Bokelskere.no

De gamle russiske forfatterne kan kunsten å levendegjør sine romanpersoner. Klassisk velskrevet midt-på-treet roman lenge, men så tar boka en vending. Da forstår jeg at jeg er mer inn i historien enn jeg visste!
En meget god bok!

Vi følger en forsvinning fra en isolert landsby i England. Historien starter på 1960 tallet og vi følger den helt fram mot århundreskiftet.

Det er tydelig at forfatteren liker å ta et dypdykk i tidskoloritt og holdninger som preger tiden. Kjønnsrollemønster og holdninger hos politiet. Dessverre oppleves antagonistene som litt over toppen og en smule karikerte i sin smålighet overdrevne dumskap.

Jeg fremsetter også en helt usubstansierte påstand. Forfatteren er en tidligere røyker som har sluttet! Savnet av røyken og det fakta at historien starter tilbake i en tid der røyking er svært vanlig, driver henne til litterært å falle av røykestopp vogna. Det er absurd mange skildringer av røking, sigaretter og det sosiale som dreier seg rundt røyking. Det blir noe som tar meg ut av historien. Du bare himler med øyne og tenker «Der er hun i gang igjen. Nå kjenner hun røyksuget.»

En innfløkt historie som blir fortalt på en omstendelig og noe langtrukken måte. Et noe gammelmodig språk som jo kler tidskoloritten. Men som kanskje skyldes oversetteren. Følgende som eksempel: Det spekuler rundt et arr. Det sies at unge piker i en vanskelig periode kan drive med selvvansiring. Noe som kan tolkes som at self-mutilation er utganspunktet på engelsk. Selvskading er vel en mer naturlig oversetting.

Rederfamilien Wilhelmsen har vært en inspirasjon til Henrik H. Langelands roman Makten og æren som ble utgitt i 2024. Romanen som skal være den første i en serie:

[«For noen år siden ble Langeland kontaktet av personer med innsikt inn i et av Norges mektigste skipsredermiljøer.

Boka, som er den første i en planlagt serie, er resultatet av den unike innsikten forfatteren har fått, og sammenlignes med TV-serien Succession.»]1

Jeg har tidligere lest fem bøker av Langeland, herunder Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker. Jeg synes at Langeland er en god forfatter. Men underveis i lesingen av Makten og æren har jeg tenkt: ville kritikerne vært like positive til romanen dersom den var skrevet av en ukjent forfatter?

Handlingen i Makten og æren som foregår i årene 1908 . 1918 fra en rik rederfamilies perspektiv, er i seg selv spennende og interessant nok. Men jeg synes til tider at romanen var kjedelig. Handlingen ble tidvis forutsigbar. For meg hadde det vært like interessant å lese en dokumentarisk bok om Wilhelmsen familiens historie.

Langelands bokprosjekt om Akers historie gikk det dårlig med. Min spekulasjon: Har Langeland begrenset seg for mye hva angår persongalleriet av redsel for kritikk? En god roman er for meg en bok der persongalleriet er interessant. Hovedpersonen Herman, arvingen, bruker ufine metoder for å overta makta i rederiet. Ut ifra valgene han tar og måten han bruker andre mennesker for å nå sine mål, har han psykopatiske trekk. Det øvrige persongalleriet, og særlig kvinnene, blir bare statister for meg.

Jeg håper at neste bok i serien blir bedre. Frem til da skal jeg sjekke ut om Sven A. Solbergs bok Halfdan Wilhelmsen – Mannen og striden etter han, som Langeland har hentet sosiale scener og relasjoner fra, er interessant lesning.

