Bokelskere.no

Samvittighet er oppløselig i privilegier, alkohol og troen på egen storhet.
Jan Mehlum

don't be evil
talte vi strengt til den bestjålne
som ville melde forholdet:
fikk streng tiltale, du er så negativ

hin måtte bare betale av på sitt karma,
en litt stjelete legning noe hin er født med
åsså stimulerer han vår nasjonale produksjon

du får nok trøst av forsikringen, og litt brød
faktura faktura
og litt inkasso på toppen

strø ikke klager, hold statistikken ren

slik støtter vi hverandre
varger hører til i naturen, i konjunkturen

i bistre tider, keep calm støtt blodbanken

"Hvem skulle vel lett gi avkall på litt sarkasme
når det gjelder menneskene og alt de tar seg fore"

(E. Brand Melder)

Skulle jeg lese noe av Jon Fosse? Jeg, som elsker Hemingway, Cormac McCarthy og Askildsen, og mener at nesten ingen norske forfattere de siste tiårene kommer opp mot Sandemose, Borgen, Mykle og Hamsun?

Jeg hadde gjort meg opp noen oppfatninger om Fosse, og så mest på ham som en sær dramatiker. Av det lille jeg hadde lest av ham fra før, syntes jeg den "ekstreme" nynorsken sto i veien for selve lesingen, sjøl om jeg vanligvis ikke reagerer negativt på nynorsk

Noen tok opp Trilogien i lesegruppen jeg er medlem i, og jeg tenkte at "Ja ja, den er tynn nok til at såpass skulle jeg klare å pløye meg gjennom".

Jøje meg, som jeg tok feil. Etter bare et par avsnitt begynte jeg å lese så langsomt som jeg nesten aldri har gjort det før, og som jeg nøt det. Etter en halv side var jeg sugd inn i et litterært univers jeg aldri hadde trodd eksisterte. Språket er vidunderlig vakkert og poetisk, og Fosse hensatte meg i en tilstand mellom drøm og virkelighet med et suggererende språk og en aldeles fenomenalt oppbygd fortelling, projisert gjennom et kaleidoskop av en trilogi.

Teknisk sett hadde jeg fint klart å pløye meg gjennom boka på tre-fire timer. I stedet brukte jeg det femdobbelte, etterpå lurte jeg på hva fan som hadde truffet meg. Og leste hele boka en gang til.

Det er rett og slett den mest spesielle leseopplevelsen jeg noen sinne har hatt. Jeg har lest nobelbeprisede bøker og forfattere som ikke har vært i nærheten.

Takk, Jon Fosse.

"Visst driver vi forening Mot Mobbing.
Men du trudde vel ikke vi vil ha med deg?? "

( fredsaktivist )

Kunnskap er kamferen som holder møllen borte.
Gunvor Hofmo

• Den som tror en er original er som regel dårlig belest.

Karl R. Popper (tror jeg).

Jeg måtte være gal om jeg skulle gi ut penger til psykiater.

Vits i å sitte og knaske hardstekte maisflak? Tor tillas denne meningen.

Ville du ha byttet leilighet med noen du ikke kjente?

Kate Priddy er som en fugl. Hun er redd for alt. Det er kanskje ikke så rart siden hun for ikke så lenge siden var i et forhold som var alt annet en bra. Hun hadde en kjæreste som gradvis forandret seg fra å være en fin person til å bli en skremmende kontrollfreak. Det er forståelig at hun er en person som alltid er på vakt etter å ha vært i et slikt forhold. Hun overrasker sine nærmeste da hun tar motet til seg da søskenbarnet hennes foreslår å bytte leilighet for en periode. Hun bor i London og han bor i Boston. Søskenbarnet hennes heter Corbin Dell og de har aldri møtt hverandre. Det gjør de heller ikke da de reiser for å bytte leilighet. Dette er en fin mulighet for Kate å starte en ny fase i livet, og i mellomtiden benytter hun anledningen til å studere. Men Kate rekker ikke å bo der så lenge før noe urovekkende er i gjære. En kvinne dundrer på døra i naboleiligheten (Kates søskenbarn eier en leilighet i et fancy leilighetskompleks) og er bekymret for en kvinne som bor der. Politiet blir kontaktet og det går rykter om at kvinnen i Kates naboleilighet er brutalt myrdet. Kate kontakter søskenbarnet sitt og spør ham om han kjente henne, men han påstår at han ikke kjente henne godt, men Kate finner spor i leiligheten som viser noe annet. Bør hun være bekynret? Ikke nok med det. Det viser seg også at andre fra en av leiligheten hadde et slags forhold til denne nabokvinnen. Kan Kate stole på noen i det hele tatt?

