Tekst som har fått en stjerne av Kari Borge:

Viser 1 til 20 av 262:

Sjå bylgjetoppan!
Sjå dei kvite segl i himilsyni!
Attanfor dei er mine draumar.
Ein dag kjem dei att til meg
som bylgja der ute ein gong når strondi.
Og sjå, dei er kostelege som nye ting
og dyrebare som sæle minne.
Slå stillt, mitt hjarta!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.

Godt sagt! (12) Varsle Svar

‘Yes, Death. Death must be so beautiful. To lie in the soft brown earth, with the grasses waving above one’s head, and listen to silence. To have no yesterday, and no to-morrow. To forget time, to forgive life, to be at peace.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hun har ingen forestilling om hva som skulle være et godt liv, men er overgitt til øyeblikket og sine egne vekslende understrømmer, som drivved.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Mange bøker prydes på omslagene med høye terningkast fra både kjente og mindre kjente anmeldere og aviser.
Skal jeg bare "ha en bok" kan det nok være jeg lar meg påvirke denne form for reklame.
Men, som oftest vet jeg hva jeg vil ha når jeg besøker min lokale bokhandler.

"Mormor danset i regnet" var en slik "ønsket og planlagt baby" så jeg merket meg ikke den rosende omtalen som var å finne på innsiden av omslagene (paperback) før jeg satte i gang med boka.
Men, for en gangs skyld er jeg faktisk enig i mye av disse "omtalene".
Dette er en meget bra bok.

For det første synes jeg temaet boka er basert på er meget interessant. Typisk for Teige bygger hun opp sine historier rundt utsatte og sårbare grupper; her "Tyskertøsene".
Her dreier det seg ikke bare om Norske jenter med forhold til Tyskere, men om jentene som enten ble forvist av familie eller frivillig reiste til Tyskland med sin Tyske kjæreste, i 45.
Fulle av ungdommelig romanse, håp og tro.
Det som ventet i Tyskland er rystende lesning. Likeså reisen dit og kampen om å få komme hjem for de som prøvde på det.
Som jeg leser tenker jeg ofte at dette er for jævlig til være diktet opp, dette må være sant. Jeg snakker her om hovedtrekkene, detaljene er selvfølgelig skapt av forfatteren.
Men det er meget godt utført og utvilsomt bygget på en omfattende research.
For meg virker det meste ytterst troverdig, selv om enkelte "tilfeldigheter" i boka virker skapt for å gi driv i fortellingen.
Jeg tillegger ikke dette så stor vekt, og lar meg rive med i denne spennende romanen fra årene rett etter frigjøringen.
Jeg liker måten Trude skriver på. Direkte, og nokså nøkternt. Setningene er gode å lese, ingenting må "tydes". Overtydelig mener noen? Vel, vel.
Fortellingen veksler effektivt mellom da-tid og nå-tid. Synes dette fungerer fin-fint og det skaper en ekstra spenning mot krysningspunktet som ligger foran.
Avslutningen blir vel noe konsentrert, som om forfatteren enten er sliten, eller forlaget har satt en grense for antall sider. Tenker vel at det var en god del i siste "kapittel" som med fordel kunne ha vært viet større oppmerksomhet.
Dette er ikke helt "Ferrante", men et ekstra poeng for temaet skal hun få og da blir det en femmer.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Med vitenskapen som sitt mektige våpen har menneskene lagt verden for sine føtter og fått makt til forvandle ethvert naturfenomen til fantastiske manifestasjoner av sine egne drømmer om makt og rikdom - og som pris for dette har de måttet gi fra seg noe minst like dyrebart: forståelsen av hva det vil si å være en del av verden og ikke dens ubarmhjertige fiende.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Elgen kjenner alltid på seg at jakttida er inne; disse blodige vekene av forfølgelse og drap har gjentatt seg og gjentatt seg til samme tid hvert år, de har bunnfelt en angst i dyrehjertene, et instinkt som vakner til live når lauvet tar til å falle og nettene får et drag av frost.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

[...] det vanskeligste av alt i skrivekunsten, disiplinen, askesen [...] : Å skru ordene ned, gjøre dem små og uselviske, slik at virkeligheten bak dem kan trenge gjennom og tale med sin egen ordløse stemme. Å smelte ord og virkelighet sammen til ett, dét er sjølve alkymien i diktningen - De vises sten - som alle diktere drømmer om [...]