Leste boken i en periode av rekreasjon etter sykdom.
Boken er en av de Merkeligste bøker jeg lest og jeg orket aldri lese klart den. Den begynte ok men etter at hovedkarakteren møtt de to tvillingbrødrene ble den bare rarere og rarere syntes jeg. Mye i boken var rene fantasien og oppdiktet og kan ikke skje annet en i en bok.
Det er litt som de min bror pleier skive i sine utkast til fortellinger. om detektiven som kjør runt på en 3 hjuling, da ikke en motorsykkel, men en barns tre hjuling som et av de humoristiske momentene ved han detektivkarakter. Ting som bare ikke passer inn i storien.
en av få bøker jeg aldri tatt meg tid og lese klart. Avsluttet faktisk "bakgård" av Arie Behn selv om det ikke er en bok med gode temaer.

Enig i mye - jeg hadde nok ikke lest den på nytt uten denne utfordringen. Kan ikke huske den som klisset 😁 og har en anelse om at du vil forandre dine tanker om hva «stolthet og fordom» er for en bok. Det er jo en klassiker på 1001-bøker-man-bør-lese-før-man-dør-listen. Jeg husker ikke så mye - annet enn at jeg likte boken. Så får vi se om den blir enda bedre denne gangen som lesesirkelbok 😁

Jeg har gjort unna årets påskekrim, Jan Mehlums ganske ferske "Inn i mørket". Litt treigt (treige) plott, og serien er ikke på maks nå hva gjelder persongalleri og relasjoner. Samtidig får jeg mye av det jeg vil ha som en lojal følger av denne serien. Leter dog med et halvt øye etter en krim til andre del av påsken som river og røsker mer enn denne.

Påskens positive overraskelse til nå er diktsamlinga "Og så vi med våre mangonyrer" av Grethe Fatima Sýed. Jeg kjente henne bare som sakprosaforfatter, men dette er utrolig gode dikt om en fars død, og refleksjoner rundt hvem han var og livet han hadde levd.

Er halvveis inn i "Familien Netanyahu". Mye bra, samtidig veldig skravlete opplegg, vi får se hvilken vei det vipper. Det er mye språklig krimskrams her, men teksten flyter bra, så jeg tror det er på sin plass å berømme oversetter Preben Jordal.

Håper du Kirsten og andre som leser denne posteringen har en god og produktiv lese-påske.

Jeg er enig i at den er fylt med melankoli, særlig utover i boka, men jeg opplever den ikke som så pessimistisk som deg. Jeg leser om å se muligheter og gleder i hverdagen?

Hvis du vil forstå Stavanger og rogalendingen, må du lese Sven Egil Omdals nye bok om Stavanger Aftenblad.Omdal har vært journalist, redaktør og kommentator i Aftenbladet gjennom en periode på mer enn 50 år. Så er da også boka blitt en kjærlighetserklæring til Aftenbladet (som er medutgiver av boka), og lever opp til undertittelen I samfunnets tjeneste siden 1893.

Hva er "samfunnets tjeneste"? En ting er pressens rolle som fjerde statsmakt, men i Omdals bok handler det også i stor grad om "den gode saks tjeneste", enten det har dreid seg etableringen av Gladmat-festivalen, helikopterredningstjeneste for Nordsjøen eller nødhjelp til trengende i utlandet.

Aftenbladet har alltid vært på lag med regionen den har dekket, men har blitt merkbart mer maktkritisk med årene.

Boka viser hvordan mediebildet og journalistrollen har endret seg siden 1893. I Aftenbladets første 80 år stilte ingen spørsmål ved at journalister hadde trengt en gedigen yttergang for å få plass til alle hattene sine, men etter at partipressen falt endret dette seg gradvis.

Hvis du leser Sven Egil Omdals historiebøker, får du 1900-tallet sett fra Rogaland, fortalt med humor, perspektiv og elegante stikk. Boka om Aftenbladet er intet unntak.

