Bokelskere.no

Men hvilken rolle spilte egentlig det, hvis målet ikke var å berge livet, men å berge sin menneskelighet? De kunne ikke forandre følelsene ens; man kunne ikke forandre dem selv heller for den saks skyld, ikke om man ville engang. De kunne blottlegge alt man hadde gjort eller sagt eller tenkt i minste detalj; men ens innerste hjerte, som var et mysterium også for en selv, forble ugjennomtrengelig.

Selv om vi egentlig aldri kan viske ut et traume, er vi gode på å reparere dem, legge lag av ny erfaring over den gamle, som ny hud som vokser over et gammelt sår. Arret vil alltid være der. Det gjør bare mindre vondt og er ikke lenger så synlig.

Elektrisk lys lar oss skape rytmene selv, tilslører månefasene og tapper solens opp- og nedgang for meningsinnholdet de en gang hadde. Snarere enn å tilpasse appetitten etter avlingene tilpasser vi avlingene etter vårt begjær. Vi har digre jordbær fulle av vann året rundt, og glemmer at det fantes tider da de bare var tilgjengelige i juni og smakte søt, rød ild.

"Hjemmet burde være livets skattkiste." Le Corbusier

Det motsatte av lek er ikke arbeid [...] Det er depresjon.

I alt bruker naturen omtrent hundre år på å lage et ett centimeter tykt lag med matjord.

Det beste for en bok er å bli lest. En bok er skapt av tegn som forteller om andre tegn, som igjen forteller om det som fins og det som er. Uten et øye som leser boken, står den der med tegn som ikke formidler noe, den er stum.

Det kan ikke være riktig og rasjonelt at en overfallsmakt skal vinne en rekke fordeler ved å sønderrive alle lover og skjule seg bak motstanderens medfødte respekt for loven. Humanitet må være vår rettesnor mer enn legalitet.

Det var mange slags sår. De fysiske kunne ofte være lettest å helbrede.

Selvstendiggjøringen starter i det øyeblikket vi anerkjenner at vi i bunn og grunn bare har oss selv. Dette skjer i moden aldre, men sjelden fullt ut.

Det å bevitne alle aspekter av et annet menneske, å være der for det, og åpent og fritt ta det imot, er av ytterste viktighet; etter min oppfatning betyr denne typen annerkjennelse alt for psyken vår. Noen vil kalle det kjærlighet.

[…] Og den redselen vi har opplevd, er noe folk fra Vesten aldri vil erfare. Den israelske okkupasjonen utsatte oss i ung alder for våre mest ekstreme følelser, og det gjør at vi ikke kan kjenne andre følelser enn de mest ekstreme. Røttene til vår sorg er så sterkt forbundet med en opplevelse av tap, og derfor har døden flyttet inn hos oss og blitt et familiemedlem vi helst vil unngå, men som like fullt er en del av familien. Vårt sinne er et raseri som folk fra Vesten ikke kan forstå. Vår tristhet kan få steiner til å gråte. Og vi elsker på samme måten, Amal. Det er den sorten kjærlighet som du kan oppleve bare hvis du har kjent den intense sulten som får kroppen til å ete seg selv om natten. Den sorten du blir kjent med først etter at livet har vernet deg mot fallende bomber eller kuler gjennom kroppen. Det er en kjærlighet som stuper naken ned i uendeligheten. […]

"Hvor glad er du i meg?"
"Min kjærlighet er like stor som havet og alle dets fisker. Like stor som himmelen og alle dens fugler. Like stor som jorden og alle dens trær."

Der det er hat så kjærlighet.
Der det blir krenket , tilgi.
Der det er tvil, tro.
Der det er desperasjon, håp.
Der det er mørke, lys opp.
Der det er tristhet, bring glede.
Søk ikke så mye å bli trøstet som å trøste.
Å bli forstått som å forstå.
Å elske som å bli elsket.

Hele universet er deres avgrensede område. Det samme gjelder for deres totale hukommelse.

Man må ikke forveksles frykt med respekt.

Det var et slikt nådens øyeblikk som brakte deg hen til denne bok. Og det er derfor du er i stand til å motta og få en dyp forståelse av denne kommunikasjonen.

Tilgivelse er forståelsen forlengelse.