Bokelskere.no

Ja, det er nok å ta fatt. Det er Doppler selv, sykling og melk, og hvordan han ellers er og oppfører seg, og så er det vennskapet med elgen, døden og ikke minst det å være FLINK.
Hva vil Loe med dette da?. Er det bare helt absurd hele greien, eller er ting satt på spissen? Jeg vet litt om forfatteren Erlend Loe fra før som mange andre, og jeg har fått med meg det som er blitt sagt om Doppler både her og der, så man kan lett lese ting inn i teksten ut i fra denne kunnskapen, men jeg prøver helst å unngå det, og se hva jeg får ut av å lese (lytte til) denne teksten. Det er en artig leseopplevelse så langt. I tillegg står det tydelig om boken (i introduksjonen/vaskeseddelen) at der er en alvorlig undertone og kritikk av det moderne forbrukersamfunnet. Det kan nok stemme med tanke på at han bryter ut av sitt vante liv som vellykket familiefar med livet ute i skogen. Hvorfor han bor i skogen, er sikkert ikke klart for oss lesere enda. Er han en fyr som har fått nok? Stopp verden jeg vil av? "Jeg har vært flink og mistet livet", mener Doppler. Erlend Loe bruker ofte virkemiddel som overdrivelse og humor i bøkene sine, og hovudpersonane er gjerne litt rare. Jeg aner ikke hvordan dette skal gå videre 😊

En problemstilling som tas opp (del 2) er forholdet mellom de store ting i verdenssammenheng (om å ta stilling) og våre private utfordringer i livet - meget interessant. Det er i forbindelse med oppussingen av badet i huset at han føler seg utfordret til å ta stilling i forhold til krigen i Irak. Det er forstyrrende at det skjer ting i verden som bagatelliser ting han holder på med (oppussing av badet), tenker Doppler. Ting blir snudd på hodet (ironi) for den "gamle" Doppler tenker partene burde vente med bombingen til de var ferdig med badet. Bombene suser over Eufrat eller Tigris mens de har på TV-en (uten lyd). Hvis han ikke tar oppussingen alvorlig, så kan hele prosjektet falle, og kanskje også ekteskapet. Det var mangt Doppler slipper å tenke på når han ligger i lyngen i skogen. Loe setter ting i perspektiv her. Interessant å tenke på, hva gjør vi selv? Sitter vi å koser oss med Tacoen mens bombene faller i Gaza?

Da har jeg også lyttet meg igjennom de neste episodene av Doppler. Inntrykket er (som det var tidligere) at dette er en rar bok. Jeg syntes den var morsommere første gangen, mens jeg nå fortsatt opplever at boka har mye å si. Loe bruker Doppler til å beskrive hvordan samfunnet er oppbygd og fungerer, og tar tak i meningsløsheten med det at livet for de fleste av oss er forutbestemt. Vi bygger opp livene våre og går i en bestemt retning. Det er ikke så stort rom for annerledeshet. Doppler har brutt med dette.

Det er to bøker utenom de du nevner jeg har lest. Bug-Jargal og En dødsdømts siste dag.
Dette var det jeg skrev om dem:

Bug-Jargal: Denne historien finner sted i den franske kolonien St. Domingo, dagens Haiti, på slutten av 1700-tallet, under opprøret til svarte slaver mot europeiske kolonister. Victor Hugo fremhever egenskaper som lojalitet, brorskap, selvoppofrelse osv. og han fordømmer kolonistyranni, hykleriet til lederne av begge leirene, både kolonister og opprørsslaver. Jeg blir ikke helt klok på hvem han egentlig støtter i boka, slavene eller kolonistene. Dette har Victor Hugo blitt kritisert for flere ganger, enkelte går så langt som å kalle ham rasist. Noen ganger er kolonistene ofre, andre ganger slavene. Boka er lettlest, og jeg googlet meg frem til at han var 16 år da han skrev den, men er denne romanen virkelig en roman mot slaveri?

Omtale fra Storytel:
Historien omhandler det dramatiske opprøret blant svarte i St. Domingo i 1791. Perriot er slave ved en plantasje. Han er hemmelig forelsket i datteren til plantasjeeieren, men de åpenbare sosiale skillene gjør at han ikke kan leve ut forelskelsen. Det starter dog en snøball-effekt av hendelser som utspiller seg i startfasen av den haitiske revolusjonen. Bug-Jargal er en av 1800-tallets viktigste verk med fiksjon fra kolonitiden. Det er også argumentert at verket er den mest gjennomførte gjenfortellingen av det haitiske revolusjonen skrevet av en europeisk forfatter.

En dødsdømts siste dag. En langnovelle: Jeg brukte 2 timer og 34 minutter av livet mitt på å høre denne boka av Victor Hugo. Det var vel anvendt tid. Victor Hugo skriver godt, og lykkes i å skildre menneskesjelen svært godt.
Omtale fra Storytel:
Lydboka forteller om en ikke-navngitt dødsdømt manns siste timer. Vi kan med gru følge protagonistens redsler og tanker før han henrettes ved giljotinen i Paris. Gjennom tilbakeblikk nøstes historien opp, om domfellelsen, livet i fengsel, og medfangene som venter på å bli sendt i døden. Dette er en av Victor Hugos tidligste romaner, utgitt for første gang i Frankrike i 1829.

