Bokelskere.no

I år har jeg, mye grunnet sykdom og ikke-jobbing, lest nærmere 250 bøker, og blandt alle disse er Yellowface på topp ti-lista over bøkene som gav meg mest glede, og et skikkelig «kick» som leser. Litt «cringe» (i mangel på bedre norsk ord). Virkelig fengende, spennende, vittig og samtidig klarer den, som du sier, å male et skarpt bilde av dagens litterære verden - både hva gjelder bokbransjen og forfattere, men også kulturen blant oss leseglade (og for enkelte; litt for opphengte i å mene noe om absolutt alt, og formidle alt dette en mener via Goodreads, til tider sp til de grader at de nesten er som en sekt rundt enkelte forfattere og/eller bokserier)

Diktsamlingene fra og med den første, Ting og tings skygger fra 1980, til og med Forholdninger fra 2001, er lettleste, med konkrete dikt i et lettfattelig språk. Den siste samlinga, Stavkirkedikt fra 2010, oppfatter jeg som ganske andeledes. Utgangspunktet er kankjse konkret, alle stavkirkene han har besøkt, men diktene framstår for meg som mer abstrakte og mindre forståelige. For eksempel i det aller første diktet: "Det lot sprekke en knute jernsvart til byggult mellom den og og det stoplen og hjørnet//Stedet er hvor som/helst graset går videre". Uansett: Jo Eggen er en poet som det er vel verdt å lese, og det er rart at jeg ikke har kommet meg til å lese noe av ham før nå, 44 år etter debuten.

Nydelig diktsamling, som flyter lett og gir gjenklang hos meg

Jeg har brukt en stund på å komme meg gjennom denne boken, men det var absolutt verdt det! Her er det mange perspektiver og mange lag. Jeg er enig det som fremgår av vaskeseddelen og omtalene av boken. Den bidrar til en bedre og dypere forståelse hvem ukrainerene er og hva konflikten med Russland handler om.

Det begynner som historien om et manustyveri som blir til en bestselger under falskt flagg. Hvordan skal June klare å opprettholde løgnen om at hun har skrevet boken som i hovedsak er den avdøde venninnens verk?

Spennende nok, men "Yellowface" har mer enn dette under panseret. Den er ekstremt 2020-talls i sin skildring av bokbransjen og ytringsklimaet. Romanen er et presist tidsbilde. (En gave til framtidige lesere som vil vite hvordan det var 2020-tallet!)

Boka stiller også noen tidløse spørsmål. Hvis du overtar en av tekstene mine og jobber lenge med den, på hvilket tidspunkt blir sluttproduktet "vårt" og ikke "mitt"? Hvis jeg forteller deg en historie fra livet mitt, står du fritt til å bruke den akkurat som du vil i litterær form?

Smart, medrivende og ganske trist bok om skriving, ensomhet, sjalusi og løgn.

God helg alle sammen!

En litt travel adventshelg her, men det blir tid til å lese krim i form av Kristina Ohlsson sin bok, Isbryter. Dette er bok nummer to fra en liten bygd i kyst-Sverige, med mysterier og mulig drap.

Plutselig har jeg fått sansen for lydbøker også, og akkurat nå lytter jeg til nylig avdøde Thomas Hylland Eriksen, når han leser fra sin bok Syv meninger med livet.

Hørtes fint å hente pakke med bøker. Hørtes ut som interresante bøker. Håper du får en god lesning og ønsker deg en god heg!

Denne helgen har tenkt å lese videre i det umulige livet av Matt Haig. Har ikke kommet sånn kjempe langt, så har ikke så mye inntrykk enda. Likevel spent på å lese resten. Søndag har jeg lyst å bake litt før jul har allerede bakt en god del.

Hva leser du denne helgen? Eller blir mange juleforbedrelser?

Ønsker alle en god helg!

Nei jeg har ikke kjøpt noe ennå, men takk for tips om Finn! Strålende.

Nydelig kjærlighetserklæring til Olins foreldre, og til hjemstedet hennes. Poetisk og vakkert språk.

Helt enig, Kirsten. En vil jo aldri kunne leve seg ordentlig inn i dette uten å ha vært oppi det på den ene eller andre måten, men bøker som denne gjør oss i hvert fall i stand til å bli litt klokere.

(PS. Litteraturhuset i Trondheim har også veldig mye bra på skjønnlitteraturpodkastfronten.)

Jeg lurer fortsatt på hvilken bok som diskuteres i disse trådene...

Flotte betraktninger rundt egen forståelse av verden og ikke minst egen skriving - anbefales!