Jeg er enig, det er kjekt å lytte til, men har på følelsen at de kunne involvert lytterne mer.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg mest sannsynlig ikke hadde plukket opp «Stolthet og fordom» om det ikke hadde vært for leseklubben, men nå får jeg utfordret egen fordom.
På forhånd tenker jeg at denne boken, er klissete, unaturlig og pompøst. At mye kommer til å handle om status og rangering av mennesker og at det ties om for mangt.
Når det er sagt, vet jeg ingenting om hverken boken eller forfatteren, så jeg vil lese meg litt opp i forkant.
Som du ser finnes det en overveiende sannsynlighet for at jeg blir positivt overrasket, heller enn skuffet.
God lesning til alle som velger å delta 📚

Jeg er godt i gang med Mrs. Dalloway av Virginia Woolf som vi skal diskutere i Feministisk lesesirkel neste uke.

I tillegg holder jeg på med noen skikkelig tykke klassikere som tar sin tid å lese. Der er nok å ta tak i - mange gode leseopplevelser.

God påske til dere Bokelskere,

Er på min tredje bok siste året av Gunnar Larsen. Hovedpersonen Jørgen Bull synes å være i midtlivskrise etter åtte år i Syria. Vil han nå etter hjemkomsten til Oslo/Bærum finne kvinnen i sitt liv? Største overraskelsen hittil er likevel Bulls begeistring for de jødiske innvandrerne til Palestina i denne romanen skrevet på 1930-tallet. En god motvekt til Knut Hamsuns antisemittisme.

Jeg tror dette var fjerde eller femte gangen jeg leste Gjeld. Første gang da jeg var 16, og syntes at stiligere enn dette kunne ikke litteratur bli. Nå er jeg litt eldre og mye mer blasert, og ser Gjelds svakheter. Boka har ikke noe særlig intrige å skryte av. Eks-jappen Jørgen Wiik går med i dragsuget etter 1980-tallets lånefest, og må skaffe mange tusenlapper på kort tid his han vil unngå at leiligheten tas av skattemyndighetene. Torgrim Eggen briljerer mer i hodet til hovedpersonen sin enn når han skriver scener, særlig mot slutten av boka.

Som tidsbilde av Oslo 1987-91 er den en fest å lese. Og den er langt forut sin tid i beskrivelsen av sushi, zenbuddhisme og bullshit jobs.

Kommer det flere opplag, skal jeg GRATIS korrekturlese de mange klønete forsøkene på å skrive Haugesund-dialekt. Møkje av det e' himla dårligt.

Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...

En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?

For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.

Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.

Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Mye moro med «Telefonkiosken»! På min lille øy har vi ikke mindre enn tre steder for å få gratis/bytte bøker. Forleden dag hentet jeg følgende i «Telefonkiosken»:
Kvinnen skapt av mannen av Hulda Garborg.
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy.
Vampyr av Steffen Kverneland.

«Kvinnen skapt av mannen» er et slags tilsvar på verket «Geschlecht und Character» av østerrikeren Dr. Otto Weininger (1880–1903). Det blir omtalt som et seksualfilosofert verk, og vakte stor oppsikt i sin samtid. Weiningers teori er gjennomsyret av et hat mot «Quinden»; hun må utryddes som Kvinne. Jeg må medgi at jeg har vansker med å fatte teorien, men ikke så Hulda Garborg. Hun skriver en grundig, dels ironisk innledning. Det er interessant å se hvordan hennes hovedperson, Eva gjør opp sitt liv med «den forferdelige Weininger» eller «den unge, ulykkelige Weininger» som et slags bakteppe. Kvinnekampen er da kommet et stykke videre på disse vel hundre årene. Da boken ble utgitt 1904, «ble den en stor bestselger, og den var omstridt både for sitt kvinnepolitiske innhold og sitt selvbiografiske preg.»
Ellers har jeg inntrykk av at Hulda for tiden er mer i vinden enn hennes berømte ektemann Arne.

Jeg er interessert i medisinsk historie, og tilbake på hytta, oppdaget jeg at jeg allerede hadde «Ti tusen skygger» på ønskelisten. Jeg har tidligere besøkt Lepramuseet i Bergen, og ser frem til å lese Godøys bok etter hvert.