POP-up lesesirkel:
Da har jeg lyttet meg gjennom neste del av Doppler (i Nrk leseklubben) og det begynte å ringe et par bjeller, bjellene fortalte meg at jeg nok har lest noe av Erlend Loe tidligere. Ganske riktig, for 5 år siden leste jeg denne, og da som nå er jeg egentlig lite imponert.

Det virker som om han sitter og skriver ned tilfeldige tanker han kommer på underveis, noe han gjerne har betraktet eller tenkt, uten å ha en plan for innholdet. Det hopper fra det ene til det andre. Joda, jeg ler innimellom, pga en viss gjenkjennelighet, og fordi han har den samme monotone og litt trege måten å lese på uansett innhold. Det blir komisk.

Akkurat nå tenker jeg at innholdet ikke har noen dypere mening enn det som står skrevet?

Det kan også hende at kontrasten ble for stor etter at brødrene Karamazov ble fortært i romjulen.
Jeg må nok justere forventningene i den kommende lesingen, for jeg gir ham ikke opp. Kan også håpe på at jeg blir positivt overrasket over det som gjenstår av boken.

Ønsker andres synspunkter velkommen!

En handlingsmettet nybyggerhistorie som startet i Holland, absolutt leseverdig, selv om det ble litt vel mye religion. Dessverre ser det ut til at oppfølgeren kun er utgitt som innbundet versjon.

Hva med Victor Hugos debutbok – lagt til Munkholmen i Trondhjemsfjorden!

Jeg sakser fra min egen kommentar fra 2018:

«Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

(…)

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!»

Jeg har bare hørt Ringeren av Notre Dame i lydbok for lenge siden, men har han på må lese mer av lista🤓 På gallerigallera finner jeg ofte det jeg ser etter. Ser de har litt forskjellig av Hugo også.

Fortellingen følger en navnløs ung mann, en drømmer, som lever i sin egen fantasiverden. Hans monotone liv endrer seg da han møter Nastenka, en ung kvinne som vekker både kjærlighet og lengsel i ham. Gjennom fire netter åpner de seg for hverandre og deler sine innerste tanker og følelser. Samtalenes intimitet er både romantisk og melankolsk, og de to karakterene knyttes sammen av en felles sårbarhet.
Selv om novellen er kort, gir Dostojevskij oss et tydelig bilde av hovedpersonene og deres indre liv, men jeg er ikke enig i at dette er en av verdens vakreste kjærlighetshistorier. Til det er novellen for kort. Passer spesielt for de som har opplevd ensomhet eller den bitre-søte smaken av kortvarig kjærlighet kanskje.

Hva kan jeg si?
Med en sånn åpning tenker jeg at forfatteren forteller meg noe om hovedpersonens sinnstilstand i dette øyeblikket.
Det er to skjellsettende hendelser som setter ham litt ut av balanse.
Kanskje de to hendelsene henger veldig godt sammen med hverandre. Han kjenner gjerne på sorg, fortvilelse og sinne etter farens død, noe som gjør ham istand til å gjennomføre den andre handlingen, nemlig å drepe et så stort dyr.
Han kunne drept no mindre, dette virker noe overdimensjonert og desperat. Kanskje størrelsen på dyret illustrerer størrelsen på følelsene inni ham?
Hva tenker du/andre?

Det var rart, for jeg betaler ikke for VG. Hvis du vil lese historien, så prøv å google «John Ajvide Lindqvist Millennium». Jeg har lest om det flere ganger, så historien ligger mange steder. Tittelen på VG-artikkelen er: Det forkastede Millennium-manuset: –⁠ Dette er min revansj. Mulig det hjelper å søke på det i stedet for å bruke lenken.

Så spennende!

For tiden tenker jeg mye på hvordan disse scifi bøkene og seriene ikke bare "spår" fremtiden, men er med på å skape dem. Siden de lager bilder vi strekker oss etter når vi utvikler teknologi. Det synes jeg er spennende.

Kan også tipse om Vi av Yevgeny Zamyatin, som er den første boken som ble forbudt i Sovjet. Orwell var inspirert av den, og det tror jeg må være favorittdystopien min.

Unnskyld, jeg så ikke meldingen! Jeg føler meg mest hjemme i dystopi-verden og kommer ikke til å følge opp Leseklubben videre her (selv om jeg leser og lytter!) Håper noen andre gjør det :)

-Tankevekkende dystopi om et samfunn uten hensyn til mennesker, og med statens egen vinning som eneste mål

Jeg har også lyttet meg igjennom de første 22 sidene, og den introduserende podcasten med Leseklubben. Det var annerledes å lytte til Erlend Loe enn det jeg hadde trodd, han leste veldig treigt og litt kjedelig. Mulig det er for å illustrere hvordan han ønsker Doppler skal framstå? Samtidig er gir det lyttingen en ekstra dimensjon når det er forfatteren selv som leser. Jeg har lest Doppler før, og jeg har lest mange av Erlend Loe sine andre bøker også. Så jeg føler at jeg kjenner han som forfatter.

