Bokelskere.no

En enkel bok som inneholder mange tips til hvordan tankens kraft påvirker deg. Blir nok å slå opp i den igjen.

Meget god bok om jomfru Rikka Gan og hendelser på og rundt gården. Mord, drama og okkultisme. Det forundrer meg at denne boken kom ut for 120 år siden!

Mye humor, jeg lo høyt underveis. Godt driv i fortellingen, som drives fremover over at synsvinklene veksler mellom Sam og Axel. Jeg opplevde å bli engasjert i og ha sympati med karakterene.

Jeg gir ikke ofte lyd fra meg her inne, men er ofte innom. I dag hadde jeg lyst å ønske dere alle et godt nytt år men mange nye bokbekjentskap. Jeg finner ofte bøker her som havner på min allerede alt for lange leseliste. Spent på hva som kommer på lista i 2025.

Jeg har lest mye forskjellig i år, og i vinter er jeg med på det jeg tror er min første leseutfordring. Mitt lokale bibliotek har bokbingo for voksne og det gjør at jeg leser enda mer variert, og jeg avbryter ikke bøker like fort. Akkurat nå holder jeg på med Som man reder ligger man -
ni infame fortellinger av Margaret Atwood Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, har heller ikke sett The Handmaid's Tale, så dette er et nytt bekjentskap for min del. Finner ikke ut om jeg liker boka, men klarer heller ikke å legge den fra meg, så får nok fylt ut en bingorute med den om noen dager.

Godt nytt år!

En koselig julehistorie, litt enkel og banal, men den ga god stemning.

Jeg slenger meg på og ønsker deg og alle andre her inne i forumet Et Godt Nytt År!

Meget god historie om en gjeng gutter som ender på en øde ubebodd øy etter flykræsj. Maktkamp og ansvar står mot hverandre, mens strid mellom det som utvikler seg til stammer hindrer samfunnsbygging. En veldig interessant og leseverdig klassiker!

Krótkaja (Den spake, 1876) er et av Fjodor M. Dostojevskijs mest gripende og intense verk, til tross for sin korte lengde. Denne novellen, som ofte betegnes som en mesterlig psykologisk studie, er skrevet som en monolog og gir et innblikk i menneskets indre liv og forholdets komplekse dynamikk.
Historien fortelles av en navnløs pantelåner som reflekterer over sin unge kones tragiske død ved selvmord. Gjennom hans tanker og minner får leseren et bilde av en kvinne – den spake – som lider under et forhold preget av emosjonell avstand, maktubalanse og misforståelser. Forholdet mellom pantelåneren og hans kone er en studie i makt og underkastelse. Han ser på henne som svak og trenger å kontrollere henne, men denne makten er også et skjold for hans egen usikkerhet. Novellen viser hvordan mangel på kommunikasjon og forståelse kan ødelegge selv det mest intime forhold.
Dostojevskij viser en bemerkelsesverdig evne til å grave dypt i menneskets sinn.

Dette er andre gang jeg hører boka, og nå har jeg skjønt den. Historien er skrevet som en ustrukturert monolog.

Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.

Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.

Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?

Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.

Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.

Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.

Ja i går var ganske dårlig vær flere plasser. Hørtes ut sm du fikk med deg mange gode bøker. Håper du har en fin søndag og godt nyttår!

Målet for 2024 var 24 bøker. Kan framleis klare det, leser alltid mange bøker parallelt. Noko til kvart bruk rett og slett. Ellers har eg starta (om igjen) på «underworld» av Don Delillo. Den skal opp i «umulig lesesirkel» på Sølvberget i Stavanger, så nytta høvet til å slenge meg med. Det blir ikkje heile denne helga, men har godt håp om å lese heile.
Målet for 2025 blir heilt enkelt 25 bøker. Så ser eg kvar leselysten (og lesesirkelen) fører meg.

I vinterhagen kultiveres minner. Anyas minner er kalde. Og hun deler dem ikke, spesielt ikke med sine oppvoksende døtre. Morens syke sjel skaper avstand og vonde følelser. Først når faren dør finner døtrene Nina og Meridith en åpning i morens skall og får henne til å fortelle sin historie. Og den er grusom. Boken bygger seg sakte opp, og har en veldig sterk og gripende siste tredjedel. Alt hva mennesker har utholdt. Det er et nålestikk av en beretning fra den nådeløse beleiringen av Leningrad.

En liten sjarmbombe av en bok, på mange måter - men første halvdel ble noe repetitiv og kjedelig, som gjorde at jeg la bort flere ganger. Men så klarte historien å ta en sving halvveis ut i boken, og forfatteren klarte å overraske med en slutt jeg ikke hadde sett for meg. Stort pluss! Vilma både begeistrer og ergrer meg som leser, og da regner jeg med at forfatteren har oppnådd sitt :-) Jeg gleder meg i allefall til å ta fatt på neste bok om Vilma.

Nå vet ikke jeg om det er fordi jeg hørte den som lydbok og ikke leste selv men denne fremstod veldig masete og rotete. Når jeg har hørt snakk om denne boken, har det som oftest vært morens demens som har stått i fokus, men dette syntes jeg kom veldig i skyggen av utroskapen og mannens forhold til en annen kvinne,som tok altfor mye plass etter min mening.
Når det er sagt så var det flere fine,sterke og såre sekvenser som omhandlet morens demens. Skulle bare ønske at man fikk mer av det og mye mindre av utroskap, som man har lest om mange ganger før. I hvert fall med tanke på at den " ble solgt inn" som en bok om en kvinne midt i livet som opplever at moren forsvinner inn i tåkelandet.

Ja, dette er den siste lesehelgen i 2024. Snart er det 2025.