En forfatter jeg vil lese mer av
Å utforske ukjente forfatterskap lønner seg. Ofte er det lett å lese bøker av forfattere man har lest mye av fra før, men har i de siste årene blitt flinkere til å utforske forskjellige terreng. Noen ganger finner man nye favoritter og andre ganger nye skuffelser. Det varierer så veldig. Denne gangen lønte det seg virkelig. Har aldri lest noe av Peter Swanson før, og gjett om jeg skal lese mer av ham etter denne. Her Every Fear er en bok som har fått svært mange forskjellige meninger. De som ser etter noe nyskapende kan bare glemme forventninger til Her Evey Fear. Det er ikke derfor jeg liker den så godt. Den er ikke spesielt original eller sylskarp, men grunnen til at jeg likte den så godt er det fantastiske persongalleriet. Ved siden av horror leser jeg mye fra thrillersjangeren, både vanlige thrillere og psykologiske thrillere. Selv om det er en sjanger jeg liker veldig godt, har jeg opplevd at persongalleri i thrillerbøker ofte har vært svært livløse, omtrent døde og da får man ikke et spesielt bånd om dem, og man blir bare likegyldig. Men her, i Her Every Fear, var persongalleriet for en gangs skyld svært fascinerende på hver sin måte. Det er heller ikke for mange involverte og de hadde alle en slags mystikk over seg. Man ville bli enda bedre kjent med dem og det var lett å se dem for seg. De vakte en enorm interesse, noe som er sjeldent i en thriller generelt.

Uhyggelig atmosfære
En ting til som Her Every Fear innfridde som jeg lenge har vært på søken etter, er thrillere med uhyggelige elementer, og det hadde denne. Ikke slik at man blir skremt og blir redd av sin egen skygge, men den hadde noen uhyggelige faktorer som jeg lenge har etterlengtet i en thriller, så det var gøy at P. Swanson serverte det. Noe som virkelig var på tide, for husker ikke sist gang jeg leste en thriller med uhyggelige elementer. Av og til lønner det seg å lete lenge. Det lønner seg å ha tålmodighet. Det som også er fengende med boka er at forfatteren bytter på forskjellige perspektiver underveis, men han gjør det på en ryddig måte, og jeg synes det er befriende. Noen liker at forfattere holder seg til en hovedrolle istedet for å bytte på perspektiver. Jeg liker begge deler. At han byttet på perspektiver, bidro til at boka ble desto mer interessant. Det eneste jeg ikke er helt fan av Her Every Fear er at det brukes upålitelig fortellermetode, spesielt fra Kates sin side, noe som er brukt i mange thrillere i de siste årene. Det komiske er at i Her Every Fear fungerer det, og man liker faktisk Kate. Den samme metoden brukes i Gone Girl og Piken på toget, to bøker jeg er mektig lei av å høre om, men som jeg dessverre må bruke eksempler på for å poengtere saken. Bare at i de to bøkene likte jeg ikke hovedrollene i det hele tatt, i forhold til Kate i Her Every Fear. Hun er mer menneskelig føler jeg.