Kvernelands bok om Edvard Munch er til en av døtrene.

Da gjenstår det å finne to–tre bøker å levere til kiosken, slik reglene er. Dessuten har jeg et forsett om å redusere boksamlingene; én bok inn, minst to ut.

Så fortsetter jeg, sakte, men sikkert, med de palestinske diktene Tunga mi protesterer mot døden. Én ting som slår meg, diktene er en påminnelsene om de utallige krigene Palestina, spesielt Gaza, har vært utsatt for.

Grei krim med mange plot-twister, men det er noe med dialogen og måten boka er skrevet på som er for klisjépreget til at jeg kan gi den høyere terningkast.
Temaet som tas opp, kvinnedrap og mishandling, er viktig, så stort pluss for det.
Forholdet mellom de to politietterforskerne, og måten de takler det på, er dessverre et stort irritasjonsmoment.

Fint å se helgetråden nok engang. Her har mye spennende på gang. Jeg har kommet i gang med påskekrim og har nettop lest ferdig de dødes tjern en klassikker innen norsk krim. Jeg har også fullført edderkoppen av Lars Keepler, det var første jeg leste Keepler. Så jeg skal i gang med hitra av Samuel Bjørk er veldig spent på den har lest tidligere også.

Håper alle får en fin helg og håper alle har funnet noe kjekt å lese i disse påskedager!

Du har mye spennende på gang, jeg vurderer også «Jeg er Ozzy»
Jeg liker så godt følelsen, når en bok er avsluttet, og jeg skal begynne den lille prosessen med å velge noe nytt. Som du sier, det er vanvittige mengder å velge i.
I dag skal jeg avslutte «Uønska åtferd» av Olaug Nilssen. Den ligger an til en sekser.
Jeg liker en rekke ting ved boken, blant annet:
Skrivestilen
At den er på nynorsk
At den gir meg innsikt
Forteller meg noe jeg aldri har tenkt over
Er troverdig og ærlig
Er en viktig bok
Den fanger flere skjebner
Tar opp viktige tema
Stiller viktige spørsmål
Får meg til å tenke
Og føle
Boken portretterer skjørheten i livet
og utfordringene med å se og forstå hverandre i nære relasjoner.

En vakker bok om folket på Butangen. Slitet for et godt liv, krigens sår,og hekneven er stikkord i denne bok nummer to i den fantastiske triologien om søsterklokkene.

Rosens navn av Umberto Eco er en imponerende roman. Eco viser frem sin enorme kunnskap om middelalderens teologi, filosofi og symbolikk, men for meg ble tungt, tett og krevende. De lange utgreiingene om kirkefedre, semiotikk og heresi kan virke som intellektuelle omveier, snarere enn en støtte til spenningen i krimgåten.
Handlingen, som i utgangspunktet lover en spennende mordgåte i klosteromgivelser, ble til tider kvalt av utallige digresjoner og akademiske refleksjoner. Man må være innstilt på å jobbe seg gjennom sider der plottet står stille.
Kort sagt: En bok man kan beundre mer enn man faktisk nyter. For den rette leser er den et skattekammer. For meg, en tung og krevende vandring i skriftens mørkeste kroker. Litt for mye labyrint, og litt for lite nerve.

Spennende det du leser og å lese om kvinnekamp på 70-tallet høres fryktelig interessant ut!

Personlig endelig ferdig med «I skumringen synger svarttrosten» av Linda Olsson. Startet bra, men ble bare mer og mer forutsigbar og kjedelig - dessverre. Nå tenkte jeg å begynne på «The red house» av Mark Haddon. Spent på den. Liker godt andre bøker jeg har lest av ham. Håper å få lest flere bøker i påsken. Skal være hjemme uten særlig «program» og værmeldingen er så som så.