Bokelskere.no

Min erfaring er at psykologene tar feil når de hevder at menn er dårlige til å bearbeide følelser. De gjør det bare ofte på flere måter enn å snakke.

Tanker, drømmer og prat er viktig, men de gir ikke praktiske resultater. Det er det bare hardt arbeid som gjør.

Hvis du ikke stiller krav til deg selv først, mister du retten til å stille krav til andre.

At noe er vanlig, betyr ikke at det er normalt eller naturlig.

Hvem banker

Hvem er det?
Ingen
Bare hjertet mitt som banker
Banker sterkt
For deg
Men der ute
er bare bronsehånden mot døren av tre
den rører ikke
engang på lillefingeren

Friheten fordamper uten sannhetens forfriskende vind.

Det er ikke hva jeg er i stand til, men hvordan jeg reagerer på det Gud er i stand til, som teller. (Corrie ten Boom)

Vi mangler så sårt alle anstendige juridiske tradisjoner i dette landet vårt.

Av og til lurer jeg på om Putin er et menneske og ikke bare et iskaldt metallbilde. Hvis han er et menneske, synes det ikke.

Russisk lov beskytter ikke de svakes interesser, men alle de mektige myndighetsinstansene.

Menneskene har ingen uavhengig eksistens, de er tannhjul i maskinen, og deres funksjon er å iverksette alle de politiske påfunnene som drømmes opp av dem som sitter med makten, uten å stille spørsmål. Tannhjul har ingen rettigheter. Ikke engang retten til verdighet i døden.

... Kiefers kunst blir skapt utenfor - utenfor det han sier, utenfor det han tenker, utenfor den han er - at den er noe han går inn i, et sted. Det stedet han går inn i når han legger lag på lag med maling, bly, strå, aske på lerret. Et sted som både er inni ham og utenfor ham. Et sted som oppstod mot slutten av krigen, og som nå har vært her i 75 år. Et sted hvor mytologi, historie, religion, litteratur, ting og landskap føres sammen, og den meningen som oppstår, er endeløs, for den aktiveres av hver og en som ser den.

For i grisehusets lukkede, stinkende verden er alt kun én eneste gigantisk infeksjon som mennene tålmodig tøyler og kontrollerer, innbefattet skrottene som slakteriet spyr ut til supermarkedene, for selv om de vasket med klorin, skåret opp i rosa skiver og pakket inn i cellofan på skinnende hvite isoporbrett, bærer de den usynlige smitten fra grisehuset, ørsmå spor av dritt, av mikrobene og bakteriene som mennene kjemper imot, enda de vet de er dømt til å tape, med sine ynkelige krigsvåpen: høytrykksspyler, Cresyl, desinfeksjonsmiddel for purker, desinfeksjonsmiddel for sår, midler mot innvollsorm, vaksine mot influensa, vaksine mot parvovirus, vaksine mot PRRS, vaksine mot circovirus, injeksjoner av jern, injeksjoner av mineraler, injeksjoner av veksthormoner, tilførsel av kosttilskudd, alt for å bøte på grisenes mangler og svakheter som menneskene med vitende og vilje har skapt.

En arv er ikke noe vi etterlater oss, men noe vi dyrker frem gjennom hele livet.

“Failure doesn’t have to define us,” Nessa said. “It can be the turning point in our lives that leads us to something better.”

Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.

Det er kanskje vakkert å dø for å utvide sitt fedrelands territorium, men krig i våre dager ødelegger det den påstår å fremme. [ ... ] Seieren tilfaller den som råtner sist, men i virkeligheten råtner de to motstanderne sammen. (Skrevet 1939).

Jeg er lykkelig i mitt yrke. Jeg føler meg som en bonde som pløyer stjernene.