sin helt forsvinne i intetheten.

Oversetter Per Qvale har skrevet et opplysende etterord. Oversettelsen virker litt gammelmodig her og der, men flyter ellers godt.

Det var en blåsig kväll och mörk.
_

(V.Rydberg: 'Vapensmeden' Tjugofemte kapitlet)