Doppler bor i et telt i skogen i Oslo-området. Det er november, og han har bodd der siden våren, nesten et halvt år. Bokas åpning slår i mot en:

Min far er død.
Og i går tok jeg en elg av dage.
Hva kan jeg si.

Ja, hva kan man si om en slik åpning?

Jeg likte også at det var Erlend Loe som leser
Ja, her er det mye å ta fatt i samtidig som 22 sider er lite å gå på. Det blir som ved fantasy, man må akseptere premissene for den verden man leser om. Den kan ta litt tid for logisk tenkende å være undrende som et barn. Vi kommer sikkert inn i det. Det er en artig fortelling, og jeg ser fram til å høre videre på onsdag.

Var på besøk i Auschwitz Birkenau i fjor sommer. Noen dager etter jeg kom hjem så sto denne boken og ropte på meg i bokhandelen. Begynte å lese noen sider, men la den bort fordi at jeg trengte mer tid til å bearbeide inntrykkene jeg satt igjen med fra turen. Tok den frem igjen for å lese et lite halvår senere, og det er lenge siden jeg ble så engasjert i en bok! Historien er basert på ekte navn og hendelser, og jeg tok meg tid til å lese litt ekstra på nett om både folk og hendelser som boken har med. Hele boken ble så levende og nær, den ufattelige størrelsen på leiren, gjørma, kulden, mangelen på mat, klær… Denne inneholdt det meste: kjærlighet, spenning, drama, savn, sorg og viktig verdenshistorie.

POP-UP lesesirkel:
Det gikk raskt å lytte til de første 22 sidene, og jeg liker veldig godt at det er Erlend Loe selv som leser.
Jeg fikk svar på spørsmålet mitt: Doppler er en kar som bare må ha melk, så det er linken til bokomslaget, som forøvrig er designet av Alice Lima de Faria og illustrert av Stein Harreschou Løken.
Ingenting tyder foreløpig på en Dopplereffekt, men noe sier meg at det kan være en metafor for Doppler sitt liv i skogen, som jeg per nå, antar går fra tilfeldig, via intenst til kortvarig.

Jeg skjønner fort at fornuften må legges til side i møte med denne teksten, for dette er en eventyrhistorie der alt går an.
Så selv om jeg blir nysgjerrig og føler meg som et undrende barn igjen, med spørsmål som: Kossen klarte han å få kniven inn i hodeskallen til elgen så lett? Blir han ikke veldig tilgriset av flåingen? Hvor vasker han klær? Hvor oppbevarer han 200 kilo kjøtt? Hvordan får han tak i elgkalven og tjora den? osv.. Skjønner jeg at dette er uviktige detaljer som jeg ikke vil få svar på.

Har lest at Loe ofte skjuler alvorlige tema i komedie og ironi. Så hva, om noe, finner vi her?

En fin novellesamling av Lahiri,men den når ikke helt opp mot de andre hun har skrevet før. Temaene er de samme som tidligere for det handler om utenforskap, hvordan tilpasse seg en ny kultur i et fremmed land, samtidig som du skal ta vare på den du har med deg. Ujevn samling men særlig en lang novelle hvor en trapp i Roma omtrent opptrer som hovedperson, gjør samlingen verd å lese. Terningkast 4 +

Stutt omtale av eit lite hjørne av motstandskampen.
Boka gir eit særs kort, men livfullt bilete av arbeidet for å spreie informasjon i USA om Noreg under Den andre verdskrigen. Det hjalp sjølvsagt stort at landet hadde eit mottakeleg publikum bland norskamerikanare.

Etter forrige bok, "Rettstridig forføyning", måtte jeg ta en pause fra hovedkarakteren Ester Nilsson. I "Uten personlig ansvar" elsker Ester igjen en gift mann, og jeg grudde meg til å gå inn i tematikken på nytt. Blir det reprise fra forrige gang? Svaret er NEI! Det er helt utrolig hvordan Lena Andersson evner å skrive samme historien uten å gjenta seg selv. Hun skriver så godt og så krevende, og jeg ble nesten utslitt av å være vitne til det hun belyser under det verbale mikroskopet sitt.

Det er mange vakre og vanskelige vendinger jeg måtte bruke tid på - til og med hoppe over. Jeg burde lese boken flere ganger for å absorbere dem alle, som for eksempel: " For Ester var det som å svelge en liten lykkeampulle med et lettløselig skall av gelatin og tvil". Eller denne: " ... en sviktende jeg-oppfatning så alvorlig at det ble uriktig å snakke om personlig ansvar, da det forutsatte eksistens av en person?".

Som oftest nevnes Ester bare som Ester, mens andre ganger som Ester Nilsson. Det må jeg grunne litt mer på.

Da jeg hadde lest siste side tenkte jeg at om dette temaet trenger man ingen andre forfattere enn Lena Andersson.