Bokelskere.no

Nok en flott og beroligende leseopplevelse om et ubehagelig og aktuelt tema i disse krigerske tider. Anbefales på det sterkeste, ikke minst for folk som føler uro over hva en egentlig får ut av å ta inn alt mulig på skjermer av ulike slag. Bok ruler, og Harald Høibacks introduksjonsbok til Clausewitz (han med boka "Om krigen") er intet unntak. Og Clausewitz var også så heldig at han hadde en fantastisk kone... God lesning!

Veldig greit å ha flere bøker tilgjengelig, men nå når våren kommer, og hagen «gauler», blir det færre timer til lesing.
Siden du spør, kom jeg på at jeg en gang for lenge siden begynte på «Brev til Milena». Strengt tatt bare delvis skrevet av Kafka. Den leste jeg aldri ferdig, uvisst av hvilken grunn. Kanskje jeg var for ung, har en erindring om at jeg kjedet meg. Gjerne jeg hadde sett annerledes på innholdet nå.

God bokhelg alla ihop!

Markant kvinneportrett.

Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte. Det gjelder iallfall i den fiktive kystbyen Crosby i delstaten Maine, hvor handlingen utspiller seg i så godt som hele boka.

I to første novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; bipersonen Olive Kitteridge derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv. Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i disse to første historiene?

Først i et «Et lite piff» møter vi Olive som protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.

I en senere historie velger Olive en omvei for å slippe å se sønnens og svigerdatterens nylig fraflyttede hus. Heller tar hun en annen vei for å betrakte legevakten der hun og ektefellen Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse siste turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for denne og andre noveller er at de gjerne omfatter mer enn én historie.

Tap, sorg og forsoning
Så følger to gode, intense historier om tap og sorg. Olive opplever selv at både mann og sønn nå er utenfor rekkevidde. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.

Et forsøk på å gjenforenes med sønnen i storbyen New York blir en skakende nedtur for Olive. Godt fortalt. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur.

Strout viser seg som en klok menneskekjenner i sine historier om Olive. Hun er en karakter som framstår som den mest komplekse og interessante i novellesyklusen. Samtidig er nok småbylivet i Maine mer gjennomsiktig og homogent med folk som er tettere på hverandre enn i storbyene lenger sør.

Olive Kitteridge inngikk I samlesingen i Lesesirkelen 2024. Der kan du finne andre gode kommentarer til boka.

Denne helgen har jeg flere bøker jeg kunne tenke meg å lese. Men jeg skal fortsette på boken jeg begynte på i kveld nemlig Frank Kafka Slottet. Det har nemlig kommet en tysk ny tvserie som jeg ønsker å se. Dermed tenkte jeg kunne starte med Kafka aldri lest noe av før. Har du lest Kafka før?

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg :)

Her har du lenken til intervjuet: https://amalieskraminfo.wordpress.com/anniken-greve-intervjuer-merete-morken-andersen/
Og når jeg skrev " sykkelklemmer" var det fordi jeg må ha lest en oversatt versjon av diktet, og det var det sentrale ordet jeg husket!

Jeg vet ikke hvilken bok dette er hentet fra, dette er fra min private samling :) Skrevet av med gråblyant fra tid tilbake.

Takk skal du ha!! Jeg trodde faktisk også at det var Andersen, men jeg googlet, og fant slutten av det (jeg gikk etter sykkelklemmer😁) i et forøvrig langt og interessant intervju med Merete Morken Andersen (om en Amalie Skram-biografi), - og der sto det at det var av Rasmussen!

Jeg har et, men av danske Benny Andersen - det lyder:

På høje tid

Det er på tide
vandet koger
jorden brænder
verden venter
da Alexander var på Cæsars alder
var han allerede Den Store
da Cæsar var i min alder
var han allerede færdig
de spildte ikke tiden
tiden spildte ikke dem
de brugte tiden som en skjorte
sov med den på
spiste med den på
blev begravet i den
og her sidder jeg
holder avis
holder jul
holder igen
lader bedrifter gå min næse forbi
i håbløs restance med opdagelser
verden venter ikke
da Mozart var fem år da
Jesus var tolv
da Columbus lettede anker
da Homer
da Rembrandt
da Pasteur
da Darwin
da Dalgas
da Vinci
da Gama
Damokles
det er på høje tid
det er oven tiden
min hat
min frakke
mine cykelspænder
det er nu eller aldrig

Har noen hele teksten til det diktet som slutter slik:
"Min hatt! Min frakk! Mine sykkelklemmer! Det er nu eller aldri!"

Hvilken bok handler om hennes familie?

Det er et veldig påståelig utsagn å si at det er langt flere som ikke reagerer på dette enn det er folk som reagerer på det, noe verken du eller andre kan vite med sikkerhet.
Jeg har selv reagert på dette lenge uten at jeg har uttalt meg, samtidig syntes jeg det er fint at folk gir beskjed når det er noe man reagerer på og noe man bør få lov til.
Personlig syntes jeg ikke noe om å bruke en side for bøker til andre ting enn å snakke om bøker for som Tone sa så finnes det mange ulike forum man kan ytre seg.