Akkurat nå leser jeg den islandske krimmen Mørket, av Ragnar Jónasson. Boken er kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945 av The Sunday Times. Hvordan jeg kom til å legge den til i leselista mi for drøyt et år siden, det husker jeg ikke. Jeg har lest ca 1/3 nå, og liker den godt så langt.

Jeg har lest flere krim av Trude Teige, men ikke Mormor danset i regnet.

Kommer tilbake med en oppsummering av leseåret 2024 litt senere :)

Ønsker alle bokelskere en fin romjulshelg, og et godt nytt år!

Da har vi kommet til siste lesehelgen i 2024. Det er ganske rart å tenke på. Jeg skal lese mormor danset i regnet av Trude Teige som er lesesirkel bok til januar måned. Jeg har kommet noen sider inn og tenker det er meget interresant, spent på hvordan historien blir videre og hva mer vi får vite i denne historien. Vet jo at det finnes flere bøker om dette av Trude Teige. I år hadde jeg ikke så mange lesemål, kun å få lest en del bøker på listen, kanskje noen klassikere og bare se hva jeg har lyst å lese. Dermed ble en del mindre bøker i år lest, men i tillegg har jeg lest en del tjukkere bøker enn i forrige også. Mitt lesemål for neste år blir en del klassikere og se hvor leselysten tar meg.

Hva tenker du om dette leseåret er du fornøyd? Har du drevet en leseutfordring?

Ønsker alle en god helg og et godt nyttår!

Som vanlig er det vanskelig å sette karakter på en biografi, men denne var interessant, lærerik, spennende og litt rystende.

Boken er skrevet i brevform og forteller historien om forholdet mellom den eldre skriveren Makar Devusjkin og den unge kvinnen Varvara Dobroselova. Begge lever i dyp fattigdom i St. Petersburg, og deres brev gir innblikk i en hverdag preget av nød, ydmykelser og sårbarhet, men også håp og ømhet.
Makar fremstilles som en tragisk figur, fanget i en kamp mellom ønsket om å beskytte Varvara og sin egen stolthet. Varvara, på sin side, er preget av tidligere traumer og en usikker fremtid. Forholdet mellom dem er dypt menneskelig, preget av en blanding av selvoppofrelse, skam og behovet for tilknytning. Dette er en tidløs skildring av samhold og ensomhet i møte med livets harde realiteter.
Fattige folk (1846) markerer Fjodor M. Dostojevskijs litterære debut og er et av hans tidlige mesterverk. Romanen regnes som en del av den russiske naturalismen, og den skildrer samfunnets marginaliserte og fattige med en gripende menneskelighet og innsikt i menneskets psyke.

"Jeg elsker deg. Unnskyld. Du trenger ikke å si det tilbake."

Ah, som Sally Rooney skildrer vår klønaktighet i relasjonene som betyr mest for oss. Vår manglende evne til å snakke i avrundede, gjennomtenkte setninger i samtalene hvor det står mest på spill: I møtene med våre kjærester, våre foreldre og våre barn. Intermezzo er en serie slike råe samtaler, som alle beveger seg mellom sterk kjærlighet, usikkerhet og dype lengsler.

Brødrene Ivan og Peter prøver å finne ut av livet etter at de har mistet faren. Peter sjonglerer forholdet mellom to kjærester som oppfyller hver sine behov hos ham. Ivan, yngst, treffer 14 år eldre Margaret og innleder et forhold til henne.

Det skjer ikke så mye i denne boka. Den beveger seg fra menneskemøte til menneskemøte, og skrur tempoet helt ned, til det går så sakte at hver følelse hos personene smitter over på leseren, og det føles som å være i rommet med dem.

Mesterlig, dvelende og empatisk roman om livets grunnleggende behov.

Boka er 400 sider. Altså ganske lang, men på slutten klarer Hoem å samle ein del trådar og avslører korleis dei skadeskotne menneska i boka er blitt som dei er blitt. Hoem dykker djupt ned i kristendomen, særleg korleis korstoga framleis pregar den vestlege verda 900 år etter, og han viser gjennom tankane til hovudpersonen i boka, korleis korstoga leia fram til reformasjonen, tvil om Guds eksistens og til sjuande og sist fremveksten av dei totalitære ideologiane i det 20. århundre, samt forsøker Hoem å vise korleis vi kan leve med denne tvilen og tankane om at Gud har forlate oss. Han konkluderer med noko sånn som at rasjonelle tankar og bevisføringar for om Gud finst eller ikkje, er nyttelaust, og at det einaste som kan føre oss nær Gud er lidinga og kjærleiken. Gjennom lidinga vår, ser vi Jesus si liding, og gjennom kjærleiken ser vi Gud sin kjærleik. Ved å lide og dermed tvile på om Gud finst, og ved å sjå kor aleine vi står, kan vi skjøne Jesus når han på korset spør om far hans har forlate han. Korleis kan vi ikkje la oss merke av det når Gud tek menneskeham og endar på korset, der den nakne lidinga er så stor at han tvilar på sin eigen eksistens? Dei som tek si eiga liding, sitt eige kors, og ber det, går saman med Jesus. Dette er berre nokre av tankane og utgreiingane som Hoem legg fram i Tid for klage, tid for dans. Eg likte boka. Hoem skriv som vanleg malande og vakker nynorsk
Tidvis tragikomisk, og nokre gongar litt langdrygt, men det fungerer sånn i ettertid, når eg har lese ferdig boka, nettopp fordi Hoem klarer å avrunde med å eksponere det innerste i desse folka, slik at eg sit att med ei kjensle av respekt og takksemd - den nakne menneskesjela vist fram, og det er det uråd å ikkje kjenne seg igjen i.