Bokelskere.no

Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss.

Religionskritikken må strebe etter det gode for å være berettiget - sannhet, kunnskap, frihet og et bedre liv for mennesker.

For the quiet happiness of breathing, being able
To be alive, tell me to whom I should be grateful?
[...]

The careful muffled sound
Of a fruit breaking loose from a tree
In the middle of the continual singing
Of deep forest silence …

I came into pasture land
when night had fallen,
sniffing out the scars in the meadows,
scenting the wind before it rose.
Love grazed no longer,
the bells had stopped ringing
and the sheaves were dry and worn.

A horn was stuck into the earth,
rammed there by the herd's leader,
hammered into the dark.

I drew it from the earth ,
I lifted it to the sky
with all my strength.

To fill this land
with music
I blew the horn,
ready to live in the coming wind
among the waving grasses
of every origin!

Ingeborg Bachmann: A New Land

War is no longer declared,
only continued. The monstrous
has become everyday. The hero
stays away from battle. The weak
have gone to the front.
The uniform of the day is patience,
its medal the pitiful star
of hope above the heart.
[...]

fra Ingeborg Bachmann: Every Day

Jo mer jeg leste, jo mer forsvant bokstavene. Når jeg åpner permene, gikk portene opp til en verden hvor jeg kunne gå inn.

En forsvarers verden består av ord, men av og til skjer det noe som minner oss på at ordene betyr noe, at alt vi sier og gjør har konsekvenser.

Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.

Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.

Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.

Broren min sa: Det eneste språket du kan fordømme overgrepet på
er overgriperens språk
og overgreperens språk er et språk oppfunnet for å rettferdiggjøre overgrepet

History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation.

The more you learn, the less you fear. "Learn" not in the sense of academic study, but in the practial understanding of life.

"Men bare Gud kan dikte trær"

Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.

Jeg husker det som det var i går, sier folk om minner de har. Med traumer er det annerledes. Det er ikke mulig å huske det, fordi det alltid føles som det skjer akkurat nå. Man kan bare ikke ta det inn over seg, sortere, differensiere. Inntrykkene er for rå, for ekstreme, for umiddelbare. Fragmenterte. Kaotiske.