Nå sier jeg ikke at Her Every Fear er samme type bok som Gone Girl eller Piken på toget, selv om den upålitelige fortellermetoden brukes. Her Every Fear er en helt annerledes bok og synes den har mer vendinger. Mer å by på enn bare skjøre og følelsesmessige karakterer. Peter Swanson har fått frem mer historie, dybde i karakterene og vekker nysgjerrigheten mer enn i de andre bøkene jeg på en måte har sammenlignet boka med, til tross for at de er helt forskjellige bøker. Han har funnet sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere fortellerstemmen og oppskriften til andre thrillerbøker som er utgitt i de siste årene.

Vil du lese en annen thriller som ikke følger oppskriften til Gone Girl, er Her Every Fear et ypperlig valg. Den går sin egen vei istedet for å følge dagens thrilleroppskrift og byr på både uhygge, svært interessant persongalleri og spennende hendelser. Det er få bøker jeg tenker tilbake på og som hjemsøker, det gjør denne. Endelig en bok som gir inntrykk.

Fra min blogg:I Bokhylla

Du vet at det blir servert ØKOlogiske næringsmidler
når spisegjestene kjemper med uvilkårlig å si 'Økk'

(merinfo her)

Alice lo. "Det er ingen vits i å forsøke." sa hun.
"Man kan ikke tro på det umulige."
"Da må jeg nok si at du ikke har noen særlig
erfaring. sa dronningen. "Da jeg var på din alder
gjorde jeg det alltid en halv time hver dag. Ja, enkelte
ganger har jeg trodd på så mye som seks umulige
ting før frokost."

Lewis Carroll

Klarsynt USA-kritikk i romanform.

....." Du er din største resurs......
Du er det beste du har".....

Jeg sier ikke en ting mer enn en gang.. Det har jeg da alltid sagt!

(selvkritiker)

Det er detaljene og intensiteten som driver boken fremover. På en måte fungerer boken også som et tidsbilde av USA på slutten av 50 tallet.

Her er et dikt som jeg synes er så fint.
Jeg skal bruke det til min datter i anledning hennes konfirmasjon neste helg.

DANS DOTTER MI

Ta på dei raude
danseskoa, dotter mi
og dans
La ingen få knebla
din song eller
hemma din draum
Dans dotter mi
Dans

Grip dagen
og fyll han
med din styrke

Vakker er du
Slå vakt om
grensene dine
Vent ikkje på å
bli valt av livet
Velg sjølv

Bente Bratlund

Vi kan røre
hverandre
med hendene
våre
Vi kan kjenne
varmen fra huden
til hverandre ved
å klemme hverandre
Vi kan tenke en tanke
og dele den med
hverandre
Men innenfor der
er vi alltid alene

ein dag
få vakna og strekkja handa ut
og du er der
ein dag
få kjenna varmen frå deg
tett tett mot meg
ein dag
få la elden som bur i meg
brenna fritt mot deg
ein dag
få kjenna det trygge nære
ein dag

Bente Bratlund

Det er den lille bonden

som er taperen i verden

Det er den lille bonden

som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden

som de tok jorden fra og brente garden til

på vei til krigene sine.

Han tok de

sønnene fra

og kledte dem i karnevalsklær

og lot dem dø

for tanker han ikke kjente,

eller brød seg om

eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden

som skal flytte ut fra

dalen sin

til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden

de tok kuene fra

og

den åkeren til den nye hovedveien.

Det er han som ligger våken om nettene

for å betale

lånene sine til bankene

så de kan bygge

de svære husene

som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene

og fylt de digre blokkene med.

Det er

den lille bonden som

har mjølket kuene, og

plukket stein fra alle åkrene,

hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det var den lille bonden som visste hvordan

bygget såddes

og hvordan

kalvene ble til .

Han vet om skyene og vinden,

og vinteren - om den blir streng.

Humringen av hester

kjente han godt.

Nå kjenner han traktoren

og rentene på lånet,

når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem,

den lille bonden.

Han hører når graset gror,

og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå.

Men som vi

kanskje snart

må spørre om veien.

Dit vi kom fra.

Der det gror.

Rolf Jacobsen