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Nok en bra bok fra Teige.
Denne gang fra miljøet rundt bedehusene på vestlandet, i mix med overgrep, fyll og masse dobbelt moral.
Det hele er overbevisende og bra skrevet. Og ganske spennende til tider. Det kunne blitt en solid femmer, men synes slutten ødelegges av overdrivelser og flittig bruk av tilfeldigheter, som det blir vanskelig å tro på.
Det stormer på havet, redningsmannskaper stenges effektivt ute da sjøen slår over alle broer, samtidig med telefon nettet slutter å virke, både for fast telefoner og mobil. Viktige beskjeder gis, men mottager oppfatter akkurat lite nok til ikke å bli advart mot dødelige farer.
Det som kunne blitt en meget spennende avslutning blir da mer et, ...jesp.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Grunnen til at denne kommer så høyt som en 4 er at språket er lett og greit og det flyter faktisk. Men er dette en bok vi trenger? Trenger vi å vite dette om Sophie Elise? Hadde det ikke holdt om hun skrev dette som en dagbok og holdt det for seg selv? Må alle få vite om hennes kjærlighetshistorie med en kar som tydeligvis var såpass mye eldre at han kunne vært faren hennes. Nei, vi trenger ikke det.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vi har ikke lenger noen grunn til å se på mennesket som grunnfestet egoistisk, som først etter overveielse kan oppføre seg hjelpende overfor andre. Empiriske studier slår fast at mennesker intuitivt samarbeider med andre mennesker, det er først etter at vi bruker hodet, etter at vi begynner å reflektere og tenke, at vi oppfører oss egoistisk. Blant annet er det vist at jo kortere tid forsøkspersoner har til å bestemme seg for hvor mye de vil bidra med til et fellesskap, desto mer bidrar de. Jo lengre tid det tar før man bestemmer hvor selvoppofrende man skal være, jo mer man tenker seg om, desto mindre bidrar man. Slike eksperimenter viser at mennesker fremstår som instinktivt selvoppofrende, hvilket stemmer bra overens med det de fleste opplever i hverdagen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I denne boken er det mange gode oppskrifter. De er gode fordi det er anvendelige plagg som passer for alle aldere og kjønn, også for kvinnekropper som ikke er radmagre. Det jeg liker spesielt godt er at det er flere oppskrifter for garnet Pus. Har strikket flere av dem, og oppskriftene er lett å forstå og følge. Den er godt illustrert med flere bilder av hvert plagg, samt inspirerende og fargeglade bilder av garn. Oppskriftene er ikke vanskelige, men har likevel det lille ekstra som gjør plagget spesielt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbildet. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke. Diagnosen har sitt eget gravitasjonsfelt. Den kan forme identitet, slik andre vektige begreper kan gjøre det. Det har den til felles med kjønn, med legning. Den som aldri er blitt diagnostisert, er fri uten å vite det

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Den siste tida har eg kome over ein masse middelmåtig krimbøker og har lenge sakna den type krim som gjer meg hekta. Der kor både krimsaka og karakteranes personlege drama engasjerer. Det skjedde endeleg her. Likar karakterane og likte plottet. Kanskje litt for utruleg til å vere truverdig vil nokon seie men samstundes er det jo faktisk slik at mykje av det som faktisk foregår ER villare enn kva den mest kreative kriminalforfattar kan klare å dikte opp.

Etter å ha avhøyrt eit vitne og på veg mot bilen sin får Lacey Flinn auge på ei knivstukken dame, som blir det første av mange brutale drap. Drapa har litt for mange ting til felles med Jack the Ripper - saka frå 1888-1891-isj tida til at det kan oversjåast. Lacey blir involvert i saka, både som etterforskar, vitne og også reint personleg. Det var nemleg ikkje tilfeldig at det var nettop ho som traff på det første offeret. Vi følgjer etterforskinga på jakt etter gjerningsmann og motiv. Og vi får etterkvart også vite meir om Lacey flint som person

Boka bygger seg fint opp, er aldri for langdryg, har eit flott karaktergalleri og ja, syntes dette var eit friskt pust inn i den elles litt innestengde krim-atmosfæren. Gjekk rett laus på bok nr to i serien... Og så langt fenger den faktisk endå meir

Endelig ei krimbok utan utallige, meiningslause "twister *, og ei bok kor ting ikkje vert overforklara og gjentatt i det uendelege. Tomme opp!