Faen ta deg er Niels Franks beretning om tiden før, under og etter at søsteren hans ble skutt på kloss hold av sin eksmann. Enkelte steder får vi noen generelle opplysninger om kvinnedrap og drapsmennene som utfører dem, men for det meste er det tre ting vi kommer tett på:

• Drapsmannen, hvor Frank blant annet går gjennom alle tegnene som personene og institusjonene rundt ikke tok tilstrekkelig på alvor før det var for sent
• Hvor fryktelig det påvirker kvinnnen og den øvrige familien å først ha en slik mann i sin sirkel, og deretter traumene etter at drapet finner sted
• Selve drapet, som blir utlagt spesielt grundig i et parti som refererer fra rettsaken

Boka er skrevet i et saklig og nøkternt språk. Selv partiene der forfatteren skildrer sin egen eller nær families eksistensielle fortvilelse, har et språk preget av måtehold. Dermed får bokas handling og tematikk tale for seg selv. Det er godt.

Bokas siste parti - med lange referater fra rettsaken, hvor mange detaljer gjentas både internt og fra tidligere i boka - er det eneste som halter litt for meg. Samtidig er det poenger her også, f.eks. hvordan drapsmannen iscenesetter seg selv, og hvordan den traumatiserte familien risikerer å bumpe borti ham i fellesarealene under pausene.

Det er enormt mye å ta med seg fra lesingen, jeg ramser ikke opp alt. Alle vet at partnervold ofte ikke tas på alvor før det er for sent, og det er både hjerteskjærende og til å bli rasende av å komme så tett på ett av mange tilfeller, fra politiets underveldende arbeid og jussens begrensninger, til de etterlattes sår lenge etter at selve drapet finner sted, samt, selvsagt, den dreptes egne lidelser.

Niels Frank skal ha takk for boka.

PS. Forfatteren snakker godt om boka i en podcast fra Litteraturhuset i Oslo kalt Raseriets omveltende kraft, for de som er nysgjerrige, men som ikke har boka for hånden: Lenke til episoden.

Eg og glede meg - takk for tipset! Vi får utveksle synspunkter utpå nyåret :)

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp, det har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren. Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket. Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

Uansett; det var interessant å lese biografien selv om enkelte partier, der det ble ramset opp mange navn som jeg aldri kommer til å huske, hadde liten verdi for meg. Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.

Husker du hvordan det var å gå på ungdomsskolen? Det gjør fortelleren i denne romanen. Han har kort tid igjen å leve, og bruker den på å skrive en tekst til sin ufødte sønn.

Fortelleren er ikke blitt bløthjertet av tilstanden sin, snarere det motsatte. Han beskriver maktspillet høsten 1998 på Midtstuen skole (den ligger i Oslo) på sosialantropologisk vis. Selv var han på grensen til å få innpass hos eliten på skolen.

Panikken brer seg når han innser at han ikke er kul nok til å bli invitert på et varslet nachspiel etter skolens juleball. Hvordan skal han klare å jobbe seg inn i det gode selskap uten å framstå som en streber? Hvordan skal han bli kvitt sin nerdete venn Georg i samme manøver, og er Lisa egentlig noe å samle på når han kanskje kunne hatt sjanse hos Michaela?

Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 handler om ungdomstid, men bør leses av alle. Boka er både kynisk, kald og nokså trist i all sin disseksjon av menneskelig oppførsel. Den får deg til å tenke: Er vi alle bare deltakere i den samme primale kampen for å nå den sosiale toppen?

Så bra! Jeg fikk inntrykk av at det var en bok med mange forskjellig tolkninger. Ofte får en med seg flere detaljer, eller ser ting på en annen måte ved annen gangs gjennomlesing. Jeg gleder meg stort over å høre andres tanker og innspill, og der er du god. Håper du blir med om jeg eller noen andre tar opp tråden til en Doppler samtale :)

En herlig historie om Fie som forsøker å etablere et nytt liv etter samlivsbrudd. Herlig humoristisk og en smule kaotisk. Hvorfor har jeg ikke oppdaget denne forfatteren tidligere tro...

Dette er en fantastisk historie om hvordan en uventet gest kan endre livet til en person.
Grace er en pensjonert mattelærer i syttiårene. Hun er enke og mistet sønnen i en tragisk ulykke mer en tretti år tidligere. Livet hennes er uten mening, inntil hun får et brev fra en tidligere bekjent, nå bosatt på Ibiza. Under tvil, reiser hun til den spanske øya. Hun er skeptisk av natur, men smått om senn innser hun at hun må åpne øyene og omfavne det ukjente.
Språket til forfatteren er meget godt, og emnet er fascinerende.