Hadde "alle" gjort dette så er det lett for at bøker og praten om litteratur hadde "druknet" i mye annet og det hadde i det hele tatt blitt veldig uoversiktlig.

Når det er sagt så har jeg selvsagt full forståelse for Stenseths forferdelige situasjon,men synes ikke dette er rette forum å legge det ut på.

Ytringsfrihet; det handler ikke om ytringsfrihet. Vi er mange som reagerer på nettstedet denne ytringsfriheten utøves. Det er da drøssevis av f. eks. facebook- sider hun kan bruke. Men når hun velger å bruke nettstedet til dette, må hun forvente at de som ønsker å bruke nettstedet til det som det er laget for, reagerer. Det må da være ytringsfrihet for oss andre også?

Er du snart ferdig nå?

«Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si», siteres Kristian Elster på baksiden av min utgave fra 1972, - og det kan jeg si meg helt enig i! Jeg har nå lest dem for tredje gang, og jeg husker nok at jeg har syntes de var gode tidligere også, men jeg tror at jeg nå, femti år etter, er enda mer i stand til å se hvor gode de er! Denne sarte, såre, sære, stae, sterke ungpiken og kvinnen som sliter med livet sitt og det manuskriptet hun har tutlet med i alle disse årene, har krøpet under huden på meg, - jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd maken! Cora Sandel klarer å skildre henne som en gjennomført hel og sann person i sin oppførsel, i sine valg (eller tilsynelatende mangel på sådanne) og i de sosiale relasjonene hun er en del av, og hele tiden er omgivelsene så klart skildret, - jeg har vært både i Tromsø, Paris, Bretagne og Telemark! Det er så mange kloke ord og gode observasjoner i disse bøkene at jeg føler jeg kunne lagt ut hver setning under «Sitater» her inne!

Så til dem som ikke har lest den, kan jeg bare si «løp og les», - og til de andre vil jeg anbefale en gjenlesing!

Da var siste bok av pensumlitteratur unnagjort, for første gang i historien for min del. Dette er en grei bok om elever som sliter med lese- og skrivevansker. Den tar for seg typiske kjennetegn ved dette og hva slags lese- og skrivevansker det finnes, som bl.a. dysleksi. Boken kommer med flere tips til hvordan man kan arbeide med disse elevene på en best mulig måte. Noen av disse måtene, hvis ikke alle, kan også gangne alle elevene, ikke bare den som sliter. Et av tipsene er å ta utgangspunkt i noe som interesserer eleven. Boken er ganske innholdsrik til å være så kort som den er, en kunst som Halaas Lyster klarer å mestre. Helt mot slutten dabbet allikevel interessen for boken noe ut, men alt i alt er dette en bok som er grei å ha med seg videre som en oppslagsbok i læreryrket.

**Vägen,
du skal följa den.
Lyckan,
du skal glömma den.
Kalken,
du skal tömma den.
Smärtan,
du skal dölja den.
Svaret ,
du skal lära det.
Slutet,
du skal bära det.

**

Fra " Vägmerkan " av Dag Hammarskjöld.

Ja, dette tok en uventet sving. Hvis dette skaper temperatur, tenk på uenighetene som vil kunne oppstå i en familie om hvorvidt mors, bestemors eller oldemors Bokelskerkonto skal slettes eller ei.
Det går helt fint å ønske slik informasjon slettet, eller at etterslekten sletter den uten å være følelsesløs. Personlig vil jeg ikke at innlogging og passord skal være tilgjengelig for etterkommere å bruke, spesielt ikke for å legge til noe jeg ikke selv har ønsket.
Dette synes jeg mest av alt ville vært uansvarlig av meg.
En ting er sikkert, vi har alle våre begrunnelser, og denne lille passiaren viser vel at dette er noe vi alle bør ta stilling til å formidle videre til våre slektninger.

Jeg har ingen planer om å slette min profil. Tvert i mot synes jeg det er viktig for etterslekten at mine bokomtaler og uttalelser blir bevart, - det vil jo gi dem en mulighet til å bli kjent med meg. Det kan f.eks. være et olde- eller tippoldebarn, - jeg har selv hatt stor glede av å lese brev mine oldeforeldre skrev. Men så er jeg jo også et arkivmenneske langt over middels interessert i historie.

Det hender jeg leser bøker om igjen, men ikke ofte.

I går startet jeg på Leksjoner i god kjemi, av Bonnie Garmus. Leste den ut i dag. En fantastisk bok med mye humor, alvor, og en drivende historie. Anbefales!

Nå skal jeg lese Uglens dag, av Leonardo Sciascia. Dette er en kort, italiensk krim. Boken er beskrevet som en romanklassiker om mafiaen på Sicilia - verdens første mafiaroman.

Jeg har god tid til å lese på ferie, og koser meg i 25+ varmegrader og sol denne helgen. Ønsker alle en fin helg videre!