Og som lydbok var denne fantastisk fint lesen av Kristine Rui Slettemarken

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Lettlest og kjedelig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kosekrim satt til Oxford. Og det er superbritisk med te og scones og følelser en helst holder for seg selv og en liten, grå katt, gamle, nysgjerrige damer, en superkjekk etterforsker og ei mor som helst vil unngå å omgås folk fra arbeiderklassen. Ikke spesielt troverdig, men veldig, veldig kos!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Hva tenker du på, lille pike?"
"Jeg bare tenker," sa Francie.
"Iblant ser jeg at du sitter på fortauskanten i timevis. Hva tenker du på da?"
"Ikke noe. Jeg forteller meg selv historier."
Miss Tynmore pekte strengt på henne. "Du kommer til å skrive historier når du blir stor." Det var mer en befaling enn et utsagn.
"Ja, frue," samtykket Francie høflig.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

«En fødsel skal være en gledens dag. Men da den lille jenta kom til verden, i oktober 1979 på et sykehus i Liverpool, ble moren kastet ut på en lang og smertefull ferd mot døden.
Foreldrene til den lille var begge leger, hun patolog og han psykiater. Han hadde møtt henne for et drøyt år siden hjemme i India, etter å ha sett en slående vakker kvinne i en avisannonse som koblet gifteklare kvinner med menn. De møttes én gang, giftet seg, pakket sakene og flyttet til England for et bedre liv.
Nå var de her alle tre, en fersk og lykkelig familie.
Bare noen uker senere fikk moren sterke smerter i fingrene. Ved juletider var de blitt så voldsomme at hun ikke lenger klarte å løfte opp datteren når hun gråt.
Derfra ble alt mye verre.»

Sitatet over er fra A-magasinet 21.september i år:

Moren døde da hun var 13 år. Siden har lege Anita Kåss jaktet på en ny behandling for sykdommen som preget oppveksten.

Boken Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss og som er utgitt i 2018, er fortellingen om Anita Kåss fra hun ble født i 1979 til hun som lege og forsker på et sykehus i Norge oppdaget et behandlingsprinsipp som ble solgt i 2017 for 800 millioner. En sum legen og forskeren ikke vil skal være i fokus. Som hun sier i intervjuet med A-magasinet:

«I all medieomtalen om den potensielle totalsummen på 800 millioner kroner – som i motsetning til det enkelte ser ut til å tro, ikke går direkte til forskeren – synes hun det var leit at det var så lite fokus på pasientene. Hun understreker at hun ikke vil gi for store forventninger til folk med autoimmune sykdommer. Etter opptreden på Skavlan har hun fått henvendelser fra over 1000 pasienter.»

Boken er interessant på mange måter, ikke minst hvordan det er å være en ung og engasjert lege og forsker:

«Selvsagt var jeg klar over at forskere ofte må ta strategiske valg for å nå opp i konkurransen om forskerstillinger og forskningsmidler. Samtidig var jeg ukomfortabei med den delen av det akademiske liv. Da jeg begynte å grave meg ned i alle de ubesvarte spørsmålene om leddgikt, var jeg som et barn. Det var ingen fordommer, ingen meninger å forsvare, ingen forskningsbevilgninger jeg måtte vinne i konkurranse med andre. Hvis drivkraften er suksess og penger, legger du kreativiteten på blokka. Da oppstår frykten for å feile, og man ender opp med å gjøre det samme som alle andre. Det blir en tvangstrøye. Jeg måtte omfavne friheten jeg elsket som barn, da jeg forfulgte min egen nysgjerrighet. Små barn er ikke redde for å dumme seg ut. Det er først som voksne vi kjenner skam over å ta feil.»

Spørsmålet Anita Kåss fortsatt søker svar på er kort:

«Hvordan har det seg at immunforsvaret kan bli vår verste fiende? Hvorfor rammer autoimmune sykdommer stadig flere mennesker? Ligger svaret i genene våre eller i miljøet vi vokser opp i? Og kan et bitte lite hormon i hjernen – selve hormonet som holder mennesket i gang – være en avgjørende brikke i puslespillet?»

Etter å ha lest boken mener jeg at det eneste man må ha for å få utbytte av å lese boken, er nysgjerrighet og samfunnsinteresse.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

BabynemiIngvild SLibraritas vLindaVibekekjell kCarine OlsrødEmilieskBerit RmoiraGVEli HagelundritaolineThomas Røst StenerudBrit HonningsvågHarald KMarit HøvdeEgil StangelandBjørg Elin NærlandHilde H  HelsethJulie StensethKay NilsenEllen E. MartolEivind  VaksvikJostein RøysetIngunn SEmilie GeistDinaNeraLilleviTrine S. AustbøReidun VærnesElin LuråsLilith NagelRandi FramnesHildaEli SeimTralteLisbeth Kingsrud Kvisteningar h